av Grete Wang

Den gang Jesus samtalte med den samaritanske kvinnen ved Jacobs brønn, sa han til henne: «Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.» Joh.4;22. Når Jesus sa «dere», siktet han til samaritanerne, når han sa «vi», siktet han til jødene. Jesus identifiserte seg med jødene, det vet vi med sikkerhet, for han talte som en av dem.
I den siste boken i Bibelen: Åp. 5;5 blir Jesus kalt «Løven av Juda stamme». Juda er navnet som ordet «jøde kommer fra. Det er viktig for oss alle å forstå at det finnes en måte Jesus spesielt blir identifisert som jøde på. Denne tilhørigheten opphørte ikke med hans liv her på jorden, men fortsetter etter Skriften, også etter hans død og oppstandelse - og fortsetter i evigheten. Det er like viktig for oss alle å anerkjenne sannheten i det Jesus sa til den samaritanske kvinnen; at frelsen kommer fra jødene. Dette er et udiskutabelt, historisk faktum. Uten jødene ville vi ikke ha hatt patriarkene og profetene, vi ville ikke hatt apostlene, ingen Bibel og ingen Frelser! Hvis vi ble frarøvet alt dette, hvor mye frelse ville det ha blitt igjen til oss? Ingen!!
Alle andre nasjoner på jorden skylder alt som er mest dyrebart i deres åndelige arv til jødene. Dette gjelder for oss alle, enten vi er arabere, afrikanere, asiater, europeere, amerikanere eller andre. Vi står alle i åndelig gjeld til jødene.
Bibelen sier helt klart at Gud krever av kristne fra alle nasjoner, at de innrømmer sin gjeld til jødene og at de gjør alt de kan for å betale den tilbake.
I Rom. 11 skriver Paulus hovedsakelig til kristne av hedensk opprinnelse.
I vers 13 sier han: «Til dere hedninger vil jeg si», han minner hedningene om deres gjeld til jødene og advarer dem mot å anta en arrogant eller utakknemlig holdning overfor Israel. En analyse av dette kapitlet vil vise at Paulus bruker navnet Israel for å vise til dem som er jøder av naturlig avstamming og for å adskille dem fra kristne med hedensk avstamming. Med andre ord, han bruker ikke « Israel» som et synonym for kirken.
I Rom. 11;30-31 summerer Paulus opp det han har sagt om gjelden og de hedninge-kristnes ansvar overfor Israel . (For å gjøre det helt klart har jeg klammet inn de egnede ordene, enten «Israel» eller «hedninger» ved siden av uttalelsen):
«Dere (hedninger) var jo en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre (Israel) var ulydige.
På samme måte, har nå de (Israel) vært ulydige, men ved den miskunn dere (hedninger) har fått, skal også de (Israel) få miskunn.»
Med andre ord, på grunn av at Guds miskunnhet er kommet til oss hedningekristne gjennom Israel, krever Gud, at vi for vår del viser Israel miskunn. Hvordan skal vi så oppfylle denne forpliktelse? Det finnes mange måter Gud leder oss til å gjøre det på, men jeg vil ta for meg fire praktiske måter som vi alle kan følge.
Kjærlighet
Utvikle og uttrykke en holdning preget av ekte kjærlighet til det jødiske folk.
Den vanligste formen for vitnesbyrd og prekener som kristne er opplært til og praktiser, vil aldri kunne nå fram til hjertet av det jødiske folk. Tvert imot, det gjør dem sinte og det støter dem heller fra oss.
Men det er forbløffende å se hvordan en tilsynelatende hard jøde, smelter når han blir stilt overfor varm og oppriktig kjærlighet.
Etter over nitten hundre års spredning blant andre nasjoner, er det èn ting jødene sjelden har møtt - og det er kjærlighet!
For Guds egen skyld, la oss slutte å forsøke og gjøre konvertitter av det jødiske folk. La oss heller begynne å betale tilbake den gjelden av kjærlighet som bare er blitt større og større i løpet av så mange århundrer.

Kristen enhet
I Rom. 11;11 sier Paulus at «frelsen er kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet» eller, som det står i en annen oversettelse; «for å vekke deres misunnelse». Dette er en annen viktig måte å betale tilbake vår gjeld til jødene på. Ved å glede og fryde oss i Hans frelse, demonstrerer vi Guds velsignelser i Jesus Messias på en slik måte at jødene blir nidkjære (misunnelige) og ønsker seg det de ser vi gleder oss slik over. Disse velsignelsene burde være så åpenbare at de ville bli lagt merke til i hvert eneste område av våre liv, både åndelig, fysisk, økonomisk og materielt. Men høyt over alt dette, er det Guds plan at det skal vises i vårt samfunn med hverandre, som troende, uavhengig av hvilken menighet vi tilhører. Et liv i Guds nærhet, i Hans rettferdighet, i glede og fred i den Hellige Ånd.
Men dessverre! Gjennom århundrene har jødene sett svært lite blant de kristne som vekker deres misunnelse. Hovedsakelig har de sett talløse sekter, som alle gjorde krav på benevnelsen «kristen». De kritiserte hverandre, ja de til og med drepte hverandre i kristendommens navn. Ikke noe sted har «kristen» splittelse blitt demonstrert tydeligere og mer høylydt enn i den byen som blir sett på som hellig både av kristne og av jøder - Jerusalem. Ofte har representanter fra forskjellige kristne kirkesamfunn kommet til de såkalte «hellige steder», for å kjempe og utgyte hverandres blod som bevis for sin rettroenhet og i forsvar for sine helligdommer og sine særrettigheter. Ved flere enn èn anledning, siden staten Israel ble gjenopprettet, har misjonærer fra en kristen gruppe klaget til den (jødiske) religionsminister vedrørende representanter fra en annen kristen gruppe, og krevet at disse skulle bli utvist.
Alt dette er neppe egnet til å få jødene til å utbryte: «Se, hvordan disse kristne elsker hverandre!»

Bønn
Bibelen oppmuntrer oss til å søke det gode for Israel, ved våre bønner. «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg!» (Sal. 122;6). For å kunne be virksomt på denne måten, må vi lete etter Guds hensikter for Israel og for Jerusalem. Det er bare ett sted vi kan lete, og det er i vår Bibel. Når vi har vært der, kan vi be med visdom og i samsvar med Guds gode planer og da kommer oppfyllelsen av hans hensikter for Israel.
Når vi studerer Bibelen på denne måten, vil vi oppdage at fullkommen rettferdighet og fred er bestemt å skulle flyte ut fra Jerusalem til alle nasjoner på jorden. På den måten er alle nasjoners velvære tatt med i denne bønnen for Jerusalem, og er avhengige av dens oppfyllelse.
Et utfordrende bibelsk mønster av denne type bønn har Daniel sørget for. Han ba tre ganger om dagen med vinduet sitt åpent mot Jerusalem. Daniels bønner forstyrret Satan så mye og truet hans makt slik, at han brukte onde menns misunnelse til å få endret lovene i hele det persiske riket. Disse lovene gjorde Daniels bønner ulovlige. På den annen side, betydde det å be for Jerusalem, så mye for Daniel, at han foretrakk å bli kastet i løvehulen, fremfor å oppgi sine bønnetimer. Det viktigste var at Daniels tro og mot vant over den sataniske motpart og han kom seirende ut fra løvehulen for å fortsette og be for Jerusalem. (Se Daniel 6).

Vise barmhjertighet
Vi kan prøve å tilbakebetale vår gjeld til Israel ved å vise dem vennlighet og barmhjertighet i praksis.
I Rom. 12;6-8 oppsummerer Paulus sju forskjellige gaver (charismata) som kristne skal utvikle og bruke. Den siste av disse sju gavene han taler om, er «å øve barmhjertighet». Jeg tror det er riktig at vi bruker denne gaven, ikke bare overfor jøder som enkeltmennesker, men også overfor Israel som nasjon. På denne måten kan vi til en viss  grad bøte for de talløse urettferdige, onde og barbariske handlinger som opp gjennom århundrene er blitt påført jødene, ofte i kristendommens navn.
Få hedninge-kristne er oppmerksomme på denne dypt rotfestede holdningen, som sjelden er offentlig stadfestet, overfor jødene.
Jødene er blitt forfulgt på mange forskjellige måter av mange forskjellige folk. Men med henblikk på deres historie, har de mest grusomme og intense forfølgere vært såkalt kristne. Før vi avviser denne påstanden som usann eller urettferdig, kan vi titte litt på noen av de historiske fakta som denne påstanden er bygget på.
I middelalderen massakrerte korsfarerne hele jødiske samfunn, både menn, kvinner og barn, i hundrevis, på sin vei gjennom Europa for å «befri» det Hellige Land. Senere, når de hadde lykkes i å ta Jerusalem, ble enda mer blod utgytt og mer grusomhet åpenbart enn blant noen annen av Jerusalems erobrere før dem - et unntak er kanskje romerne under ledelse av Titus. Alt dette gjorde de i Kristi navn og med korset som deres hellige symbol. ( Dette er grunnen til at mange israelvenner ikke liker å se navnet «korstog», som beskrivelse av en ekte presentasjon av evangeliet.)
Senere, i Europas og Russlands ghettoer, var det kristne prester, bærende på krusifikser, som ledet pøblene da de gikk mot de jødiske samfunn, plyndret og brente deres hjem og deres synagoger, voldtok deres kvinner og myrdet dem som prøvde å forsvare seg. Sine handlinger forsvarte de med at det var jøder som hadde «myrdet Jesus».
Igjen kan vi minnes nazistene - som, i sin systematiske utslettelse av seks millioner jøder i Europa, brukte menn som var bekjennende kristne, hovedsakelig lutheranere og katolikker, som sine redskap. Dessuten, ingen større kristen gruppe, hverken i Europa eller andre steder, hevet stemmene i protest eller fordømte nazistenes politikk overfor jødene. I jødenes øyne står mengder av kristne selv fordømt, hovedsakelig på grunn av sin taushet.
For å gjøre godt igjen disse grusomhetene mot jødene behøves mer enn avhandlinger og prekener. Vi behøver handling, både fra enkeltmennesker og fra kristne som en gruppe. Disse handlingene må være like gode og barmhjertige som de tidligere var urettferdige og onde.

Til slutt! La oss huske at en av hovedsakene i Guds dom over nasjonene, vil være deres behandling av jødene. I Matt. 25;31-46 har vi et bilde av Jesus som konge ved denne tidsalderens slutt. Han sitter på sin herlighets trone med alle nasjonene foran seg. De venter på dommen. De er delt i to kategorier - «sauene», som er akseptert som innbyggere av Kristi rike, og - «geitene», som er forkastet, bort fra Hans rike. I hvert tilfelle er grunnen Kristus gir: «Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.»  Nasjonene som har vist barmhjertighet mot jødene, vil motta barmhjertighet fra Gud. Nasjonene som nekter jødene barmhjertighet, nektes selv barmhjertighet fra Gud.
På en måte er dette allerede blitt bevist som sant mange ganger i historien. For eksempel i det femtende og sekstende århundre var Spania den dominerende nasjonen i Europa, med et svært høyt nivå kulturelt, en mektig hær og krigsflåte og et imperium som rakk over begge jordens halvkuler. Innen et århundre med utdrivelse av jøder fra territoriene, forfalt Spania til en kjempende annenklasses makt.
Det samme skjedde med Storbritannia, som kom seirende ut av to verdenskriger, holdt intakt et imperium som kanskje var det mest omfattende i menneskenes historie. Men i 1947-48, som mandatmakten i Palestina, satte Storbritannia seg imot og prøvde å stanse gjenfødelsen av Israel som en suveren nasjon med sin egen stat. Fra dette øyeblikk i historien gikk det britiske imperium gjennom en prosess av forfall og oppløsning så raskt og fullstendig, at det ikke alene kunne skyldes politiske, militære eller økonomiske faktorer. I dag, mindre enn èn generasjon senere, er Storbritannia, akkurat som Spania, blitt en kjempende, annenklasses makt.
Dette viser i det minste oppfyllelsen av et guddommelig prinsipp, stadfestet i Jes. 60;12 «For det folk og det riket som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne, og folkeslag skal bli lagt øde».
Her lover Gud Israel og advarer hedningene om at Hans dom vil komme over alle nasjoner som går imot Guds hensikter om frelse og gjenopprettelse for Israel. Derfor, ved å søke og be om det som godt er for Israel, kan vi, som hedninge- kristne, minne hverandre om at det tjener ikke bare Israels interesser, men også deres egen nasjons interesser.