Hele Israel skal bli Frelst
Av Dr. Charles Bryant-Abraham

Til norsk ved Grete Wang

I sitt brev til det tidlige romerske trossamfunnet, fremstiller Paulus tydelig og klart sitt standpunkt vedrørende jødespørsmålet.

Beklageligvis har Paulus sitt standpunkt vedrørende det «jødiske spørsmål» blitt fullstendig oversett av historisk kristendom for å fremme politiske og økonomiske interesser, bekledd med det midlertidige og den geistlige rang i hver generasjon, inkludert vår egen. (våre kommentarer til disse skriftavsnittene står i parentes)

Rom 11:13-21

«Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste ……. Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig(Israels hellige historie og skjebne), da er grenene det også (den enkelte jøde). Men om nå noen av grenene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist (hedning eller ikke-jøde), ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen (velsignelsene) fra roten, så ros deg ikke mot grenene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du vil da si: Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.

Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg.»

Vatikanets Kirkemøte II, Biskopenes konferanse anerkjente at den historiske infrastrukturen i europeisk antisemittisme, kan spores tilbake til en spesifikk læresetning i tidlig kirkelig dogme, rester etter Markionittene, avløs-ningsdogmet, som forble uendret i den protestantiske reformasjonen. Dette dogmet er kjent som erstatningsteologi, doktrinen som mener at kristen-dommen har blitt utvalgt av Gud og at det henger en forbannelse over det jødiske folk, de er fordømt og skåret bort fra et meningsfullt forhold med troende mennesker, fra alt som er guddommelig, også sin egen litterære og åndelige fortid!!

Erstatningsteologien er bevist å være en falsk lære, som kirken er blitt advart mot, helt fra den første kristne forsamling: «La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdom-mer». (Heb 13:9). Jesu egen undervisning må bli tatt opp til ny vurdering og igjen anvendes mot slike historiske «fremmede lærdom-mer». For å bruke Jesu tidløse budskap på nytt, kan vi selvkritisk sitere: «Dermed har dere gjort Guds bud ugyldig på grunn av deres egne forskrifter. Hyklere! Rett profeterte Jesaja om dere da han sa: Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. Men de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneske-bud.» (Matt 15:6-9).

Erstatningsteologien har dessuten uopphørlig blitt banneret for hele korstogstiden, inkvisisjonen, pogromene og til slutt for Holocaust, mot det jødiske folk. Jesu budskap ble altfor ofte glemt: «Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste (brødre), det har dere heller ikke gjort mot meg.» (Matt 25:45)

Standpunktet Paulus tok, bekrefter uten tvil den bibelske forbindelsen mellom troende og jøder, Jesu folk. Den forbindelsen er den ville oljekvisten, podet inn i Guds eget oljetre, Israel. Det er bare på denne måten at troende, virkelig kan se seg selv som det åndelige Israel. Da kan man også forsvare en særskilt rolle i den guddommelige planen for menneskehetens historie og allikevel dele motgangen og glede seg over det jødiske folkets fremgang, som selv er en integrert del av Israels hellige skjebne. Det er i sannhet denne Bibelske justeringen, selve kjernen i oljetre teologien, som burde ha vært gjennomført for lenge siden. Helt fra den gangen «våre veier skiltes», for nesten 2000 år siden.

Nåtidens akademiske teologer er stadig mer enige i at Paulus sine skrifter har blitt grovt misforstått og enda verre, kanskje forsettelig lest feil gjennom tidene. Med dekonstruksjonismens skarpe blikk, skal vi nå tenke over et av de mange eksemplene på de spesielle retnings-linjene, Paulus la til rette for, vedr. Jødisk-kristne forhold.

«For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet - for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.» (Rom 11:25-27)

Se nå litt nærmere på dette. Rom 11:26b siterer den Septuagint-greske teksten i Jes 59:20: «Det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob» Men Rom 11:27 omskriver bare bare delvis Septuagint teksten i Jes 59:21: «Og dette er den pakt som jeg gjør med dem, sier Herren: Min Ånd, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til evig tid.»

Den Masoretisk hebraiske teksten i Jesaja 59:21, forklarer det greske ordet «ho Kyrios», «Herren» i dette verset, er en oversettelse av Shem haMeforash eller tetragrammet YHWH. Paulus’ gresk, viderefører feilfritt hans forståelse av den guddommelige hensikt, når han endrer Jes 59:21, for å slå igjennom sitt poeng, «…. når jeg (Gud) tar bort deres synder.» Paulus kunne ha omformulert Jesaia, slik, «… når jeg sørger for at andre tar bort deres synder», men han bruker her påpasselig og spesifikt den greske formen (jeg skal ikke gå inn på grammatikken). Men denne formen går det an å bruke både på latin og tysk, med sin dativform og da betyr det: «Når jeg tar bort deres synder, for Min egen skyld.» Paulus slår her fast uten omsvøp, at Gud og Gud alene, vil ta bort Israels synder; og det er for Hans egen skyld at Gud og Gud alene, gjør det, spesielt, fordi Han kan bli «helliget i dem rett foran øynene på mange nasjoner». Les Esek 39:27.

På dette punktet stemmer alle andre bibeloversettelser overens: «det er Gud alene, og intet ytre, menneske-laget kirkelig organ, autoritet eller representant, som vil «forløse og frelse» Israel. »

I et stort øyeblikk, i en ikke for fjern fremtid, gjennom kraften ved gjenopprettelsen av kristendommens hebraiske røtter, vil vi alle igjen komme til forståelse av Paulus’ vesentlige, opprinnelige mening.

Da kommer det ikke lenger til å være den falske læren om avløsning, «Erstatningsteologen», som blir forkynt i den kristne verden, men da blir Paulus’ opprinnelige, sunne bibelske lære, med innsikt inn i det guddommelige forholdet mellom hedninger, Jesustroende og jøder, Jesu famile. Abraham selv, underviste og praktiserte en gjestfrihetens tjeneste; han lukket aldri døren for noen gjester. Det burde ikke vi gjøre heller. Imidlertid lærer Paulus oss at ikke før «hedningenes fylde er kommet inn», skal noen tenke på å aktivt blande seg inn i Guds spesielle omsorg og omtanke --- Hans egen timeplan for Sitt folk, Israel. Disse ordene fra Paulus gjenlyder med tro på Guds endelige oppfyllelse av sine egne Planer, som langt overgår hvert eneste menneskes beregninger og bestrebelser. Kan ikke det åndelige Israel dele hans tro og visjoner om å være «hedningenes apostel», gjennom et kjærlig fellesskap med Jesu eget jødiske folk? Det er mye det samme Roger Cardinal Etchegaray of Marseilles underviste i et møte i plenum ved kirkemøtet for «romersk katolske biskoper for forsoning», i Roma, den 4.oktober 1983:

«Er det ikke denne koblingen, som bare kan leve i omgivelser av fredelige følelser, et av elementene i frelseshistoriens dynamiske kraft? Som i lignelsen, minnes den at ingen av de to sønnene kan få eierskap til hele arven; hver av dem er for den andre, uten misunnelse, et vitne til Faderens betingelsesløse nåde. Det er også en krevende kappestrid mellom den som venter på at en messias skal komme og den andre, som venter på at han skal komme igjen. Franz Rosenzweig pleide, etter å ha sitert følgende midrash: «Ved en jødes død, vil han bare bli stilt ett spørsmål: håpet du på frelse?» å legge til: «alle andre spørsmål er til dere, kristne – Fra nå og til da, la oss forberede oss sammen, i trofasthet, til å møte for den himmelske Dommer.!»

Nettopp i det øyeblikket i vår fremtid, når frelsen har blitt det største av alt, en verdensom-spennende virkelighet, kommer vi, både kristne og jøder, til å forstå den mystiske betydningen i setningen, «for jøde først og så greker», som ligger skjult i versene Johannes skrev, da han oppholdt seg på øya, Patmos:

«De synger Guds tjener Moses' sang og Lammets sang, og sier: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn, for dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» (Åp 15:3-4)

For å forsikre seg om at det han mente, ikke skulle bli misforstått, avslutter Paulus sin forklaring rundt dette temaer med følgende ord:

« Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. [på grunn av dere (nasjonene), ikke på grunn av det jødiske folk]. Men når det gjelder utvelgelsen [som spesielt utvalgt av Gud, til deres uopphørlige rolle i menneskenes historie], er de elsket for fedrenes skyld. [Guds løfter til Abraham, Isak og Jakob] For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.» [Gud vil aldri bryte sitt løfte] (Rom 11:28-29). Hvis det ikke var slik, hvilken tillit, hvilket håp skulle da noen kunne holde fast på?

«Og slik skal hele Israel bli frelst,» (vers 26) Det gjelder alle, i Guds time og ved Gud alene. Inntil da, skal de som er innviet til og gjenopprette «Herrens veier» til Kristi Legeme, være med å utføre denne gjerningen, «inntil hedningenes fylde er kommet inn.» (vers 25b).


Dr. Charles Bryant-Abraham er en viden kjent forsker i Bibelhebraisk, arameisk, syrisk og (kirkelig)latinsk.
Som leder av den internasjonale avdelingen av AMI Jerusalem Center for Bibelske Studier og Forskning i Jerusalem, Israel, har han gitt undervisning i mange land og på mange språk.
Han er også medredaktør i bladet «Restore» (gjenopprett), utgitt av Restoration Foundation i Atlanta, GA.