Av Peggy Pryor –
Til norsk v/ Grete Wang
Innledning
Det er ikke forfatterens hensikt, hverken å kritisere kristendommen for den utbredte mangel på forståelse som finnes, vedrørende ”nedsenking”, eller å fyre oppunder striden som finnes allerede. Jeg tror heller ikke at denne lille serien vil bety de store forandringer rundt omkring i verden, for det ville være det samme som å forsøke og tømme Atlanterhavet ved hjelp av en tekopp. Men for de få sultne sjeler, som roper etter forståelse, er det min bønn at dette kan være en hjelp. Å forstå de hebraiske seremoniene og ritualene, er en lang ferd for oss som ikke har fått inn denne undervisningen fra barnsben av. Ja, jeg våger å si at ikke alle som har hatt fordelen av å ”kjenne” dem hele sitt liv, ser den betydning lærdommen i dem har, med hensyn til Yeshua/Jesus. Jeg skal forsøke å hjelpe til litt, slik at forståelsen kanskje kan utvides noe.
En av de mest misforståtte lærdommer i Bibelen, er ”nedsenking”. Bibelen har mye å si om nedsenking/eller læren om tvetting/dåp. Troende i det første århundre forsto undervisningen om de forskjellige ”nedsenkinger” og hensikten med dem. I denne kortfattede gjennomgangen, er det umulig å utforske alle de forskjellige ”nedsenkingene”, men jeg har lyst til å gjennomgå kort noen av dem og i den prosessen gi et lite glimt av lys over denne, svært misforståtte undervisningen i skriften. I Hebreerne 6:1-2, står det skrevet:
”La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom.”
Rabbi Shaul/Paulus slår i dette bibelsitatet fast, at Messias’ grunnleggende undervisning er som følger:
1. Grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger
2. Tro på Gud
3. Læren om nedsenking/dåp (flertall)
4. Håndspåleggelse
5. Oppstandelse fra de døde
6. Evig dom
Å forstå disse seks prinsippene, ble av Shaul/Paulus sett på som Messias’ grunnleggende undervisning. Først når vi forstår de seks ovenfor nevnte leksjoner, og ikke før, er vi kvalifisert til å bevege oss viderer til Ordets FASTE FØDE og forlate melken.
Ef. 4:5 slår fast at ”Det er én Herre, én tro, én dåp”. For den tilfeldige leser, kan dette se ut som en selvmotsigelse i skriften, men vi vet at den Hellige Ånd inspirerte HELE Skriften, slik at Rabbi Shaul/Paulus refererer til en av de mange ”nedsenkinger” og spesielt til ”nedsenkingen” i Messias.
Jeg selv ble forvirret over noe som for meg virket som en ny lære, da døperen Johannes kom til Jordans bredder og talte om dåp. Døperen Johannes ble ikke mistenkt av folket, når det gjaldt læren eller gyldigheten av læren. Ingen spurte ham noensinne hvorfor han senket ned. Det virket som de alle godtok læren, også i lys av 5 Mosebok 4:2; 12:32 og Åp 22:19, som slår fast at det ikke kan legges noe til eller trekkes noe fra Ordet. I 5 Mos 4:2 står det skrevet:
”Dere skal ikke legge noe til det ordet jeg byder dere, og dere skal ikke trekke noe fra, men dere skal holde Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere.”
I 5 Mos 12:32 står det skrevet:
”Alt det jeg befaler dere, skal dere akte vel på å gjøre. Du skal ikke legge noe til og ikke ta noe fra.”
I Åp 22:19 står det skrevet:
”Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok.”
Den strengeste straffen er straffen for en slik handling. Det virker i dag som om man ikke bryr seg særlig om det faktum at Gud sa at ikke noe skulle legges til eller trekkes fra den tilbedelsesmåten Han påla Adam i Edens Hage, fikk Moses til å skrive ned på Sinai fjellet og igjen ga til Kong David før tempelet ble bygget av sønnen hans, Salomo. Det virker som om denne tilbedelse/undervisning, slik den ble foreskrevet av Gud, er falt ut i veikanten i våre dagers mange læremessige forskjeller. Mange ganger hører jeg at ”Vi må være ETT i troen”, men nettopp de folkene som har utlagt dette sterkest – er dem som sier at den eneste veien til enhet er at du kommer og slutter deg til oss, fordi vi har den sanne åpenbaring av ordet og de mangler den i din forståelse. Jeg våger å si at ENHET ikke blir en realitet i stor grad, før Messias har kommet tilbake og etablert Sitt Rike på jorden. Da, og bare da vil alle troende nyte ENHETEN. For at denne enheten skal kunne opprettholdes, må vi ha Messias til å regjere med jernstav. I Åp 19:15 står det:
”Ut av hans munn går det et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningefolkene. Og han skal styre dem med jernstav…” Jødene ble utvalgt av Gud til å vise hele verden Herrens veier. Å undervise verden om Messias, vårt forhold til Ham, til hverandre og endetids-begivenheter. Alle ting må dreie seg omkring Messias. I Rom 3:1-2 står det:
”Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.” Alle høytidene, skikkene, spiseseddelen, offersystemet, lovene om rituell renselse, inkludert nedsenking, ble gitt til det jødiske folk som undervisnings redskap, for at vi skulle lære mer om Messias. Vi må alltid ha Messias fremst i våre studier og innse at alt det vi lærer, er for å gi oss en bedre forståelse av hva Messias har gjort for oss og hva som venter oss. Hvis vi ønsker hvile, fred og tilfredshet i våre liv, må vi kjenne Ham. I Matt 11:29 står følgende ord:
”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.”
I hele Bibelen kan vi lese om Messias. I Salme 40:7 får vi vite dette:
”Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg.”
For at vi skal kunne følge Herrens instrukser og lære om Ham, må vi lære om høytidene, skikkene, maten, offersystemet og lovene om rituell renhet. Vi skal ikke bare kjenne til dem slik vi blir påbudt, men vi skal sette det vi kan gjøre ut i praksis. Noen av budene krever at det Hellige Tempelet står i Jerusalem. De andre budene, som ikke krever det, bør bli en del av vårt liv – for at vi skal behage Gud. Budene i Torahen ligger i 3 hovedkategorier.
1. Mishpatim – Bokstavelig oversatt ”Bedømmelse”. Dette er etiske/moral lover.
2. Edos – Bokstavelig oversatt ”Vitner”
3. Chukim – Bokstavelig oversatt ”Forordninger”
Noen av budene Herren har pålagt oss er vanskelig å forstå. Vi kan forstå ”å ikke drepe eller stjele”, som i ”Mishpatim” lovene. Vi kan forstå Edos budene. Dette er ritualene og høytidene, som underviser oss om viktige religiøse sannheter eller ’minnenøkkel’ begivenheter. Den tredje gruppen av bud ”Chukim” ser ikke ut til å ha en logisk grunn for at vi skal adlyde dem. ”Chukim” er bud, som vi må adlyde om vi forstår grunnen til det eller ei. I 2 Mos 24:7 står det:
”Så tok han paktens bok og leste den opp for folket. Og de sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde.”
Dette tyder på at da Torahen ble gitt, var vi satt i stand til å holde budene og ”gjøre” dem før vi ”hørte” grunnen eller logikken. Når vi holder budene som ikke har noen synlig grunn, viser vi vår tro og indre trygghet som tilhengere av Messias. Selv om vi kanskje ikke er i stand til å begrunne disse budene for verden, føler vi oss trygge når vi holder dem. Hvis en person er usikker på seg selv eller vakler i sin tro, er det han/hun forlater først, lovene han/hun ikke forstår. Vi forstår hva Torah betyr, når den i 5 Mos 4:6 sier:
”Så skal dere da ta vare på dem og holde dem (budene), da vil andre folkeslag se for en visdom og forstand dere har. For når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folket.”
Messias selv sier i Joh 14:15: ”Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.”
Vi holder ikke budene fordi logikken sier det, men rett og slett fordi de ble gitt av Gud. Dette viser en ”hjerteholdning” at vi ønsker å behage Gud. Et av de viktigste av disse budene er ”nedsenkingen” i en mikvah, det rituelle badet, som har til hensikt å gi rituell renhet og det er dette vi skal gjennomgå i denne artikkelen.
Det greske ordet for dåp er ”baptizo”, som betyr å senke ned eller dyppe klær i en beholder med farge. Ordet kommer fra en næring i Libanon som var farging av tøy. Beholderne ble brukt til å ha de forskjellige tøyfargene i og prosessen med å legge tøyet i beholderne ble kalt for ”baptizo”. Etter hvert som tiden gikk, ble den rituelle prosessen med nedsenking, kjent som dåp (Baptizo). Det hebraiske ordet for nedsenking er ”tevilah” og betyr bokstavelig å senkes ned i det rituelle badet, kalt mikvah.
Nedsenking er handlingen som består i å utføre vask for å rette på en tilstand av rituell urenhet og gjenopprette det urene til en tilstand av rituell renhet. Hensikten er aldri å vaske eller bade kroppen.
Mikvah, eller rituelt bad var av stor betydning for det første århundres jøder. Det ble forstått slik at hvis et samfunn eller en landsby bare hadde nok penger til enten en synagoge eller en mikvah, skulle mikvahen bygges først. Torahen taler om et antall ting som gjør en person Tomeh (rituelt uren) og et antall renselsesprosesser. En av handlingene som krevdes i alle renselsesprosessene var nedsenkingen i mikvahen.
Den vanlige jødes liv, i en vanlig landsby, var helt avhengig av tilgangen til mikvah. En mann fra Levi stamme, en sønn av Aron kunne ikke ta på seg sitt embete som prest, før han hadde gått igjennom en mikvah.
Før en person kunne bli rituelt ren nok til å gå inn på det Hellige Tempelets grunn, måtte han ha blitt nedsenket i mikvahen. Den strengeste straff ble idømt en person for å ha gått inn på Tempelområdet i en tilstand av rituell urenhet. Det ble krevet av en kvinne, når hun hadde sin månedlige syklus, at hun skulle ha på seg spesielle klær, slik at alle visste at hun var i en rituelt uren tilstand. Hun kunne ikke bli rituelt ren før etter at hun hadde vært i mikvahen. Nedsenking i en mikvah er en intergret del av konverteringen til jødedommen. Uten nedsenking, er ikke overgangen gyldig. Det er mange andre ganger, det er skikk med nedsenking i en mikvah. Vi skal forøke å gjennomgå så mange plassen tillater.
Torahen er delt inn i to viktige deler, den ene er den skrevne Torah, som består av de første fem bøkene i Bibelen og som vi alle kjenner til. Den andre delen er like viktig, men ikke like godt kjent. Det er den vi kaller for den Muntlige Loven (Torah) eller den uskrevne lov. Denne ble overlevert ned muntlig fra generasjon til generasjon i omkring 1.500 år. I omkring det tredje århundre e.Kr. ble den Muntlige Torah skrevet ned av Rabbi Yehuda Prinsen og er fundamentet for Mishnah. Talmud ble dannet etter diskusjoner og kommentarer ble lagt til. Alle jødiske lover stammer fra denne Muntlige Torah. Vi kunne ha kalt den for ”Hvordan gjøre det” bok. Detaljerte instruksjoner for hvordan man skal utføre all slags tilbedelse, høytider, ofringer, bud, inkludert rituell renselse og forberedelse av mikvahen finnes i den Muntlige Torah.
Mikvah er et renselsesbad, det hebraiske ordet for mikvah, betyr et ”basseng” eller ”samling” av vann. To direkte referanser til mikvah i Bibelen finner vi i 3.Mos 11:36 og Jer 17:12-13, vi leser derfra:
”Bare kilder og brønner som det samler seg vann i, blir like rene. Men den som rører ved deres døde kropper, blir uren.”….
”En herlighetens trone, høyt opphøyet fra begynnelsen av, er vår helligdoms sted. Herre, du Israels håp! Alle de som forlater deg, skal bli til skamme. De som viker fra deg, skal skrives i støvet. For de har forlatt kilden med det levende vann, Herren.”
Ordet som er oversatt til ”håp” i vers 13 er Mikvah, dette gir oss forståelsen om at Messias er renselsens kilde/Mikvah eller Israels håp.
Mens Messias fremdeles hang på korset, stakk en av de romerske soldatene ”et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann,” (Joh 19:34) – åpningen av renselsens kilde eller Mikvah for Israel. I Sakarja 13:1 står det:
”På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.”
MIKVAH – VIKTIGE DETALJER
Mikvahen må møte seks spesielle krav, slik det er beskrevet i den Muntlige Torah:
1. Ikke noen annen væske enn vann må brukes i Mikvahen, ingen farge eller kjemikalier el.l.
2. Mikvahen må bygges inn i grunnen, eller være en del av bygningen som er festet til grunnen. Den kan ikke bestå av noe kar som kan demonteres og bæres bort, slik som et badekar, beholder eller tønne.
3. Vannet i en Mikvah kan ikke være rennende eller flytende. Det eneste unntak fra denne regelen er en naturlig kilde, eller en elv, der vannet hovedsakelig springer ut fra kilder.
4. Vannet i Mikvahen må samles sammen av naturlige midler ikke trekkes.
5. Vannet kan ikke kanaliseres til Mikvahen gjennom noe som kan gjøre den uren, slik som rør og kanaler, laget av metall, leire eller tre.
6. Mikvahen må ikke inneholde mindre enn 40 Sa’ah med vann, det tilsvarer omtrentlig 600-750 liter.
Som du ser, passer ikke de moderne dåpsbassengene i de lokale kirkene, inn i kravene til et rent rituelt bad. Mange hus i Israel er gravet fram og noen har hatt så mange som ni Mikvot. Det Hellige Tempelområdet hadde mange Mikvot, en tilbeder kunne ikke gå inn på området uten å ha gått gjennom Mikvahen. På Massadafestningen, bygget av Herodes den Store, har man funnet Mikvot.
I dagens moderne kirke, er det strid, når det gjelder hvilken rolle ”nedsenking” spiller i våre liv og også hvordan ”Bibelsk dåp” skal utføres. De tre hovedskillelinjene i denne striden er som følger:
a) Er nedsenking nødvendig for frelse .. er frelsen en to-delt prosess?
b) Hva er bibelsk riktig, nedsenking eller stenking?
c) I hvilket navn blir en person senket ned eller stenket – Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd eller bare Jesus?
Rituell renselse eller nedsenking er et hebraisk rituale, befalt av Gud og må sees i det perspektivet.
MIKVAH
Visse retningslinjer ble satt av Gud og de skulle følges nøye av personen som gikk til Mikvah.
Nedsenkingsmetoden slik den ble praktisert av hele det Gammel-testamentlige folk og inkluderte døperen Johannes, var svært forskjellig fra det vi gjør i dag. Personen skulle allerede ha tatt et bad, vasket håret, stelt neglene og forsikret seg om at han var svært ren.
Det var ikke hensikten med Mikvahen at den skulle være et bad. Personen som skulle senkes ned, gikk ut i vannet selv, strakk ut armene, sprikte med fingrene, blinket med øyelokkene og satte seg ned på huk, helt til hele han var fullstendig dekket av vann. Å sprike med fingre og tær, blinke med øyelokken var for å forsikre seg om at hver eneste cm av kroppen fikk vannet over seg. Normalt ville en person gjøre dette tre ganger. Vitnet skulle være en som sto ved siden av vannet for å forsikre seg om at den nedsenkede personen var fullstendig dekket av vannet.
Det er tre slags ”nedsenkinger”:
1. Senke hele kroppen ned i vann
2. Tvette hendene
3. Tvette hender og føtter
Nedsenkingen av hele kroppen kommer til å være den første av de tre typene vi skal gjennomgå.
Det er vårt håp at leserne av denne artikkelen skal få en dypere innsikt i dette viktige emnet. At vi kan finne mange svar i jødiske skikker, på den praksis vi selv har, er kanskje ikke noen overraskelse. Men at denne vakre praksisen er blitt så oversett, bunner nok i den kristne kirkes arroganse og forkastelse av den såkalte ”Gamle (kanskje også noe tror, foreldede) Pakt”.
Del 1 – a
Nedsenking for Rituell Renhet
Nedsenking av hele kroppen er handlingen å vaske, utført for å korrigere en tilstand av rituell urenhet og gjenopprette det urene til en tilstand av rituell renhet. Den rituelt urene personen har forbud mot å utføre visse oppgaver og delta i visse seremonier. Nedsenking i tillegg til en periode med tilbaketrekking og noen ganger, andre spesielle ritualer, gjør ham igjen tahor/rituell ren og i stand til å delta i tilbedelse.
Tumah tilstanden, eller rituell urenhet blir ansett som avskyelig for Gud. En person må være forsiktig, slik at han ikke kommer i en slik tilstand og på den måten blir adskilt fra den Hellige Guds nærvær. Det er tre hovedårsaker for tumah/rituell urenhet; spedalskhet, det å komme i kontakt med visse dyrs og speisielt menneskers døde kropper og utflod fra menneskers kjønnsorganer.
SPEDALSKHET
Man skjelner mellom tre typer spedalskhet: menneskers, klærs og bygningers. Menneskers spedalskhet er videre delt opp i: en type, som umiddelbart erklæres som uren, en annen type som ren (inkludert et tilfelle der symptomene opptrer over hele kroppen), mens en tredje type krever isolasjon i en eller to uker og hvis det da ikke er noen skader på personen, er bæreren ansett for å være ren. Spedalskhet, slik ordet er oversatt i Bibelen, er en gruppering av alle hudsykdommer som har fått merkelappen, Spedalskhet. Det betyr at Torahen ikke snakker bare om det vi forstår med ”Spedalskhet”, noen av de mest godkjente gjengivelsene er svultser, skabb, meslinger eller hudlidelser av forskjellige slag. Det vanlige er at det som mange oversetter til spedalskhet, i virkeligheten er en eller annen udefinert menneskelig hudsykdom.
Hvis vi skal forstå betydningen av Mikvah og betydningen av den i en jødes daglige liv før det andre århundre, er vi nødt til å se på prosessen som gjorde at en person ble tahor/rituelt uren. Som et eksempel, skal vi gjennomgå renselsesprosessen for en spedalsk. Den spedalskes renselse var en omstendelig prosess, her er stegene for renselsen, slik de er opptegnet i 3 Mosebok 14:1-32.
For at vi skal kunne forstå alvoret i å være tomeh/rituelt uren og prosessen for å bli tahor/ren, gjennomgår vi hvert av disse stegene. Legg merke til hvor viktig nedsenking er i denne prosessen med å renske den spedalske, hans hus og hans klær.
1. Anger over synd er innbefattet i teksten
2. Et besøk til KohenIpresten ” Og Herren talte til Moses og sa: Dette er loven om den spedalske, på den dag han skal renses: Han skal føres til presten.” (3 Mos 14:2)
3. Presten skal undersøke ham utenfor leiren.
4. Gud vil på en overnaturlig måte helbrede ham.
”Presten skal gå utenfor leiren, og når presten ser på ham og finner at han er helbredet fra sin spedalskhet (3 Mos 14:3) ”
5. To levende, rene fugler og sedertre og karmosinrød ull og isop ofres. (3Mos 14:4-7)
6. Da skal presten befale at det for den som lar seg rense, skal tas ut to levende, rene fugler og sedertre og karmosinrød ull og isop (vers 4) Han skal la dem slakte den ene fuglen i et leirkar, over rennende vann.
7. Så skal han ta den levende fuglen og dyppe den i blodet av den fuglen som er slaktet over det rennende vann. (vers 5)
8. Sedertreet og den karmosinrøde ullen og isopen dyppes sammen med den levende fuglen
9. Den som lar seg rense skal stenkes sju ganger med blodet
10. Den levende fuglen blir satt fri på en åpen mark.
”Han skal stenke sju ganger på den som lar seg rense for spedalskhet. Slik skal han rense ham. Og den levende fuglen skal han la fly sin vei ut i den åpne marken.” (vers 7)
Den som lar seg rense må vaske alle sine klær.
Den som lar seg rense må barbere alt håret av seg.
Den som lar seg rense må bade hele kroppen i vann
Den som lar seg rense har tillatelse til å gå inn i leiren
Den som lar seg rense må holde seg utenfor sitt telt i sju dager.
Den som lar seg rense, skal vaske sine klær og rake av alt håret og bade seg i vann. Så er han ren. Deretter kan han gå inn i leiren. Men han skal holde seg utenfor sitt telt i sju dager. (3 Mos 14:8)
Den sjuende dagen skal han rake av alt håret, både sitt hodehår og sitt skjegg og sine øyenbryn - alt håret skal han rake av. Og han skal vaske sine klær og bade sitt legeme i vann, så er han ren. (3 Mos 14:9)
Den åttende dagen skal han ta to værlam uten lyte og et årsgammelt hunnlam uten lyte og til matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel, blandet med olje, og så en log olje. (3 Mos 14:10)
Og presten som forestår renselsen, skal stille den mannen som lar seg rense, og de ting han skal ofre, fram for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. (3 Mos 14:11)
Så skal presten ta av skyldofferets blod og stryke på den høyre ørelapp på den som lar seg rense, og på hans høyre tommelfinger og på hans høyre stortå.
Og presten skal ta av den tilhørende log olje og helle i sin venstre hånd. (3 Mos 14:14-15)
Og så dyppe høyre pekefinger i oljen som han har i venstre hånd, og stenke av oljen med fingeren sju ganger for Herrens åsyn. Og av den oljen som er igjen i hånden, skal presten stryke noe på den høyre ørelapp på den som lar seg rense, og på hans høyre tommelfinger og på hans høyre stortå, over blodet av skyldofferet. (3 Mos 14:16-17)
Presten salver deretter den som lar seg rense, på de samme steder som han stenket blodet.
Og det som ennå er til overs av oljen som presten har i hånden, skal han helle på hodet til den som lar seg rense. Slik skal presten gjøre soning for ham for Herrens åsyn. (3 Mos 14:18)
Hata’at/syndofferet, olah/brennofferet og minchah/matofferne blir ofret og deretter er soningen skaffet til veie.
Så skal presten ofre syndofferet og gjøre soning for den som lar seg rense for sin urenhet. Deretter skal han slakte brennofferet. (3 Mos 14:19)
Personen kan endelig erklæres tahor/ren.
Og presten skal ofre brennofferet og matofferet på alteret og slik gjøre soning for ham. Da er han ren. (3 Mos 14:20)
Noen variasjoner på det nøyaktige innholdet av ofringene ble foretatt, avhengig av den som skal renses er fattig eller ikke.
(3 Mos 14:21-32)
Messias overholdt alltid Torahen. Et eksempel på dette er nedtegnet i Matt 8:2-4:
”Og se, en spedalsk kom og falt ned for ham og sa: Herre! om du vil, så kan du gjøre meg ren. Jesus rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! Og straks ble mannen renset for sin spedalskhet. Og Jesus sa til ham: Se til at du ikke forteller det til noen, men gå og vis deg for presten, og bær fram det offer som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem.”
Vi leser også i Luk 17:12-14: ”Da han gikk inn i en landsby, møtte det ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset.”
Til og med når Messias hadde renset de spedalske, måtte de først oppfylle den omstendelige prosessen og ble erklært tahor/ren av presten.
Som du sikkert ser, var prosessen svært tidkrevende, dyr og pinlig for personen det gjaldt.
En stor byrde ble lagt på alle familiemedlemmene, de måtte alle forlate huset, flytte alle sine eiendeler utenfor leiren, der det ikke fantes noen sikkerhet. Hvis mannen var den som hadde blitt tomeh/uren, kunne han ikke arbeide, dermed ble inntektskilden borte. Det var ikke enkelt.
Mose egen søster, Miriam, ble også erklært tomeh/rituelt uren fordi hun talte mot ekteskapet mellom Moses og den kusittiske (etiopiske) kvinnen. Fordi hun handlet som hun gjorde, og kritiserte Moses, slo Herren henne med spedalskhet. Vi behøver ikke tenke to ganger om å sette oss imot de Gud har satt over oss. Legg merke til at Miriam ble sendt utenfor leiren i en periode på sju dager. Hun ble ikke fritatt, bare fordi hun var Mose søster og han ba for henne. Alle må stå til regnskap for loven om rituell renhet. Denne hendelsen kan du lese om i 4 Mos 12:10-15.
”Da skyen vek bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk, hvit som snø. Da Aron vendte seg mot Mirjam, så han at hun var spedalsk. Da sa Aron til Moses: Hør meg, herre! La oss ikke lide for en synd vi har gjort i vår dårskap! La henne ikke være som et dødt foster, hvor kjøttet er halvt fortært når det kommer ut avmorslivet! Da ropte Moses til Herren og sa: Å Gud, helbred henne! Og Herren sa til Moses: Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulle hun da ikke sitte med skammen i sju dager? La henne bli holdt utestengt fra leiren i sju dager, så kan hun komme tilbake igjen! Og Mirjam ble holdt utestengt fra leiren i sju dager. Folket brøt ikke opp før Mirjam var kommet tilbake.”
I disse tilfellene, måtte også huset og eiendelene gjennomgå renselses-prosessen, slik den beskrives i 3 Mos 14:32-57.
Etter å ha lest hvilken prosess det var for å bli tahor/ren, setter vi enda større pris på alt Jesus Messias har gjort for oss, ved å ta på seg alle våre synder og overtredelser. Velsignet være Herren.
Stegene man må gå for å rense den spedalskes hus er som følger:
Den som eier huset skal gå til presten. (3Mos 14:35)
Da skal presten la huset rydde, før han selv kommer for å se på flekkene, så ikke alt det som er i huset, skal bli urent. Deretter skal han komme og se på huset. (3Mos 14:36)
Han skal stenge huset og holde det låst i sju dager. (3Mos 14:38)
Den sjuende dagen skal presten komme igjen. Når han da ser på det og finner at flekkene har bredt seg ut på veggene i huset, da skal han la de steinene som flekkene er på, brytes ut og kastes utenfor byen på et urent sted. Deretter skal huset skrapes innvendig rundt omkring, og pussen som blir skrapt av, skal kastes på et urent sted utenfor byen.(3 Mos 14:39-41)
Så skal de ta andre steiner og sette dem inn istedenfor de gamle steinene. Og de skal ta ny leire og pusse huset med. (3Mos 14:42)
Bryter flekkene ut igjen på huset etter at steinene er tatt ut og huset skrapt og pusset, da skal presten komme og se på det. Dersom han finner at flekkene har bredt seg ut på huset, da er det ondartet spedalskhet på huset, det er urent. Da skal de rive huset ned, både steinene og treverket og all leiren, og føre det til et urent sted utenfor byen.” (3Mos 14:43-45)
Men dersom presten, når han kommer og ser på det, finner at flekkene ikke har bredt seg på huset etter at det er blitt pusset, da skal han si huset rent, for da er ondet borte.(3Mos 14:48-53)
Følgende fremgangsmåte må følges før noen kan flytte inn igjen:
a) To fugler og sedertre og karmosinrød ull og isop skal ofres.
b) Den ene fuglen skal han slakte i et leirkar, over rennende vann.
c) Den levende fuglen skal dyppes i blodet til den fuglen som er slaktet
d) Sedertre og karmosinrød ull og isop skal også dyppes sammen med den levende fuglen
e) Huset skal stenkes sju ganger med blodet.
f) Så skal han la den levende fuglen fly utenfor byen, ut i den åpne marken.
Slik skal han gjøre soning for huset, så det blir rent. (3 Mos 14:53)
En lignende fremgangsmåte var påbudt vedrørende spedalskhet på klær. (3 Mos 14:55)
En person som led av spedalskhet kunne ikke spise hellige gaver. Han måtte først bade seg i vann, for å bli frigjort fra å være tomeh/rituelt uren. (3 Mos 22:4-6)
”Ingen av Arons ætt som er spedalsk eller har utflod, skal ete av de hellige gaver før han er blitt ren, heller ikke den som rører ved noen som er blitt uren ved lik, eller den som det går sæd fra, eller den som rører ved noe kryp som en blir uren ved, eller ved et menneske som en blir uren ved, hva urenhet det kan være. Den som rører ved noe slikt, skal være uren til om kvelden, han skal ikke ete av de hellige gaver før han har badet sitt legeme i vann.” |
| |
|
|
|
|
Hebraiske Røtter
Litteratur
