|
Av Dore Gold og Jeff Helmreich.
Selv om Israel vant sin eksistens for 60 år siden, har en ny og lunefull kritikk begynt å bre seg. Den angriper på nytt Israels rett til i det hele tatt å ha blitt opprettet som en jødisk stat. Den nye retningen kommer ikke fra Teheran eller Riyadh, men overraskende nok, fra storparten av europeiske intellektuelle og visse stemmer fra det ytre amerikanske venstre, ledet av The Guardian og The New York Review av bøker. Der legges det opp til at Israel fjernes og det blir hovedsakelig fulgt av oppfordringer til å opprette en binasjonal palestinsk-jødisk stat i stedet1.
De nye antisionistene begynner alltid med påstanden om at det ikke finnes noen jødisk rett til suverenitet i Israel, eller at, under alle omstendigheter, er jødisk nasjonalisme i seg selv urettferdig.
Det er påfallende at denne kampanjen aldri ledsages av noen tilsvarende spørsmål omkring gyldigheten av noen andre av de mer enn 190 stater, som er medlemmer i FN, om de ligner på Israel eller ei. En slik saumfaring har aldri forekommet i noen av Europas mini-stater --- fra Lichtenstein til Vatikanet, eller Afrikas flerstammestater, der mange har havarert. Det er heller ikke blitt stilt spørsmål om, at tydelige utrykte katolske, protestantiske eller muslimske stater, skal ha rett til å eksistere. Det spesielle fokus på Israel, reiser vanskelige spørsmål om de virkelige motivene til disse kommentatorene. Michael Gove, assisterende redaktør av Times i London, bemerket: «Jeg vet ikke hvordan avisene kan bortforklare det. Du kan kritisere staten Israel, men det er noe ganske annet å si at den ikke burde eksistere. Det er det samme som å tillegge jødene en annen standard enn du tillegger noen andre.2»
I like stor grad er det bemerkelsesverdig at alt det enkeltstående søkelyset det er på Israel, skyr angriperne på den jødiske status som stat, den minste overveielse av det spesielle i Israels sak. Angriperne svikter når det gjelder å undersøke de lovlige eller politiske konsekvensene av Israels nasjonale uttrykk, som en jødisk stat (kanskje fordi de ikke finner noen), med hensyn til dens ikke-jødiske, religiøse og raselikhet, eller den borgerlige og politiske likhet for alle innbyggerne. De overser også de spesifikke historiske omstendigheter og farer, som førte til at Israel kjente behovet for å identifisere seg som jødisk. Kort sagt, det er et angrep på Israel uten hensyn til kostnader, fordeler eller det unike ved en jødisk stat – i virkeligheten, uten noe grunnlag i det hele tatt. Det blir tydelig etter en kort gjennomgang av historie, loven og fakta som omgir Israels eksitens som en jødisk stat.
Staters Rettigheter og Israels rettigheter
Internasjonal lov har tradisjonelt støttet seg til at for å kunne bli definert som en stat, må samfunnene møte fire kvalifikasjoner:
For det første, må det finnes et folk; for det andre må det finnes et territorium, for det tredje må det finnes en regjering og for det fjerde må det finnes evner til å knytte forbindelser med andre stater. For å forsvare at Israel skulle få komme inn i FN i 1948, prosederte USA’s representant i FN’s sikkerhetsråd med at Israel oppfylte disse vilkårene. Faktum er at de nye angrepene på Israels rettigheter er spesielt ironiske, siden jødisk nasjonal enhet kom flere tusen år før noen av de mest moderne nasjonalstatene dukket opp. Allikevel har dagens diskusjoner skapt tvil om grunnlaget for jødenes status som folk og koblingen av det jødiske folk til Israels territorium. Om den nye volden mot Israel er et biprodukt av den radikale sekulariseringen av visse intelektuelle bevegelser, som ikke har noen forståelse av jødisk historie, eller om den utgår fra en mer lunefull antisemittisme som er gjenfødt, er dens hjelper uansett den voksende rådende uvitenhet man kan se, om Israels unike røtter.
Det jødiske kravet om retten til suverenitet i Israels Land (Eretz Israel; Palestina) dukket opp i forrige århundre av tre vesentlige grunner:
|
| |
• |
For det første, det var ikke et nytt krav, men heller en gjentatt forsikring av en historisk rettighet som aldri hadde blitt innvilget eller glemt. Til og med etter ødeleggelsen av det siste jødiske riket i det første århundre, opprettholdt det jødiske folk sine egne uavhengige politiske og rettslige innretninger: Davids Dynasti ble bevart i Bagdad frem til det trettende århundre, ved regelen om eksilark (Resh Galuta). Mens tilbakevendelsen til Sion var innlemmet i de mest utbredte praktiserte jødiske tradisjoner, inkludert avslutningen av Yom Kippur gudstjenesten og Påske sederen, likeledes i de daglige bønnene. På den måten ble de jødiske historiske rettighetene holdt i live i den jødiske historiske bevissthet. |
 |
|
|
| |
• |
For det andre, det jødiske folkets sikkerhet i diasporaen ble fullstendig uholdbar, ettersom trusselen fra antisemittisk forfølgelse og vold ble erstattet i tjuende århundre med trusselen om virkelig tilintetgjørelse – eller – folkemord – slik det ble vist gjennom Holocaust. Mens denne trusselen til å begynne med hadde sitt fokus i Europa, ble det snart utvidet til Midt-Østen. Nye uavhengige araberstater begynte å se på sine gamle jødiske samfunn som europeiske utlendinger og systematisk krenket de deres grunnleggende menneskeretter, enten ved å nekte dem beskyttelse eller ved å konfiskere deres eiendommer. Fra 1840 Damaskus blodige æreskrenkelse til 1941 farhud (pogrom) mot jødene i Bagdad, falt en vanskelig arabisk-jødisk sameksistens, som hadde eksistert tidligere, sammen og dette skjedde før staten Israel var blitt etablert. Faren ved denne galskapens antisemittisme viker ikke, nei den vedvarer og gjør det derfor nødvendig med en sterk jødisk stat, som kan tjene som det eneste tilfluktssted for jøder som er truet overalt. Det jødiske folk har lært at de ikke må gå tilbake til en tilstand av maktesløshet. |
|
|
|
|
Israels Historiske Grunnlag: Den ubrutte jødiske forbindelse med Israels Land
Israel er den eneste staten som ble opprettet i dette siste århundre, hvis berettigelse ble anerkjent både av Folkeforbundet og av FN. 4 Folkeforbundets mandat, som ble utstedt av de seirende parter fra 1.Verdenskrig, ga ikke det jødiske folk retten til et nasjonalt hjem i Palestina, men de anerkjente heller en allerede eksisterende rett. For båndene det jødiske folk hadde til sitt historiske land var velkjent og godtatt i tidligere århundre av verdens ledere fra president John Adams til Napoleon Bonaparte til den britiske utenriksministeren Lord Palmerston.5 Disse rettighetene opprettholdt av organisasjonen som etterfulgte Folkeforbundet, FN, under artikkel 80 i FN charteret . De gamle, til og med bibelske assosiasjoner om det jødiske folk og Israels Land var akseptert i den jøde-kristne tradisjon, som en historisk grunnsetning.
Fra et rettslig standpunkt, reiste en mulighet seg for å forsvare disse historiske anerkjente rettighetene. Siden 1517, hadde Eretz Israel vært under det Ottomanske Rikets herredømme; da ottomanerne tapte det til britene i 1918, overga de til dem herredømmet over sine asiatiske territorier utenfor Tyrkia gjennom Sevrestraktaten. Det ble skapt et vakuum av suverenitet, der det jødiske folkets historiske krav kunne reises. Men det jødiske folket selv, hadde begynt å ta det opp lenge før.
Siden tapet av det andre jødiske riket til romerne i år 70 og ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem, hadde det jødiske folk aldri mistet sin tilknytning til Israels Land (Palestina). Ikke noen annen nasjon hadde krevet at landet var deres unike hjem, men at det var en provins i andre større riker. Som den berømte Midt-Østen historikeren, Bernard Lewis har skrevet:
Fra slutten på den jødiske staten i oldtiden, til begynnelsen av britisk herredømme, var ikke området, som nå betegnes ved navnet Palestina, et land og hadde ingen nybyggere, bare administrative grenser; det var en gruppe provinsielle underavdelinger, som på ingen måte alltid var de samme, innenfor en større enhet.6
I mellomtiden, stoppet aldri det jødiske folk å utøve sitt krav på landet. Lewis bemerker faktisk «det hadde vært en stabil bevegelse av jøder til det Hellige Land gjennom århundrene.7» I 135 e.Kr. tok jødene del i Bar Kochba opprøret mot Rom i keisertiden og de til og med gjenopprettet sin hovedstad i Jerusalem. Slått av de mest brutale av de romerske legioner under keiser Hadrians kommando, ble jødene nektet å bo i Jerusalem i nesten femhundre år. En gang i året, på den niende i den hebraiske måneden Av, fikk de tillatelse til å gråte ved ruinene av deres ødelagte Tempel ved et lite sted som etter hvert ble kalt for «Klagemuren». I mellomtiden, omdøpte de romerske myndighetene stedet Judea til Palestina for å stryke ut minnet av jødisk nasjonalstatus.
I denne perioden endret det jødiske nasjonale sentrum seg fra Judea til Galilea, der hundrevis av synagoger ble bygget fra Middelhavet til Golan høydene. Jødisk lov ble så kodifisert i Mishna av Judah
Ha-Nasi. På tross av de katastrofale tapene av jødiske liv under krigene mot romerne, utgjorde jødene størstedelen av befolkningen i Galilea i det fjerde århundre. I Øvre Galilea, i landsbyen Pek’in, forble det kontinuerlig jødisk nærvær fra den romerske æra og fram til staten Israel ble opprettet.
Da de persiske hærene slo det øst romerske riket (det Bysantinske riket) i 614, gjeninntok det jødiske folk Jerusalem og gjorde det igjen til sin hovedstad. Det varte ikke lenge og snart ble bysantisk herredømme igjen innført og jødene ble tvunget til å flytte ut av Jerusalem frem til Bysantinerne ble slått av islamske hærer i 638, under ledelse av kalif Omar, som igjen åpnet byen for jødisk gjeninnflytting. Eretz Israel ble en del av etterfølgende muslimske riker – Rashidun (etterfølgeren av profeten Muhammed, som hersket fra Medina), Umayyads (som styrte fra Damaskus), Abbasids (som styrte fra Bagdad) og Fatimids (som styrte fra Cairo).
Under Islam, skulle jødene beskyttes som et «bokens folk», men ble ikke desto mindre tvunget til å betale diskriminerende skatter som jizya (personskatt) og kharaj (jordskatt). Den knusende skattebyrden dette innebar, ledet til tap av jødisk jordkontroll i Galilea, i de første par hundre årene med islamsk styre. Under korsfarer-okkupasjonen av Eretz Israel, ble mange jøder fysisk slaktet, spesielt i Jerusalem. Allikevel anmodet den store jødiske lærde og poeten Rabbi Yehuda Halevi (1075 – 1141), om masseimmigrasjon av jøder til Israels land8.
Begynnelsen av jødisk gjenopprettelse i Eretz Israel, startet med korsfarernes nederlag og fordrivelse i 1186 av den kurdiske muslimske krigeren Salah ad-Din, som i likhet med kalif Omar, tillot jødene å flytte tilbake til Jerusalem. Mellom 1209 og 1211 reise f.eks. tre hundre rabbinere fra Frankrike og sørlige England for å bosette seg i Jerusalem med en gang det var trygt nok å gjøre det. Rabbinere fra Afrika og Egypt slo seg sammen med dem. Den store jødiske lærde Nachmanides (Ramban) bygget en synagoge i Jerusalem i 1267 og den står fremdeles i Gamlebyen.
I det 13. århundre, gjenopprettet jødiske familier Safed-samfunnet, som skulle bli det internasjonale sentrum for studier av jødisk mystisime i det 16. århundre. Forsterket av at de ble flere, ble jødene igjen selvsikre om sitt krav på Jerusalem, derfor forbød paven skipskapteinene å transportere jøder til Palestina i 14289. På tross av vanskene, fortsatte jødene å vende tilbake. Den store kommentatoren av Mishna, Ovadia Bartinurs, forlot Italia for å slå seg ned i Jerusalem i 1488; hans grav er ved foten av Oljeberget.
Strømmen av jødiske flyktninger fra den spanske inkvisisjonen i 1492, inn i det Ottomanske Riket, som tok kontroll over Eretz Israel i 1517, ledet til en vesentlig økning av det jødiske nærvær i Safed, Hebron og Tiberias, der Sultan Suleiman den store tildelte sin portugisiske jødiske rådgiver, Don Josef Nasi, landeiendommer i gave til jødiske bosetninger. Til og med før den moderne politiske sionismen oppsto, fortsatte jødene å strømme inn i landet, fra Jemen og Litauen. Et stort antall av dem hadde studert hos talmudisten, Elijah Vilna (mest kjent som Vilna Gaon) kom i 1809 – 1811. I 1864 var det en jødisk majoritet i Jerusalem, mer enn et halvt århundre før det britiske imperium kom og utstedte Balfour Deklarasjonen og opprettelsen av Folkeforbundet.
De palestinske araberne tok med bølger av arabiske immigranter.
Mens gjenopprettelsen av det jødiske nærvær i Israels Land fant sted, var det overveldende inntrykket vestlige besøkere i det 19. Århundre hadde, at det var få arabiske innbyggere der. Den britiske generalkonsulen, James Finn, skrev i 1857 at «landet er for en stor grad, tomt for innbyggere.» Han la til at landets «største behov er en befolkningsmasse.»10 Mark Twain besøkte Eretz Israel i 1867 og reiste gjennom Jesreel Dalen, han fortalte: «det finnes ikke en eneste landsby på mils avstand.»11 Arthus Penrhyn Stanley, den store britiske karttegneren, kom til lignende konklusjoner i 1881: «I Judea er den knapt noen overdrivelse å si at kilometer etter kilometer kunne man ikke se tegn til liv eller bebyggelse».12
Geografer hadde lenge konkludert at det var usannsynlig «at det er bare en liten del av den nåværende arabiske befolkning i Palestina, som er etterkommere fra de gamle innbyggerne i landet».13
I tillegg etablerte ottomanerne muslimske bosettinger som en buffer mot beduin-angrep; Ibrahim Pasha, den egyptiske herskeren, tok, ved hjelp av hæren, med seg egyptiske kolonister i 1830 årene. Det er verd å merke seg at det vanligste palestinske navnet al-Masri, brukt av en klan i Nablus, bokstavelig betyr «egypteren»14
Allikevel har PLO vedlikeholdt en myte, fremmet på verdensscenen av Yasser Arafat i FN i 1974, om at «den jødiske invasjonen (av Palestina) begynte i 1881.» Dessuten, hevdet han at det allerede da var en stor innfødt arabisk befolkning der, da jødene ankom. Hans underforståtte budskap var at det er et godt befestet palestinsk samfunn på stedet, før Israels gjenfødelse, et samfunn som hadde rettigheter som var overordnet de hjemvendte jødenes.
Allikevel er det nå klart at de årene det jødiske nærværet i Eretz Israel ble gjenopprettet, strømmet en stor arabisk befolkning inn fra nabolandene, som arabiske immigranter. Disse søkte etter fordeler, som høyere lønn og økonomiske muligheter, som var resultat av jødisk bosetning i landet. Ja, Franklin D. Roosevelt konkluderte i 1939 at «den arabiske immigrasjon inn i Palestina siden 1921, har i stor grad, overgått den totale jødiske immigrasjonen i hele perioden.»15
Gjenopprettelsen av Israel var ikke et produkt av Europeisk Imperialisme.
Et annet vanlig argument, satt fram av PLO er at Israel egentlig er et produkt av Europeisk Imperialisme og derfor representerer den ikke en berettiget nasjonal bevegelse i seg selv. Som resultat av dette, kom sionismen til å bli avbildet i den arabiske verden som «en hyperagressiv variant av kolonialismen.»16 Denne oppfatningen har også gjennomtrengt diskusjonene hos Israels europeiske baktalere. Det er sant at til og begynne med fikk tanken på et gjenopprettet jødisk hjemland sitt største puff fra erklæringen i 1917, fra den britiske utenriksministeren, Lord Balfour, som ba om at det skulle bli opprettet etter at britene overvant det Ottomanske Riket. Ironisk nok, var det allikevel i perioden som fulgte det britiske mandatet over Palestina, at Europeisk (og spesielt britisk) rikspolitikk, faktisk hindret opprettelsen av det jødiske fedrelandet.
For det første tok britene det Transjordanske territoriet ut av det palestinske mandatet og ga det til det hashemittiske dynastiet fra Arabia, som hadde blitt fratatt sitt nedarvede hjemland, Hijaz av den Saudiske klanen i Øst Arabia. For det andre forsøkte britene å dele opp det resternede territoriet i det vestlige Palestina i en jødisk og en arabisk stat ved å redusere området som var satt av til jødiske bosetninger enda mer. Til sist begrenset britene, med «Hviteboken» i 1939, jødisk immigrasjon inn i Palestina, akkurat som Nazi-Tyskland begynte sin erobring av Europa og dets Holocaust mot europeiske jøder.
I denne kontekst er det ikke overraskende at jødiske undergrunns-bevegelser førte en anti-koloni-krig mot fortsatt britisk styre på 40 tallet. Med andre ord, var Israel anti-imperialist, da det først kom. Som kontrast, stilte de arabiske statene på den tiden, seg på side med imperialistiske makter. De arabiske statene som trengte seg inn i den lille nyfødte staten Israel, stilte med hærer, som var trenet og støttet av de franske og britiske imperier. Under uavhengighets-krigen, var det britiske offiserer som ledet Transjordans arabiske legion, mens det engelske flyvåpen, forsvarte egyptisk luftrom og kjempet mot det israelske flyvåpen om Sinaihalvøya i 1949. Og verdens nasjoner løftet ikke en finger, da Jerusalems jøder ble omringet og sto ansikt til ansikt med utslettelsen, selv om FN hadde anmodet om at byen skulle internasjonaliseres. Bare Israels forsvarsstyrker brøt Jerusalems beleiring og reddet de jødiske innbyggerne. Kort fortalt, ble jødisk uavhengighet i Israel, vunnet av et opprinnelig og innenlandsk samfunn, som forsvarte sine egne, uten særlig hjelp utenfra.
Er en jødisk stat diskriminerende?
I dag er det noen som påstår at selve Israels opprettelse som en jødisk stat, er diskriminerende overfor ikke-jødiske israelere, til og med, som en nylig utgitt artikkel hevdet, gjøres de til annenklasses borgere.17 En slik påstand er ikke bare fullstendig feilaktig, som enhver som har studert israelsk lov kjenner til; den forvrenger på en alvorlig måte de harmløse --- og ganske fantastiske --- måtene, stater kan gjenspeile største delen av sammfunnets identitet, eller gi anerkjennelse til deres opprinnelses historier, uten å krenke individets borgerrettigheter. Israels kritikere går for langt, når de forsøker å tilsløre Israels rene felles uttrykk ved en provoserende drakt av religiøs diskriminering.
Nesten hvert land i verden kan oppvise et flertallssamfunn og nesten alle gjenspeiler sitt samfunns kulturelle identitet på en eller annen måte. USA feirer offentlig bare kristne høytider; mange europeiske land, identifiserer seg enten som katolikk eller protestant og mange muslimske land refererer til seg selv uten å strides, som en «islamsk republikk», om de er demokratiske eller ikke. For noen er en slik identifisering bare et tegn på majoritetens åndelige overbevisning; for andre er det hyllest til historien om hvordan landet ble til. Det er ikke noe åpenbart feil ved et slikt uttrykk.
I dagens multikulturelle omgivelser, med en renessanse i offentlig forståelse for felles identitet, er det anakronistisk å mene at kun for Israel, er felles identitet problematisk. Man kan undre seg på hvorfor jødisk nasjonalt uttrykk, uten noen diskriminerende effekter, er så spesielt vanskelig å godta.18 Kanskje årsaken stammer fra historien med motstand mot jødisk status som stat: den ble først reist av arabiske nasjonalister og religiøse islamske radikalere, som gjorde motstand mot jødisk regjering i land de hadde ansett for å være «arabisk» jord. Denne opposisjonen, er til en stor grad uakseptabel i vestlige politiske samtaler, selv om den er gjennomtrengt i visse palestinske gruppers retorikk, som dagens Hamas f.eks.19 Disse kreftene er forslagsstillere for å gjenformulere sine anti-Israelske hensikter i det mer universelle språket om rettferd og likhet. Allikevel, hvor passende målet synes å være, Israels uttrykk om seg selv som en jødisk stat, som felles identifikasjonen for enhver stat, har lite hold i spørsmål om rettferd og likhet.
Det viktige punktet er ikke om en stat tar opp i seg noen felles tema, men om den faktisk diskriminerer: Er minoritetsborgerne like for loven? Kan de gi uttrykk for sin egen arv offentlig og i fellesskap? Har de samme muligheter for makt og representasjon i systemet, selv muligheten til å bli majoriteten? Kort sagt, er de førsteklasses borgere?
For ikke-jødiske borgere av Israel, er svaret på alle disse spørsmålene «JA! Uten tvil!» Israelske arabiske borgere er ved lov, likestilt jødiske borgere; de nyter de samme rettighetene og ved lov beskyttet fra diskriminering. Ikke-jøder nyter all frihet som demokratiet anerkjenner, inkludert frihet til å gudsdyrkelse, ytringsfrihet og religionsutøvelse, økonomisk likhet, materiell og yrkesmuligheter, politisk makt og alle like rettigheter. Israels uavhengighet krever at det skal være slik.
I henhold til erklæringen, «vil den jødiske staten forsikre fullstendige sosial og politisk likhet for alle sine innbyggere, uavhengig av religion, rase eller kjønn; den vil garantere religionsfrihet, fihet av samvittighetsgrunner, språklig, utdanningsmessig og kulturelt. Den vil beskytte alle religionenes Hellige Steder.» Det er en kjennsgjerning at israelske arabiske innbyggere har fått posisjoner i Israels høyesterett og har valgt mektige partier inn i det israelske Knesset, som deltar fullt ut i det israelske politiske liv.
Noen av Israels kritikere, ofte med tvilsomme motiver, utnytter Israels parlamentariske politiske system for falskt å tegne et bilde av arabiske borgere, som en sårbar minoritet. De er det --- men bare for så vidt som alle minoriteter i et parlamentarisk styre, er utenfor den gjeldende koalisjon og vil oppleve noen ulemper. Israel har et levende system, der forskjellige samfunn lever side ved side, ofte kjemper de for den samme begrensede tilgang til offentlig nasjonal velferd og hjelpeprogram. Israelske arabere, konkurrerer f.eks. med andre minoriteter som ikke alltid kommer helt til tops ---
ultra-ortodokse jøder, russiske immigranter og religiøse Sefardiske jøder. At noen av disse gruppene av og til gjør det bedre enn andre, betyr ikke det samme som at noen diskrimineres; det viser simpelthen at systemet virker.
Det viktigste er midlertid, er at ulempene de politiske minoritetene i Israel har, ikke har noe med Israels formelle identifikasjon som en jødisk stat. Deres situasjon vil endres hvis og når Israel forvandler seg fra et system med forholdsmessig representasjon, der hver minoritet har et parti de kan kalles for deres eget, til et distriktbasert valgsystem. Mange israelere støtter en slik forandring, selv om den også har mange mangler. Men selv under den nåværende ufullkomne politiske virkelighet, er jødiske og arabiske borgere like under loven.
Alt dette er ikke for å fornekte at Israel har en spesiell oppgave som en jødisk stat --- selv om den ikke vil ha noen affekt på rettighetene for ikke-jødiske innbyggere. Israel ble laget for å bli en havn for jødiske flyktninger, som hadde rømt fra forfølgelse. Den legendariske israelske statsmannen, Abba Eban refererte til denne siden av Israel, som en sak av «internasjonal bekreftende handling», fordi den var laget for å rette på en nedarvet ulempe, som en spesiell gruppe led under oppgjennom historien. Noe som har berøvet dem et nivå av «lekeplassen».
Ulykkeligvis trenger fremdeles jøder et tilfluktssted fra forfølgelse. Av den grunn fortjener diasporajøder den spesielle behandlingen de får når det gjelder denne ene siden. Når Etiopias jødiske samfunn sto forsvarsløs mot det voldsomme angrepet fra væpnede partisanere i borgerkrigen i 1991, eller da Argentinas jøder ble syndebukken og mål for angrepene i den økonomiske depresjonen for ikke lenge siden, eller da Sovjetiske jøder flyktet fra kommunismen. Det var ingen andre enn Israel som betingelsesløst åpnet sine dører.
For jøder som søker tilflukt i Israel, gir staten dem øyeblikkelig statsborgerskap. Uansett, en ikke-jøde nyter de samme rettigheter og muligheter for å kunne bli statsborger i Israel, som det andre land kan tilby, inkludert USA. Og med en gang han eller hun er blitt en statsborger, vil han eller hun få alle de rettigheter og privilegier majoriteten av folket får, slik Israels lover og myndigheter har bestemt. Dette hviler på prinsippet med likhet, som nå blir vernet gjennom landets grunnlov og strukturen i den politiske kultur.
Israelske rettigheter kontra palestinske rettigheter.
Allikevel, uansett rettighetene som Israel har gitt til sine ikke-jødiske borgere, demoniserer kritikerne det på ulike grunnlag: at palestinerne skryter av at de har krav på nasjonal suverenitet over det samme landet. Dette kravet bør bli gjennomgått separat. Spesielt bør man spørre seg: Fantes det, før Israel ble opprettet, en særskilt palestinsk nasjonalisme som kjempet for sitt eget spesielle sted i landet?
De palestinske araberne så opprinnelig seg selv, tidlig i det 20. århundre, som del av en større arabisk bevegelse. For store deler av den første halvdel av forrige århundre arbeidet araberstatene for å forenes, derfor støttet de forskjellige utkast til arabisk enhet. På arabisk er faktisk to betegnelser for nasjonalisme: qawmiyah – lojalitet overfor den arabiske nasjon under ett, og wataniyah – lojalitet overfor det lokale landet man bor i. I flere tiår var qawmiyah mye mer fremherskende for palestinske arabere.
For eksempel har Bernard Lewis skrevet at mens de palestinske araberne hadde en voksende identitetssans når det gjaldt deres kamp mot jødisk immigrasjon i 30 årene, er «deres grunnleggende sans for felles historisk identitet på forskjellig nivå, muslimer, arabere eller for noen, syrere; mer betydningsfullt enn det var ved slutten av mandattiden i 1948. Etter 30 år med en atskilt palestinsk politisk tilstedeværelse, var det praktisk talt ingen bøker på arabisk om Palestinas historie».20
Dessuten beskrev 1947 Delingsplanen, fremdeles palestinerne som «arabere» og anmodet om en «arabisk stat» i Palestina, ved siden av en jødisk stat. I mai 1956 erklærte Ahmad Shuqairy, som opprettet PLO 8 år senere, overfor FN’s sikkerhetsråd: «Alle vet at Palestina ikke er noe annet enn sørlige Syria» 21 Tidlig i 1960 årene, så mange palestinere på Gamal Abdul Nasser som sin leder, like mye som noen palestiner. Og det var ingen aktiv bevegelse hos palestinerne, for å dele Vestbredden fra Jordan eller Gasa-stripen fra Egypt fra en unik palestinsk stat før 1967. I dag, har en tredje lojaliteskilde dukket opp blant palestinske arabere, knyttet til Hamas eller Islams Jihad – lojalitet til den islamske nasjonen eller umma. Hamas er, når alt kommer til alt, den palestinske grenen av det Muslimske Brorskapet, en organisasjon med pan-islamske ambisjoner.
Enda anerkjenner Israel at en unik palestinsk nasjonal identitet eksisterer i dag. Men når man ser på dens historiske bakgrunn, er det umulig vise til at palestinsk nasjonalisme har noen krav på Israels Land som er hevet over jødenes.
I fremtiden kan det godt hende at hvilken som helst politiske enhet som springer ut fra deler av Vestbredden og Gasa-stripen, bestemmer seg for å slutte seg sammen med det hashemittiske kongedømmet, Jordan om 10 – 20 år, der en palestinsk majoritet allerede finnes. På Balkan f.eks. er det vanskelig for europeere å forutsi Bosnias eller Kosovos fremtid. Vil befolkningen der, prøve å gå sammen med stater som har den samme etniske sammensetning, slik at kroater i Bosnia vil gli over i Kroatia, mens kosovitter vil komme til å gli over til Albania? Det samme langsiktige spørsmålet kan anvendes på de palestinske territorier etter Arafat.
Det fortsatte behovet for status som jødisk stat.
Uansett hva som skjer, vil et enestående jødisk demokratisk samfunn fortsette å eksistere i i Israel, hvor det kommer til å tjene som et nødvendig tilfluktssted for jøder som utsettes for antisemittisme fra Frankrike, Russland, Sør Amerika eller Jemen. Israel kommer til å forbli det eneste landet som tillater uten betingelser, jødisk immigrasjon. Om noen få år vil Israel utgjøre det største jødiske samfunn i verden. Bare det jødiske folkets hær, Israels Forsvarsstyrker (IDF), kan beskytte et slikt samfunn.
Noen hevder nå at jøder ikke lenger står overfor den samme eksistensielle trusselen som antisemittismen en gang representerte. Det blir til og med foreslått av dagens antisemittisme er forårsaket av, ikke motvirket av, Israels politikk. Men de nylige erfaringene fra jødene i Etiopia, Argentina og rundt i Europa, sammen med den skammelige tilslørede talen om verdens jøder fra deler av det islamske lederskap, som Malaysias Mohammed Mahathir, som ga næring til syke løgner om jøder. Antisemittismen har eksistert i århundrer, lenge før staten Israel ble opprettet. Ja, det kunne gjøres innvendinger mot, at det ikke er Israels politikk som er årsaken til den nye antisemittismen, men heller de fordommer fra Europeiske redaktører, som viser fram tunge anti-Israelske bilder, helt ut av sin sammenheng og som ledende nyheter, mens de nedgraderer alvorlige tilfeller av massakre. Man kan bare nevne lidelsene i Afrika.
I dag er verdens ledere villige til å innrømme at den harde kritikken Israel får, kan spores tilbake til gamle, antisemittiske røtter. For eksempel, kommenterer den europeiske utsendingen,
Romano Prodi – en ny meningsmåling som viser at Israel er det landet de fleste vanlige europeere ser på som den største trusselen for verdensfreden – han sier resultatet «tyder på at det fortsatt lever en forutinntatthet blant folk og den må fordømmes med det samme» og «i den grad denne indikerer en dypere og mer allmenn fordomsfullhet mot den jødiske verden, må vår tilbakeviselse være enda mer radikal.»22
Det er til og med en ny type antisemittisme som har dukket opp i den radikale opposisjonen mot globalisering, som nå utpeker jøder som en slags internasjonal økonomisk styrke og i kjente ordelag som gir en kuldegysninger, klandrer dem for å være økonomisk «svulmende». Den antisemittiske trusselen, lever dessverre i beste velgående.
Det er ikke bare jødisk sikkerhet som står på spill, men også jødisk kontinuitet. Gjennom hele den jødiske historien, ble nasjonal uavhengighet oppfattet som en betingelse for selvutfoldelse.23 Forløsning var knyttet til tanken på gjenkomst. Av den grunn, styrker gjenfødelsen av Israel, jødisk identitet. En omstøtning av jødisk uavhengighet, vil uten tvil ha den motsatte effekt. Slik saken står, vil jødisk kreativitet i fremtiden, komme til å øke i Israel, etter hvert som den jødiske staten vil vise seg å bli hovedsentrum for jødisk liv. Akkurat som det jødiske folket i diasporaen en gang medvirket til veksten av den moderne sivilisasjon i det nittende og tjuende århundre, kommer det til å bli jødisk sivilisasjon i Israel som blir nøkkelkilden til jødisk medvirkning til verdenssamfunnet i det tjueførste århundre. En sterk jødisk stat er avgjørende for å kunne beskytte fortsatt kontinuitet av jødisk identitet og dens plass i verdens anliggender.
|
| |
| |
|
| |
Noter
1. Tony Judt, "Israel: The Alternative," New York Review of Books, vol. 50, no. 16,
October 23, 2003.
2. Lawrence Marzouk, "UK Media Blasted Over Israel," Barnet & Potters Bar Times
(UK), October 29, 2003; http://www.barnettimes.co.uk/features/newsfeatures/
display.var.427956.0.uk_media_blasted_over_israel.php
3. Ruth Gavison, "On the Jewish Right to Sovereignty," Azure, Summer 2003.
4. Address by Prime Minister Netanyahu to the United Nations General Assembly,
September 24, 1998, Ministry of Foreign Affairs;
http://www.mfa.gov.il/mfa/go.asp?MFAH0h3f0
5. Benjamin Netanyahu, A Place Among the Nations: Israel and the World
(New York: Bantam, 1993), pp. 14-15. For the sake of historical perspective,
one would do well to consider Ben-Gurion's first premise, the title deeds of
the Jews to this land, which he presented on January 7, 1937, to the Peel
Commission:
"I say on behalf of the Jews that the Bible is our Mandate, the Bible
which was written by us, in our own language, in Hebrew,
in this very country.
That is our Mandate. It was only recognition of this right which was
expressed
in the Balfour Declaration."
6. Bernard Lewis, "The Palestinians and the PLO, A Historical Approach,"
Commentary, January 1975: 32.
7. Bernard Lewis, Semites and Anti-Semites: An Inquiry into Conflict and Prejudice
(New York: Norton, 1999), p. 164.
8. Arie Morgenstern, "Dispersion and the Longing for Zion, 1240-1840," Azure,
Winter 2002.
9. Ibid.
10. Alan Dershowitz, The Case for Israel (Hoboken: John Wiley & Sons) p. 26.
11. Mark Twain, The Innocents Abroad (New York: Oxford University Press, 1996), p. 349.
12. Netanyahu, A Place Among the Nations, pp. 38-40.
13. Palestine: A Study of Jewish, Arab, and British Policies (New Haven:
Yale University Press and Esco Foundation for Palestine, Inc., 1947), v. 1, pp. 463-464.
14. Joseph Alpher, "Israel and the Palestinians: What Everyone Should Know About
the Conflict," Reform Judaism, Fall 2002, vol. 31, no. 1.
15. Netanyahu, A Place Among the Nations, p. 36.
16. Mortimer B. Zuckerman, "Graffiti on History's Walls," U.S. News & World Report,
November 3, 2003.
17. Judt, "Israel: The Alternative."
18. Dennis Prager and Joseph Telushkin, Why the Jews? (New York: Touchstone,
2003), p. 170.
19. "Hamas Leaders Vow to Press Fight Against Israel," Washington Post, Briefs
(December 27, 1999), p. A16.
20. Bernard Lewis, Semites and Anti-Semite, p. 186.
21. Harris O. Schoenberg, Mandate for Terror: The United Nations and the PLO
(New York: Shapolsky Publishers, 1989), p. 59.
22. Ed O'Loughlin, "Europe Apologizes to Israel for Poll, The Age (Australia),
November 5, 2003.
23. Marvin Fox, "Jewish Power and Jewish Responsibility," in Daniel J. Elazar, ed.,
Jewish Education and Jewish Statesmanship (Jerusalem: Jerusalem Center for
Public Affairs, 1996), p. 60. |
| |
|
|
| |
|
|
|
Hebraiske Røtter
Historie
