Av Roiza D. Weinreich

Utdrag fra ”W.H.A.T. can relieve STRESS.”
(no. Hva kan lindre stress).
Utgitt av ArtScroll/Mesorah – www.artscroll.com

Har du konstant en målsetning om at alt rundt deg skal være fullkomment? Lurer du på hvorfor ting aldri når opp til dine forventninger? Sitter du oppe om kvelden og prøver å tenke ut strategier, slik at du klarer å overvinne alle hindringene som du ser ligger der? Er du sikker på at hvis du tar de rette beslutningene, klarer du å ordne opp i alt sammen? Forårsaker alle anstrengelsene følelsesmessige og fysiske plager?

Jeg vil sitere en karakteristisk amerikansk tilnærming til livet.
I Nordstatene sier de at alt som ikke fungerer som planlagt, inkludert barna, kan ordnes opp i, hvis du har det riktige verktøyet. Mødre kan
og er ansvarlige for å ”fikse” alt, som er galt og overvinne alle hindringer.

Mødre har en tendens til å ta på seg flere prosjekter, mer ansvar og flere byrder enn noen annen. Det kan være til hjelp, om du stiller deg selv følgende spørsmål, før du begynner på et nytt prosjekt: ”Ønsker jeg virkelig å gjøre dette, eller gjør jeg det fordi jeg føler at jeg burde gjøre det?”

Selv om det er en masse vi kan gjennomføre, er det også tider da våre anstrengelser og intensjoner ganske enkelt ikke fungerer, uansett hva vi sier. Vi har begrensninger. Vi kan våkne opp tidlig for å få en rolig frokost, men så blir toasten svidd. Vi kan bestemme oss for å ringe til skattemyndighetene for å få løst et problem, eller kanskje telefon, internett leverandøren for den saks skyld. Men etter 1 ½ times venting i telefonkøen blir vi brutt…. Vi kan dra tidlig på jobb, for å få unna en jobb og plutselig stanser motoren på bussen vi sitter i…osv.

Hvordan føler vi oss, når slike og lignende ting skjer? Får disse tilbakeslagene oss over grensen for indre ro? Jeg husker at jeg gjorde en farlig feil, en gang jeg kjørte og det regnet. Jeg så et rødt lys og trykket hardt på bremsen. Bilen min skrenset over i det andre kjørefeltet. Jeg var heldig, siden gaten var tom.

Når vi av en eller annen grunn får panikk, fordi noe ikke går som forventet i livet vårt, bruker vi svært mye av vår indre styrke. Den styrken kan forårsake ar vi sklir. Hvis vi bare klarer å roe oss ned innvendig og den nåværende situasjonen, vil livet bli lettere og jevnere. Er det mulig å ta imot dag-for-dag sjokk med tålmodighet? En måte er i alle fall å innse at selv om vi ikke kan finne en løsning i øyeblikket, kan det være at Gud planlegger en løsning for oss. Mange ganger viser det seg, at ting vi bekymrer oss for, ender mye bedre enn vi innbilte oss at de skulle gjøre. Men, når vi er midt inne i krisen, får vi panikk og føler at vi ikke har noe valg. Husk da, at like rundt hjørnet finnes det en mulighet for at noe bedre venter oss. Vi kan lære dette, ut fra en hendelse i Torahen, der jødene klaget til Moses, da de hadde slått leir i Mara, et sted som bare hadde beskt vann. Ibn Esra lærer oss at jødene ble i Mara, bare en dag og dro umiddelbart etterpå til Eilim, en oase med 12 brønner og 70 daddelpalmer…

Rabbi Zelig Pliskin understreker at når du bekymrer deg, lider du i nuet, selv om livet viser seg å bli fullkomment i fremtiden. Han råder oss på en praktisk måte til å undervise oss selv å bli tålmodige i stedet for å bekymre oss:
Ved en måneds slutt, kan du lage en liste for hver uke i den måneden. Den listen skal inneholde fem ting du var bekymret for før det skjedde, som endte bedre enn forventet. Du kan lære av erfaringer fra fortiden, at 80% av det du er bekymret for nå, kommer til å gå bra til slutt.

Det er viktig å fokusere på forskjellen mellom det uvesentlige og det vesentlige. Hvis noe kan ordnes opp med tiden, kan vi kanskje takle den foreløbige ulempen i nåtiden. Jeg skrev ned det følgende essay, før jeg skulle flytte inn i min bungalow sist sommer, for å hjelpe meg selv å se ting, fra et sunnere perspektiv.

Hvor ble årene av?

Vi satt i lange rader i klasse-rommet i 8.klasse, en sjø av marineblå gensere. Hver mandag morgen skrev læreren vår et ordtak på tavlen, som vi skulle kunne utenat den uken. Denne uken var det et langt ordtak og det tok henne fem minutter å skrive alt sammen på tavlen. Hun snudde seg og sa: ”Dette ordtaket betyr veldig mye for meg. Det er til deres fordel, hvis dere forsøker å forstå betydningen av det før det er for sent.”

Mennesket bekymrer seg for å miste pengene sine.
Mennesket bekymere seg ikke for å miste dagene sine.
Dagene hans kommer ikke tilbake,
Pengene hans hjelper ham ikke.

Vi tok notatbøkene våre og skrev ned ordtaket og vi kunne ikke forstå hvorfor læreren vår syntes dette ordtaket var så viktig. Når du er 13, føler du at du og alle andre du kjenner, kommer til å leve evig.

Årene gikk og jeg husket dette ordtaket. Jeg liker ikke å telle alle årene jeg husket dette ordtaket. Ironisk nok, har det gitt meg en følelse av hensikt og trøst. I visdoms perspektiv finnes det trøst.

Alle har problemer.
Alle opplever tap, store og små.
Våre drømmer og planer kan knuses.
En gjenstand kan gå i stykker.

I slike tider hjelper det med et sunt perspektiv og jeg husker dette ordtaket. Vi bekymerer oss om å miste pengene våre og av den grunn blir dagene våre bortkastet. Dagene våre vil aldri komme tilbake, selv om vi har pengene. Derfor, tenk ikke mer på tapet og nyt dagen idag. Det finnes mennesker vi alle kjenner, som aldri tok tid til å nyte livet. De lekte aldri med et barn. Det tok aldri en tur i solskinnet eller gikk til en park. De satte seg sjeldent ned og lyttet til noen de var glad i. Det var alltid mer og mer arbeid som måtte gjøres. Det førte til at det ble noen få kroner mer i fortjeneste. Så ble de gamle og de har pengene, men dagene er borte. Livet deres var full av spente muskler, stress og sårede følelser. Man kan prøve å kjøpe tilbake tapt tid med penger, men det vil aldri kunne gå. Pengere kan aldri erstatte tid. Pengene kan ikke fylle hullet i sjelen.
Til syvende og sist er tiden vår, den mest verdifulle kilden vi har. Dagen i dag er din. Hva du enn håper å gjøre, prøv å gjøre det i dag. Bestem deg for å gjøre alt med glede og besluttsomhet. Bestem deg for å forbedre din verden i dag. Kan hende du ikke er 13 år, men det er aldri for sent.

Tenk igjennom den følgene situasjons-historien

1.
Vi var på besøk hos min svigermor, da mine barn fikk tak i melet på kjøkkenet hennes. De så ut som engler, svært hvite og rene. Smilet på fjesene deres, så ut til å si: ”Dette er så moro. Dette er så mykt.”. Jeg fant kameraet mitt og har fremdeles bildet.

2.
Telefonen ringte på torsdag morgen. Det var Ellen. ”Rosie, jeg bare må fortelle deg hva som skjedde for en time siden. Husk fortellingen Rebecca fortalt i går, om hvordan hennes barn fikk tak i melet og hun lo og tok et bilde av dem? I dag morges var ikke jeg nøye nok med å slå sammen alle kjøkkenstolene. Jeg pleier å gjøre det før jeg går ut av kjøkkenet, selv om det bare er for et minutt, ellers kommer min 13 måneder gamle sønn, Zev, til å klatre opp på benken og ta hva det måtte være han finner i skapene.
Da jeg kom tilbake til kjøkkenet, sto Zev på bordet og han hadde hendene sine nede i alle de fem boksene som sto der og med stor fryd strødde han frokostblanding på benken. Min aller første tanke var å skrike, men så husket jeg historien om melet og begynte å le i stedet.

Mannen min kom inn akkurat da. Han spurte: ”Hva er det du ler av?” Jeg fortalte ham historien om melet og sa: ”Jeg kan ikke tro at mindre enn 24 timer senere, kommer muligheten for at vi kan lage vårt eget ”mel-bilde”.

Han sa med et smil: ”Ja, ja, jeg håper du husker på den mel-historien resten av livet.”



Til norsk ved Grete Wang