For et par århundrer siden, bestemte Paven seg for at jødene måtte forlate Roma. Naturligvis ble det en stor oppstand i det jødiske samfunn. Derfor inngikk Paven en avtale. Han ville ha en religiøs debatt med et medlem av det jødiske samfunn. Hvis jøden vant skulle jødene få bli, men hvis Paven vant måtte de reise.
Jødene forstod straks at de ikke hadde noe annet valg. De lette etter en som kunne forsvare deres tro, men ikke én ville stille opp. Det var for farlig. Derfor valgte de ut den gamle mannen Moishe, som pleide å koste gatene. Siden han var både gammel og fattig hadde han ikke så mye å tape, derfor lovte han å stille opp. Moishe pleide ikke å snakke så mye, derfor foreslo han at ingen av partene skulle ha lov til å snakke. Paven aksepterte dette forslaget.
Dagen for den store debatten kom. Mosihe og Paven satt på hver sin side i et helt minutt før Paven løftet opp hånden og viste tre fingre.
Moishe så på ham og viste en finger.
Deretter beveget Paven hånden sin i en sirkel over hodet.
Moishe pekte ned på gulvet der han satt.
Paven tok da frem brød og et glass vin. Moishe tok frem et eple.
Da reiste Paven seg opp og sa: «Jeg gir opp. Denne mannen er altfor god. Jødene kan bli!».
En time senere stod alle biskopene rundt Paven for å høre hva som hadde skjedd. Da fortalte Paven: «Først holdt jeg opp tre fingre for treenigheten. Han svarte ved å vise frem én finger for å minne meg om at det likevel er én Gud felles for våre religioner. Deretter beveget jeg hånden i sirkel over hodet for å vise ham at Gud er overalt. Han svarte med å peke på gulvet for å si at Gud også er akkurat her hos oss. Da tok jeg fram brød og vin for å minne om at Gud frigjør oss fra våre synder. Han tok frem et eple for å minne meg om arvesynden. Han hadde et svar på alt. Hva kunne jeg gjøre?»
Samtidig, i det jødiske samfunn, trengte folk seg rundt Moishe, i dyp overraskelse over at denne gamle mannen hadde klart nettopp det deres lærde hadde sagt var umulig. «Hva skjedde?» spurte de. «Vel,» sa Moishe, «først sa han at jødene hadde tre dager på å komme seg ut av Roma. Jeg svarte at ikke én av oss vil dra. Deretter sa han at denne byen skulle bli renset for jøder. Jeg lot ham forstå at vi blir akkurat her».
«Å så da?» spurte en dame.
«Jeg vet ikke», sa Moishe. «Han tok fram lunsjen sin og jeg tok fram min».