Hvis du har litt kjennskap til hovedstrømmen av kristendommen, og er litt kjent i Bibelen, kan du se at de aller fleste kristne legger liten eller ingen vekt på Gamle Testamentet og uforholdsmessig stor vekt på Paulus' brev. Jeg ville ikke våget å si at noen del av Skriften kan overvurderes. Men hvis vi legger unødvendig vekt og ettertrykk på deler av Bibelen, og overser hva resten av Skriften lærer om emnet, vil vi mest sannsynlig utvikle et ubalansert syn på det spesielle emnet.
I størrelse opptar Paulus' brev ca 5% av Bibelen. Paulus' brev er Hellige Skrifter, inspirert av Gud, men verken Paulus eller den Hellige Ånd forventer at vi skal legge mer vekt og autoritet i disse brevene enn vi gjør med det Gamle Testamentet eller resten av det Nye Testamentet.
Ved å legge uforholdsmessig stor vekt på de brevene Paulus skrev til de forskjellige menighetene, glemmer vi å følge Paulus' eksempel, da han sa til Efeserne: «For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd» Ap gj 20:27. Ved å sette visse deler av Bibelen til side, overser vi Paulus' erklæring om at «Hele Skriften er innblest av Gud og nyttig….» 2 Tim 3:16.
Kristendommens sterke vektlegging på Paulus' skrifter og manglende vektlegging på så mye i resten av Bibelen er en gåte. Det er spesielt merkelig når vi tenker på Peters advarsel vedr. Paulus' brev: «……I dem er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang.»
2 Peter 3:16.
Hvis det var lett for Paulus' samtidige å misforstå brevene hans, kan vi være sikre på at det er enda lettere for oss å gjøre det, med vår begrensede kunnskap om og kjennskap til den situasjonen og de problemer som Paulus siktet til da han skrev til de forskjellige menighetene. Allikevel er noen kristne, kanskje uten å vite det, mer oppsatt på å følge de lærersetningene som Paulus har skrevet og som så lett kan misforståes, enn de er på å følge de enkle læresetningene til Jesus (Yeshua) i evangeliene.
Hva var så grunnen til at denne forandringen kom? Hvorfor begynte kirken å gi så mye av sin oppmerksomhet til Paulus og så lite til andre deler av Bibelen?
Hvis vi skal finne svarene på disse spørsmålene, må vi gå helt tilbake til det andre århundre.
Etter at de første apostlene var døde, tok andre (de fleste, hedninger) over ansvaret med å fortsette kirkens arbeid. Vi kan lese om disse menneskene i forskjellige dokumenter fra det andre århundre. En kirkehistoriker sier flg. om disse dokumentene: «Mange historier kommer i versjoner, så fordreid at det er vanskelig å avgjøre om hovedpersonene var verdige etterfølgere av apostlene eller om de var djevelens egne agenter. Kanskje deres samtidige var like usikre som vi er?» (Sitat: M.A. Smith «Fra Kristus til Konstantin»).
Det fantes en person, som uten tvil var en av djevelens agenter: Kjetteren Markion. Markion lærte at hele det Gamle Testamentet skulle forkastes fordi det tilhørte en ond, laverestående enn Gud, det var ikke den Gud som ble åpenbart gjennom Jesus.
Markion var svært anti-jødisk, derfor forkastet han også alle de nytestamentlige skriftene som talte til fordel for «jødisk praksis» (f.eks. å holde loven og budene gitt i det Gamle Testamentet). Som en forfatter skrev: «Markion startet den retningen som har hatt mange tilhengere helt opp til vår egen tid. - Hvis den ikke passer inn i teorien, anklag den for å være falsk eller en skriftforfalskning.» (Smith)
Da Markion var ferdig med å redigere sin «Bibel», inneholdt den bare Lukas evangelium (minus «de jødiske elementene») og ti av Paulus' brever. Markion mente at Paulus var den eneste apostelen man kunne stole på.
Markions anti-jødiske, pro-Paulus kirker spredte seg over hele Romerriket og ble snart en hovedtrussel for troen.
I henhold til historikerne fortsatte Markions falske lære å spre seg, inntil den til slutt døde ut en gang i det femte århundre.
Vi som tror, bør stille oss selv et viktig spørsmål: Døde virkelig Markions anti-jødiske, pro-Paulus falske lære ut? Eller…. lå kirken under for den og tilpasset den, innarbeidet den i en mer diskret form, inn i «folkekirken»?
Naturligvis inneholder vår Bibel både loven og profetene og mye «jødisk», i motsetning til Markions «bibel». Den legger stor vekt på Paulus' avsløringer om at kirken i hovedsak er Markionittisk i sin praksis. For dem som tviler på en slik påstand, skal vi gjennomgå noe av Markions lære, og vi skal se at Markions ånd fremdeles har stor innflytelse på vår tids kirke.
Markions mest innflytelsesrike skrift var et verk, kalt: «Antiteser». Dette verket ble beskrevet som «Et i høyeste grad kvalifisert verk», som inneholdt «motsettende fremstillinger, satt opp for å bevise hvor uforenelig loven og evangeliet var.» (Evans)
Dessverre (eller kanskje, heldigvis) finnes det i dag ingen kjente utgaver av «Antiteser». Det vi vet om Markions lære, kommer hovedsakelig fra skriftene til dem som motsatte seg han falske lære.
Den som skrev mest om Markion, var Tertullian, en kirkeleder som skrev et større verk, kalt «Mot Markion». Tertullian beskriver «Antiteser» som «et verk som presser på for å lage en så stor splittelse mellom loven og evangeliet, at han på den måten lager to separate guder, helt motsatt av hverandre. Den ene tilhørte et dokument (eller, som det er vanligere å si, et testament), den andre tilhørte det andre, og slik finner støtte i troen på et annet evangelium i henhold til «Antiteser».
Ingen krisen i dag vil innrømme at han tror på to guder. Allikevel lager mange kristne et slik skille mellom Gamle Testamentets lov og Nye Testamentets nåde, at de ser på loven som det motsatte av nåden. Loven blir sett på som gammeldags og uten særlig nytte for en kristen. Et slikt forvrengt syn på Guds lov vil bli overført til vårt syn på Gud selv. Hvis Guds gammeltestamentlige lov er det motsatte av Guds nytestamentlige nåde, ender vi opp med enten en schizofren Gud eller med Markions to guder.
«Markion fremsetter ulike guder», skriver Tertullian, «den ene er en dommer, aggressiv og krigersk, den andre er mild og fredselskende, bare en snill og enestående gud» Er ikke dette nettopp hva mange kristne gjør? De unngår «den gammeltestamentlige gud», fordi han er for streng og aggressiv. De fokuserer i stedet på «den nytestamentlige gud», som, for dem, ikke forventer lydighet mot loven. Hør nå Tertullians beskrivelse av den guden som dagens kirke presenterer for oss: «Markions gud viser verken fiendtlighet eller vrede, han verken dømmer eller legger beslag på oss, og han straffer ikke. «En bedre gud er oppdaget», skriver Tertullian sarkastisk «en som verken blir krenket eller sint, eller påfører noen straff…. Han er bare vennlig. Han forbyr deg naturligvis å synde - men bare skriftlig. Det er opp til deg om du samtykker i å lyde ham.
«Hvilken hensikt har han med å forklare budene?» spør Tertullian. «Denne guden er utrolig dum hvis han ikke reagerer mot gjerninger han misliker så sterkt blir gjort».
Vi kan stille oss selv det samme spørsmålet om den Gud vi tilber: «Hvilken hensikt hadde Han med å utlegge budene for oss?» Vi blir ikke rettferdiggjort ved å holde loven - vi er rettferdiggjort ved tro - men etter at vi er blitt rettferdiggjort, hva skal vi da gjøre med Guds bud? Skal vi sette dem ut i livet eller skal vi la være å adlyde dem?
En ting som har hjulpet Markions ånd til å trives så godt i det tyvende århundres kirke, er den populariteten som «Scofield Reference Bible» har fått. Til og med kristne (som kanskje deg og meg), som aldri har sett en Scofield bibel, har mest sannsynlig blitt berørt av den, indirekte, gjennom lærere og predikanter eller prester som har kommet under innflytelse av den.
Denne bibelen inneholder mange utmerkede studienoter og hjelp til å forstå skriftstedene. Men mange av Scofields noter hentyder imidlertid sterkt om et markonistisk syn på lov og nåde. En leser av Scofields noter blir sittende med inntrykket av at lov og nåde gjensidig utelukker hverandre.
Scofields anti-lov retning har gitt næring til og vedlikeholdt nomofobiens (angsten for loven) ugress som Markion sådde i kirken for nittenhundre år siden.
Etter hvert som endens tid nærmer seg, sender Gud ut sine budbærere for å dra opp dette ugresset med roten, slik at Hans hvete kan modnes og bringe frem frukten av lydighet mot Torahen (loven). En lovløshetens ånd har hengt over kirken nesten hele dens historie. Noen troende har vært under innflytelse av den mer enn andre. Paulus så den begynne mens han levde. «Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten. Men for dere, brødre, som er elsket av Herren, - for dere skylder vi alltid å takke Gud, fordi han fra begynnelsen har utvalgt dere til frelse, ved Åndens helliggjørelse og ved tro på sannheten.» 2 Tess 2:9-13.
I forberedelsene for Messias' gjenkomst, sender Gud også kraftig åpenbarelse for nådig å avsløre løgnen, slik at de som elsker sannheten kan komme bort fra villfarelse og bli satt fri fra den forheksende innflytelsen fra lovløshetens ånd.
I 1989 erklærte Ted Turner fra CNN at de 10 bud var foreldet, og tilbød i stedet sine egne, som han kalte: «De ti frivillige initiativ». Som et alternativ til Guds utgåtte lover. Ingen vil ta Turner alvorlig, naturligvis, men han lagde et bud som krever vår oppmerksomhet. «Ingen rundt omkring oss like å bli kommandert», sa han «Budene er avleggs». (Peoria Journal Star 17.10.1989).
Vi som er troende kan le av Turners tanker om å erstatte Guds lover med menneskelige ideer, allikevel, er det ikke nettopp det kirken har gjort med noen av Guds bud? Vi har erstattet den tjuefiretimers syvende dags Sabbat med en time eller to's søndags morgen gudstjeneste; vi har erstattet de Bibelske Høytider med helligdager av hedensk opprinnelse, vi har erstattet Guds spiseseddel med våre egne ideer om hva som er bra for oss.
Etter at en person er tilgitt og er rettferdiggjort ved tro, hvor skal han da lete etter moral instruksjoner? Skal han gå til Guds bud for å leve ut sin tro, eller skal han overse Guds bud, og leve i henhold til menneskelige forslag og ideer? Til og med Scofield, på tross av sin anti-lov retning og nomofobi, innrømmer at de gammeltestamentlige bud «blir brukt i spesielle kristne skrifter som en instruksjon i rettferdiggjørelse.»
I boken «Mot Markion» anklager Tertullian Markion og hans tilhengere for å «forby det Gud har befalt og befale det Gud har forbudt». Markions ånd gjør fremdeles dette i kirken i dag. Hovedstrømmen av kristenheten har kritisert troende for å ha holdt Sabbaten, for å feire de Bibelske Høytider, praktisert Guds spiseseddel osv. Men det er jo Gud som har instruert sitt folk til å gjøre det, i kjærlighet til dem.
Hovedstrømmen av kristenheten befaler altså det Gud forbyr. «Glem Sabbaten, overse Høytidene,osv.
Markion, som mange kristenledere i dag, har misbrukt Jesu ord og Paulus' ord for å få støtte for sitt nomofobiske, anti-jødiske, pro-Paulus' evangelium. Tertullian peker, ganske riktig, på at Jesu angrep på de lovlærde, lovens lærere, ikke var myntet på loven i seg selv, men på menneskelig forvrengning og misbruk av Guds lov. «Han klandrer ikke lovens byrder», skriver Tertullian. De byrdene Jesus klandret var, i henhold til Tertullian, de som de selv stablet opp, en lære som påbød menneskelige doktriner.
Tertullian viser viktigheten Jesus la i å være knyttet til å holde budene, når han skriver om den rike unge mannen som nærmet seg Jesus. Når han så ble spurt av denne unge mannen: «Rabbi, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? - Han spurte, selv om han visste svaret - Å holde Skaperens bud…… Kom nå Markion og alle kameratene dine! De som er forført av denne kjetterske lære, hva kan dere si? Avskaffet Jesus de gamle budene her?
Tertullian går i mot Markions misbruk av Paulus' skrifter ved å peke på det jødiske i Paulus' tro, og han spør deretter: «Hvorfor praktiserte Paulus de jødiske skikkene, hvis han var ødeleggeren av jødedommen?»
Han refererte også til Rom 7:7 for å bekjempe Markions lov-hat: « Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!»
Langt derifra, sier Paulus, og han legger til enda mer: «Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt» Så påpeker Tertullian: Du kan ikke gjøre en forkjemper for loven til en motstander av den samme lov. «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god.»
Dessverre overså kirken Paulus' positive standpunkt overfor loven og Jesu dype respekt overfor praksis og undervisning om det Gamle Testamentets bud. «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen. Den som da bryter et eneste av disse minste bud, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.» Matt 15:17-19.
Jeg vet at dette er et svært kontroversielt emne, men man kan ikke tie om det som Gud åpenbarer. La oss aldri være redd for å gjøre Guds vilje. Det er det det handler om, når vi er rettferdiggjort, er det vårt ønske å lyde Gud mer enn mennesker. Da vil Gud vise oss sannheter vi ikke visste noe om tidligere. Vit at Gud gir oss ikke budene for at vi skal lide, nei, det er Hans kjærlighet som styrer Hans lov også, for Gud ER kjærlighet. Sammen skal vi gå mot en fremtid som er fyllt av kjærlighet og fred.