Av William F. Cheshire, Jr., M.D.

« Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» (Jer 20:9)

Hva skulle det til for at en reservert anglikaner som meg, ville danse horah i kirken? Det var nemlig nettopp det som skjedde, da jeg var til stede på et seminar om den kristne tros hebraiske fundament, som organisasjonen «Restauration Foundation» holdt for en tid siden. Shofaren lød og ikke-jødiske og jødiske kristne tok hverandre i hendene mens vi priste og æret Jesus Messias.

Å GÅ SAMME VEIEN TILBAKE

Kan det være slik at kristendommen har glemt igjen deler av sin ekte arv, den bibelske jødedom? Både det Gamle og det Nye Testamentet er et jødisk vitnesbyrd om Guds inngripen i historien. For at vi skal kjenne Gud, slik han velger å åpenbare seg i sitt Ord, kreves det av oss at vi må forstå jødenes arv også. Selv om jeg er en ikke-jøde, kjenner jeg, når jeg leser Bibelen, at Guds kjærlighet til Israels folk, flyter over i mitt hjerte. Og mens dette vekker i meg en interesse for det som er jødisk, har jeg hatt problemer med å forsone meg med, i mitt eget sinn, det gåtefulle forholdet mellom kirken og Israel. Å skille dem er et brudd i tros fellesskapet, som spenner over to tusen år. Det virker som historiens dom erklærer at knuten aldri kan løses. Men den ene Sanne Gud er i stand til bokstavelig «og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene» (Kol 1:20). Jo mer usannsynlig harmonien er, desto mer vidunderlig vil Guds ære bli, når han har «…gjort de to til ett og bruttt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet,» (Ef 2:14)

HANS RØTTER SKAL BÆRE FRUKT

Tiden er kommet for oss til å gjenopprette vår kristne tros jødiske røtter. Våre to Testamenter er ikke noe annet enn ett, som avdekker Guds åpenbaringer. Tenk tilbake på Paulus’ illustrasjon i Romerne 11, om de ikke-jødiske troende, som er blitt podet inn i den åndelige slektslinjen til de jødiske patriarker, som ville grener til et edelt oliventre. Vår tro mottar sin næring fra de jødiske røttene, det er slik Gud ser oss.

Det er ufattelig at det Nye Testamentet blir adskilt fra sin grunnvoll i det Gamle Testamentet, når titalls jødiske profetier, skrevet århundrer tidligere, fullføres i Jesu liv. Jesus erklærer i Joh 4:22 at «frelsen kommer fra jødene.» Han forteller oss også at han ikke oppfant en ny religion. «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Matt 5:17) og «at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.» (Luk 24:44). Når vi søker Guds åsyn, finner vi Jesu (Yshuas) jødiske ansikt. Det er slik Gud ønsker at vi skal se ham.

Jeg vil oppmuntre en hver som er interessert i kirkens opprinnelse, til å gjenoppdage det jødiske mønsteret som ligger under evangeliet. Skjult i det Gamle Testamentets beretninger er sannhetene som forbereder våre hjerter og sinn til å bli var Guds frelsesplan. Shabbat, høytidene, den hebraiske måten å be på og historien om Guds pakt med Israel er ikke bare gamle tradisjoner. Nei de er så mye mer, de er guddommelig bestemte bebudelser som peker fram til Messias og lærer oss om vår egen kristne tro.

Livets forfatter har vevd Skriftene sammen med symboler som løper sammen i Kristus Jesus. For eksempel, lammets stedfortredende offer, i stedet for Isak og igjen ved påske og Guds krav om at lammet skulle være uten plett og lyte – alt dette hjelper oss til å forstå Kristi endelige soning for våre synder.

Det Nye Testamentets forfattere tenkte hebraisk, noe vi også må lære oss å gjøre, hvis vi virkelig vil forstå deres budskap. Akkurat som hebraisk monoteisme (læren om en Gud), slik den skilte seg skarpt ut fra hedendommen på Bibelens tid, er våre åndelige røtter relevant i dag. Dette er spesielt sant, når vi står ansikt til ansikt med ny-hedendommens innflytelse, som kan spores tilbake til gresk og romersk filosofi og som enda en gang stiger opp gjennom den sekulære humanismen og i New Age kulter. Det hebraiske synspunkt verdsetter forhold høyere enn åndsfraværenhet, er avhengig av åpenbaring i stedet for å være seg selv nok, går i tro, i stedet for ved hjelp av syn og anser det fysiske og det åndelige som et sammensmeltet hele. Den hebraiske tro kjenner også en lidenskap som altfor sjelden uttrykkes i kirsten gudstjeneste. Vi også kan uttrykke vår tro og hengivelse på den samme måten som Jesus og hans apostler.

DEN EVIGE PAKT

Har Gud sviktet sin pakt med moderne jøder? Moses visste at Gud kom til å forbli trofast og at hans nåde var for stor til å tillate synd å skille hans utvalgte folk fra hans lovede velsignelser. (2 Mos 32:9-14). Salme 105 minner oss om at «Til evig tid minnes han sin pakt, det ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. Han sa: Til deg gir jeg Kana'ans land til arv og eiendom.» Hans ord er de samme i dag; «Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg skal være snar til å vitne mot trollmennene og horkarene og mot dem som sverger falskt, mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken og den farløse, de som bøyer retten for den fremmede, og som ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Mal 3:6). Jesajas ord i kap. 44:1-2, 21-22 kaller fremdeles: «Men hør nå, Jakob, min tjener, og Israel, som jeg har utvalgt! Så sier Herren, som skapte deg og dannet deg fra mors liv, som hjelper deg: Frykt ikke, min tjener Jakob, Jesurun, som jeg har utvalgt….. Kom dette i hu, Jakob! Kom det i hu, Israel! For du er min tjener. Jeg har dannet deg, du er min tjener, Israel, du skal ikke bli glemt av meg! Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!»

Like jødisk som den tidlige pakt, ble den nye pakten i våre Herre Jesus Kristus (Luk 22:20) forutsagt av Jeremia (31:31) og opprinnelig formet «med Israels hus og med Judas hus» (Heb 8:8). Jesu hensikt var ikke å kutte av arvingene til den tidlige pakt, men å utvide frelsen til alle som tror, slik at vi kan bli rettferdiggjort fra alt man ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov. (Ap gj 13:38-39) Gjennom den nye pakt skriver den Hellige Ånd loven i våre hjerter (Jer 31:33), i stedet for på steiner, som ved Sinai fjell. Jesus forteller oss at, «Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting» (Joh 14:26). Vi finner den samme tro i Kong David, som sa: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» (Salme 40:9)

Frelsen ble også gitt til hedningene, som en oppfyllelse av planen fra begynnelsen i 1 Mos 12:3, ved Guds løfte til Abraham «og i deg skal alle jordens slekter velsignes». Paulus forteller oss, «Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.» (Gal 3:29) Enda en gang meddeler han seg i Ef 3:4,6: «Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.» I Romerne 11, formaner Paulus oss, at vi som innpodete grener ikke må bli hovmodige overfor våre jødiske, åndelige røtter. Vi kan fryde oss over at den Jødiske Messias har blitt «et lys for hedningene» (Jes 42:6; 49:6) og at Hans blod er stenket over mange nasjoner og brakt frelse til alle jordens hjørner, til dem som kaller på Hans Navn. (Jes 49:6; 52:10-15, Ap gj 2:21)

EN BRUTT PAKT?

Gud har ikke sviktet jødene, men kirken har så visst gjort det. Fordi kirken har holdt seg unne sine jødiske røtter, har kirkens tradisjoner i altfor lang tid tillatt den fryktelige antisemittismens ånd å stikke hodet frem. Mange kristne innser ikke det fulle omfanget av grusomhetene som er begått mot det jødiske folk, helt fra gammel tid og frem til våre dager. Sørgelig nok, har mange av gjerningsmennene ved hjelp av gjentatte grusomme handlinger mot jøder, misbrukt Herrens navn, ved å gjøre krav på at det var den kristnes plikt, selv om det Nye Testamentet selv, ikke inneholder noen antisemittisme.

Dessuten, den skyld noen har kastet mot alle jøder, for Kristi korsfestelse, er en heslig teologisk feiltakelse, som forsøker å lure kristne til å undervurdere Guds store nåde, gjennom den fullkomne frelseshandling han fullførte på Golgata. De som våger å gå imot Jesu pinefulle bønn: «Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23:34), risikerer å forkaste Jesu frelsesgave selv. Jesus gir oss følgende råd: «Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere.» Luk 6:37-38).

Denne lange historien med forfølgelse har truet selve eksistensen av det jødiske folk og veier tungt i den samlede jødiske bevissthet. Hatefulle rop har gjort jødene døve for den gode nyheten om deres Messias. Falske profeter har tvunget på dem et perverst bilde av Jesus, blottet for kjærlighet, uten aktelse for frelsen og drukne av uvitenhetens fordømmelse og mistanker. Altfor mange kristne har stått passive på sidelinjen, mens alt dette har funnet sted.

Forskanset bak barrikaden av antisemittisme, har jødene blitt forblindet for de nøyaktige messianske profetiene i deres egne Skrifter, når det gjelder Jesus Kristus. Fiendskap har gjort manges hjerter harde, for eksempel for den vidunderlige betydningen av Jesaja 53: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.»

Jødene som er i eksil, har holdt fast på sin identitet til den høyeste pris, fordi Gud kalte dem til å være et spesielt folk. Deres overlevelse på tross av gjentatte forsøk på å utslette dem, er bevis på at Gud ikke er ferdig med dem, men har en spesiell skjebne for dem i sin messianske frelsesplan. Herren sier, når han taler til den fangne Sions Datter: «Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn. Ja, på den dagen skal de lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg!» (Jes 52:2,6) «Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg. Da min vrede strømmet over, skjulte jeg mitt åsyn for deg et øyeblikk, men med evig miskunnhet forbarmer jeg meg over deg, sier Herren, din gjenløser. For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg. For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg».(Jes 54:7-10)

ØST UT TIL MANGE

Frelsen er kommet til hedningene, forklarer Paulus, delvis for «å gjøre Israel nidkjær» og hvis jødene ikke fortsetter i vantro, «er Gud i stand til å pode dem inn igjen» (Rom 11:23). Apostelen forteller oss at vi har et åndelig ansvar overfor Guds gamle paktsfolk.

Det kristne samfunn står overfor to byrder med hensyn til Israels barn. For det første trenger det jødiske folk å kjenne at Kristus bringer kjærlighet og de kommer ikke til å kjenne det, før de ser Hans lys i våre liv. For det andre trenger vi å kvitte oss med antisemittismen i hver mulige form, inkludert dens snikende tilknytning til den historiske kirken. Burde ikke vi, som er i Kristus, løfte åket av forfølgelse fra skuldrene til det jødiske folk og forfriske dem med sannheten om Sabbatens Herre? «Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen.» (Rom 13:12)

NÅDE OVER DEM ALLE

Hva slags hjerte ønsker Gud at kirken skal ha overfor Israel? Salme 102:14 appellerer enkelt: «Du vil reise deg, du vil forbarme deg over Sion, for tiden er kommet til å være nådig, den fastsatte tid er kommet.» Jesaja taler til oss i Jes 40:1-2,9: «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder…. Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Rop høyt, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er deres Gud!»

Vær fredsstiftere. Vær ydmyke og ekte. Åpne en dialog med det jødiske folk og lær av deres historie. Les det Gamle Testamentet og be for dem og forkynn hva deres Messias har gjort. «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. La Kristi fred råde i hjertene deres!» (Kol 3:12-15)

FORSONINGENS DAG NÆRMER SEG

Den Hellige Ånd roper ut til oss. På denne dag leser kristne Guds Ord og begynner å bli interessert i Bibelsk jødedom som aldri før. Et økende antall jøder kommer til tro og mange anerkjenner Jesus som Messias uten at de trenger å svikte deres jødiskhet. Disse begiven-hetene, selv om de virker uten sammenheng, er født av den samme Ånd og er innbyrdes forbundet. Jeg ber deg tenke over i andakt om disse kan være førstegrøden av en stor åndelig forsoning, gjort mulig bare ved Guds mektige hånd. Når det gjelder det som har vært to hjorder, Israel og hedninger, bekrefter Jesus at «Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.» Allerede nå, samler Han sin hjord
sammen.

Gi akt og slumre ikke! Paulus forteller oss at «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob.

Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.» (Rom 11:25-29). Når så det jødiske folk har tatt imot sin Messias, Yeshua, hva skjer så? Husk Jesu kalgesang i Lukas 13:34-35: «Jerusalem! Jerusalem!.. Sannelig sier jeg dere: Dere skal ikke se meg før den tid kommer da dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»

Når vi ser fremover til vår Herres andre komme, la oss gjøre hans veier rette, ved å pleie våre jødiske røtter og ære det jødiske folk. På den måten kommer vi nærmere forsoningen mellom kirken og Israel og vil fremskynde Messias’ gjenkomst. Vi nærmer oss med raske skritt den dagen da «Dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.» (Mark 14:62). Halleluja!!



Dr. William Polk Cheshire Jr. er en anglikansk lekmann, hvis familie har vært nært knyttet til den anglikanske kirke i Nord Carolina, helt siden den først ble organisert i 1701. Siden han setter pris på sine egne religiøse røtter, ærer han arven fra det jødiske folk. Han er assisterende professor i neurologi ved Mayo Medical School og er rådgivende lege i neurologi ved Mayo klinikken i Jacksonville. Han, hans kone Doris og deres to barn tilhører Frelseskirken i Jacksonville, Florida.