Yossi K, alder 37, er en fremragende forretningsmann og medlem av det jødiske samfunn i Istanbul, Tyrkia. Han var i Beth Israel Synagogen Sabbats morgen, den 15. november 2003, da bilbomber eksploderte der og ved en nærliggende synagoge. 23 mennesker ble drept og mer enn 300 skadd.
I denne artikkelen, skrevet spesielt for Aish.com beskriver Yossi, en gift to barns far, hendelsene.

Jeg har vært til stede ved Sabbatsmorgen gudstjenestene i Beth Israel de siste 15 årene. Denne uken var det en spesiell innvielses seremoni for den nylig oppussede salen, og synagogen var full av mennesker --- inkludert Tyrkias sjefsrabbiner og hele samfunnets lederskap.
Baksiden av bygningen (som egentlig var foran i synagogen), besto av to kjempestore, vakre glassmaleri vegger, som var blitt satt opp bare noen få uker tidligere. Det var der terroristene la bomben, fordi de visste at dette var et mykt mål.
Vanligvis sitter jeg på en av de første radene, men denne gangen satt jeg bak, fordi det var så fullt der. Det var antagelig første gangen på 15 år at jeg satt bak i salen. Og på grunn av det var jeg lenger borte fra eksplosjonen og ble reddet fra skade eller død.
Mot slutten av Torah lesingen, hørte vi plutselig en kraftig lyd, fulgt av en voldsom risting og gjenstander fløy til alle kanter. I dette første øyeblikket, hadde jeg et frosset bilde av alt det som skjedde, i hodet mitt, akkurat som «Big Bang».
Jeg hadde alltid en tanke i bakhodet om at noe grusomt kunne skje, med disse glassveggene som lå rett mot en smal gate. Men jeg tenkte naturligvis ikke på det akkurat da. Men så, da bomben gikk av, før jeg i det hele tatt var oppmerksom på hva som skjedde, visste jeg i mitt innerste at øyeblikket var kommet og vi var blitt truffet.
Etter at bomben gikk av, ble rommet fylt med en sky av tykk røyk. Folk løp i alle retninger, redde for enda flere eksplosjoner. Jeg undersøkte meg selv og så at jeg var dekket av blod. Jeg bøyde meg, dro bønnesjalet over meg og ba «Shema Israel».
Jeg så at en av de innvendige veggene var i ferd med å kollapse, så jeg løp til og holdt den opp slik at menneskene kunne komme forbi. Deretter gikk jeg foran og la merke til grå skyer av naturgass som strømmet ut fra stedet der gassledningen var sprukket. Jeg visste at det kunne antennes når som helst og at hele kvartalet kunne eksplodere. Raskt åpnet jeg den Hellige Arken og tok ut noen av Torahrullene.
Deretter hørte jeg vår Kantoren rope på meg: «Yossi! Yossi! Vær så snill å hjelp meg ut herfra…» Benet hans var knust og han kunne ikke bevege seg. På samme tid var det andre mennesker som ropte, «Evakuer øyeblikkelig!» på grunn av faren for at naturgassen kunne eksplodere.
Jeg måtte ta en beslutning øyeblikkelig: Skulle jeg bli her for å hjelpe eller skulle jeg redde mitt eget liv? Jeg kunne ikke bare forlate Kantoren der. Tankene mine gikk sju år tilbake da jeg var utsatt for en grusom bilulykke. Hodet mitt og lemmene mine var så skadd at da ambulansen kom, tok de med seg min venn, men lot meg ligge der, fordi de trodde jeg var død.
Da legen endelig kom, så han at lungen min var punktert og var fylt med blod. Han fortalte meg at jeg kunne dø når som helst og han måtte utføre en kriseprosedyre der og da. Det var da jeg opplevde hvordan et menneskes gjerninger teller i Himmelen. Alt blir skrevet ned i et balanseregnskap, både de gode og de onde; ingenting er skjult og det er ikke lenger noen unnskyldning. Derfor avla jeg et løfte den gangen, om alltid å velge og gjøre godt og være klar til å ta utfordringen når den enn måtte komme, fordi i livet, skjer det som er virkelig betydningsfullt, plutselig og uten varsel.
Derfor, når jeg hørte kantoren rope på meg, var jeg ikke redd for å dø. Jeg visste at «å gjøre det som var riktig», var enda viktigere enn å overleve dette angrepet. Noe er faktisk viktigere enn selve livet.
Den gangen jeg var utsatt for bilulykken, ba jeg om at Gud måtte sende noen som kunne redde meg. Det var bare et mirakel at jeg overlevde. Derfor, mens jeg sto der i synagogen mens kantoren ropte etter hjelp forsto jeg at Gud hadde sendt meg for å redde ham. Jeg merket at Kantoren visste det også og jeg følte at Kantorens tro på Gud var avhengig av meg. Jeg kunne ikke skuffe ham; jeg kunne ikke forårsake at Gud skulle svikte ham nå. Derfor fikk jeg tak i noen få andre og vi flyttet kantoren i sikkerhet.
Jeg vet ikke hvem som sto bak disse bombingene, men jeg tror ikke at det var tyrkiske muslimer. Tyrkere er svært vennlige og sympatiske overfor jødene og har ingen antisemittiske innfall. Tyrkerne er ikke arabere. De er fredlige muslimer og regjeringen er politisk sekulær. Tyrkia har sterke millitære, diplomatiske og økonomiske bånd til Israel og i 1948 ble Tyrkia det første muslimske landet som anerkjente den jødiske staten.
Men det jødiske samfunnet i Istanbul har hatt andre problemer de siste årene. I 1986 drepte palestinske revolvermenn 22 jøder som var på Sabbatsgudstjeneste og i 1992 bombet Hisbollah en synagoge. I tillegg til det er assimilasjonen økende, fattigdommen tiltar og vårt samfunn, bestående av ca. 20 000 jøder går nedover.
For å motvirke disse vanskelighetene, tror jeg det er ytterst nødvendig å få mer intensiv jødisk utdannelse til vårt samfunn. Jeg skulle ønske det jødiske samfunn ville legge mer vekt på den åndelige siden og mindre på den materielle. Vi mister vår åndelige identitet, både som enkeltindivider og som et samfunn. Jeg tror disse drapene tvinger hver eneste jøde til å svar på følgende spørsmål: Hvorfor være jødisk?
Dette er et livsviktig spørsmål og det eksploderer rett opp i ansiktet på oss.