På 1700-tallet ble det fra jødisk hold tatt initiativ til å studere kristendommen på dens egne premisser, i stedet for som en åndelig motstander. Det spesielle var at ingen hadde noen spesifikke motforestillinger mot Jesu ord. En av de største jødiske tenkere i nyere tid, Moses Mendelssohn (1729- 1786), var villig til å akseptere Jesus som en profet. En senere kjent jødiske tenker, Martin Buber (1878- 1965), var en stor beundrer av Jesus som en jøde. Han kalte ham «bror» og «en messiansk mann», men ikke den Messias jødene ventet. Han betraktet Guds pakt med Israel som permanent og evig, men han trodde både kristendommen og Jødedommen hadde en sentral plass i Guds plan.

Hvordan kan det ha seg at disse troende jøder kunne akseptere Jesu ord? Det skyldes ikke noe mindre enn at 90% av Jesu ord kan gjenfinnes innen rabbinsk litteratur, i muntlige Torah. Dette gjelder Jesu etiske ord, lignelser og bønner. I det følgende vil jeg presentere et lite utdrag av det vi kan finne.

En sentral rabbiner innen jødedommen fra 2. årh var Hillel (fra 1. årh f. Kr, men ble først den dominerende fra begynnelsen av år 100). Hos Hillel finner vi den «gylne regel» (Matt 7:12), som vi kjenner så godt fra Jesus, men med negativt fortegn: «Det du ikke vil andre skal gjøre mot deg, skal du ikke gjøre mot andre». En senere rabbi, Eliezer sa: «La din nestes ære, være like kjær for deg, som din egen».

Det finnes også en historie om en rabbiner, som ble kalt frem av en Keiser. Han fikk beskjed om at han ikke fikk lov å gå før han hadde fortalt Keiseren alt om Torahen og det mens han måtte stå på en fot. Da sa rabbineren: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av all din forstand, og din neste som deg selv. På dette hviler hele Torahen, resten er bare kommentarer». (Sammenlign Matt: 22: 38-40)

Rabbinerne brukte ofte lignelser for å undervise om etiske og moralske emner. Det finnes 31 lignelser i Det Nye testamentet, og de fleste av disse finnes i Talmud, spesielt i Midrash, med bare et snev av differanse. I tillegg finnes det kommentarer til disse lignelsene, og kommentarer til disse igjen. En spesiell type er «konge lignelsene», som Jesus ofte brukte. Rabbi Yochanan fortalte følgende lignelse: «Det er som en konge som inviterte sine tjenere til et selskap, uten å fortelle dem når de skulle komme. De vise gjorde seg straks klar og stilte seg ventende utenfor palasset, for de sa, «Kanskje det er noe vi kan hjelpe med i Palasset». De uforstandige fortsatte med arbeidet og sa, «Blir et selskap noen gang holdt uten forberedelser?». Plutselig kom Kongen og ba tjenerne komme inn. De vise gikk inn ferdig pyntet, men de uforstandige kom i sine arbeidsklær. Kongen ble glad da han så de vise, men han ble forarget da han så de uforstandige, og han sa, «De som har gjort seg i stand til festen kan sette seg å spise og drikke; men de som ikke har gjort seg i stand til selskapet kan stå å se på!"»(Shabbat 153a). Denne lignelsen har en fortreffelig likhet med lignelsen om de ti jomfruer i Matteus 25:1-13.

Rundt 10% av det Jesus sier gjenfinnes ikke i rabbinsk litteratur. En stor del av disse 10% utgjør de domsord Jesus uttalte (eks. Matt; 25:30). I følge Talmud er det fire ting som kun Gud har lov til å utføre; det er 1) dom, 2) opphøyelse, 3) underlig ledelse og 4) hevn. Derfor finner vi lite refleksjoner over straffedommen over de ikke troende. En messiansk jøde skrev derimot til meg at Jesus hadde lov til å uttale slike straffedommer fordi Han var/ er Messias. Dermed står Jesu ord helt i tråd med jødisk tankegang.

Utfra dette som her er skrevet, kan en undre seg over hvorfor jødene ikke har akseptert Jesus som sin Messias. De fleste av oss ser en symbolikk mellom Jesus og Josef. Vi husker hvordan Josef måtte gå vekk for å gråte da han traff brødrene sine igjen i Egypt. (se 1. Mos. 42:24 og 43:29). Josef kunne ikke vise hvem han var før han hadde satt dem på en prøve for å se om de hadde forandret seg, og som vi husker hadde de forandret seg. I 2000 år har jødene tatt vare på Guds ord, og Jesu ord står sentralt i jødisk tankegang selv om de ikke vedkjenner seg Ham som sin Messias. Da Jakob døde trodde brødrene at Josef ville straffe dem og de sa til Josef «Nå ber vi, tilgi oss vår misgjerning, vi som også tjener din fars Gud. Og Josef gråt da de talte slik til ham…Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker»(1. Mos 50:17, 20).

Jesus har blitt tolket på mangfoldige ulike måter opp igjennom kristendommens historie, avhengig av hvilken tid, sted og kultur den har kommet i kontakt med. Det kan nesten syntes som et historisk paradoks at i disse 2000 år som har gått, er det nettopp jødene som har ivaretatt de ord og verdier Jesus uttalte. I misjonsbefalingen ba Jesus oss gå ut og forkynne evangeliet til alle folkeslag (goyim, som betyr alle folk utenom jødene), men jeg tror Gud satte jødene til side for å ivareta Hans ord, til velsignelse for oss som søker Ham. Slik Paulus sier i Romerne 11:28;

«Når det gjelder evangeliet, er det blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld»