Da jeg var en liten jente var ynglingseventyret mitt det klassiske eventyret
om Askepott. I timevis kunne jeg ligge på gulvet ved siden av platespilleren
å lytte til dette romantiske og idylliske eventyret - og i mine drømmer
var det selvfølgelig jeg som var Askepott - den snille heltinnen som
en dag skulle bli reddet fra det vanlige liv til en eventyrlig virkelighet.
I ettertid har jeg oppdaget at denne fortellingen ikke har gitt meg verken
den forståelse eller de verdier som jeg trenger som et kristent voksent
menneske - snarere har den heller gitt drømmer og fantasier som har
måttet bli brutt ned i møte med den virkelige verden. Kort sagt;
Askepott fungerer ikke som et godt forbilde for de problemer og situasjoner
vi møter i hverdagen.
Er det dermed slik at vi burde unngå å ha forbilder og bli mer
realistiske og nøkterne ? Er det ikke en menneskelig egenskap å
strebe etter et ideal eller en drøm? Siden vi er kristne burde kanskje
David, Rut eller Esther være våre forbilder? Men er det mulig
å identifisere seg med disse menneskene og den del av deres liv som
vi får innsikt i, gjennom Bibelhistoriene? Til en viss grad kan svare
være «ja», men likevel gjorde i alle fall David noen feil
vi ikke burde strebe etter. Hvordan kan da Bibelens bøker gi oss de
rette idealer og forbilder?
I en annen artikkel har vi fortalt om hvordan Jesu lignelser var en pedagogisk
metode rabbinerne brukte (fra ca 100 f. Kr. - 1000 e. Kr) for å illustrere
et etisk poeng fra Bibelens etikk.(Se under «Hebraiske røtter) Lignelsene kunne bli brukt for å irettesette arrogante og selvgode mennesker,
for å uttrykke verdien av enkelt individet eller omhandle det rette
forholdet vi bør ha til vår neste.
Lignelser spiller fremdeles en viktig rolle i rabbinernes taler i dag. Men
i den jødiske fortellertradisjonen finner vi også en annen type
fortellinger, som også bygger på den Bibelske etikk. Idealet og
forbildet er en tzadikk eller rettferdig. Det er ikke personen som skal være
forbildet, men den enkelte handlingen han gjør. Og etikken han følger
er bygget på verdiene i Salomos Ordspråk og Talmuds traktaten
Avoth. Traktaten Avoth er den delen av Talmud som kun omhandler etikk, det
er også i denne traktaten vi finner de sterkeste paralleller til Jesu
ord og den etikk han underviste i, samlet på ett sted. Her gjenfinner
vi nesten identiske lignelser fra NT og utsagn fra Bergprekenen.
Vi kommer etter hvert til å presentere noen av de oppløftende
og bibelsk inspirerte jødiske fortellingene. I håp om at disse
fortellingene kan virke som inspirasjon, ideal og forbilder for oss i vår
hverdag og gi oss verdier som kan bygges inn i våre liv. Den første
fortellingen vi presenterer er hentet fra en klassisk jødisk bok kalt
«Maggiden taler». En maggid var tittelen på en mann som tjente
det jødiske samfunnet ved å fortelle historier og lignelser -
en tradisjon som utviklet seg i middelalderen, men som har fungert i varierende
grad helt opp til vår tid. Mange steder var en maggid ansatt ved siden
av rabbien og en dommer. Maggidens oppgave var å oppmuntre og fremme
de bibelske etiske verdier, men også å underholde og skape glede
og latter. Mange av de fortellingene de brukte har i moderne tid blitt samlet
i større verk og er slik til inspirasjon også for dagens jødiske
samfunn. Den fortellingen vi nå skal presentere handler om selvkontroll
og har et etiske poeng på linje med Jesu ord om nestekjærlighet
og å vende det andre kinn til.
Selvkontroll
Rav Yisrael Salanter sa at det er vanskeligere å bryte ned en enkel
personlig egenskap enn det er å lære hele Talmud. Han skriver
at vår mening i denne verden er å forbedre våre holdninger
- og det kan ta et helt liv. Likevel hender det, at en enkelts gode handling
kan tjene som et strålende eksempel på hva et menneske kan være.
Et menneske burde kontrollere sine egenskaper og ikke la dem kontrollere ham.
(Se 1 Mos. 4:7) I denne fortellingen treffer vi en slik mann. For lenge siden, i Jerusalem, skjedde det en enestående hendelse på
kontoret til en (rentefri) pengeutlåner. Vanligvis pleide de ulike kontorene
for pengeutlåning å holde åpent på torsdag, slik at
de som trengte det kunne få lånt penger til mat til Sabbaten.
På torsdag kveld var vanligvis alle kontorene stengt, siden pengene
som hadde blitt lånt ut i løpet av uken hadde tømt kassen.
De fleste folk visste av erfaring at de burde komme tidlig på torsdagen
mens det ennå var penger igjen.
Mens noen få kontorer var åpne på torsdag kveld, var det
bare en som holdt åpent på fredag. Den omsorgsfulle og sympatiske
Rav Reuven holdt sitt kontor åpent i tilfelle noen skulle trenge hjelp
i siste liten. Riktignok var det ikke mye penger igjen på fredagen,
men han tenkte at man aldri kunne vite hvem som plutselig var i desperat behov.
En fredag, da alle de andre pengeutlåns-kontorene var stengt utenom
Rav Reuvens, kom det en mann inn og spurte om familien kunne få låne
penger til Sabbats maten. Rav Reuven gjenkjente denne mannen, for han hadde
vært der dagen før og lånt penger til Sabbats maten og
han sa; «Hvis jeg ikke tar feil, var du her i går også».
«Ja,» sa Rav Reuvens assistent, «hvordan kan vi låne
deg penger to dager på rad til det samme?»
Den unge mannen ble rød av sinne, «Forsøker dere å
si at jeg ikke trenger pengene?» sa han iltert.
«Nei, det sier vi ikke…» begynte Rav Reuven.
«Vel, så lån meg de pengene jeg trenger» sa mannen.
Rav Reuven så medfølende på den unge mannen og sa vennlig,
«Jeg er oppriktig lei for det, men et av vårt prinsipp her er at
vi ikke låner penger til den samme personen to dager på rad, og
dessuten har du allerede lånt det beløpet en person kan.»
Den unge mannen ble rasende. Skrikende stormet han mot Rav Reuven og slo til
ham i ansiktet!
Den vennlige Rav Reuven ble stående et øyeblikk i sjokk og vantro.
Ingen hadde noen gang skreket slik til ham, og aldri slått ham slik.
Assistenten begynte å gå imot den unge mannen, men Rav Reuven
holdt ham tilbake.
«Et lite øyeblikk,» sa Rav Reuven til den unge mannen. «Jeg
kommer straks tilbake med pengene». Rav Reuven skyndte seg nedenunder
og fikk tak i noen som kunne bidra med penger i krise tilfeller. Deretter
skyndte han seg tilbake med pengene.
Han ga den unge mannen pengene og ønsket ham lykke til. Den unge mannen
takket ham og gikk.
På grunn av bråket hadde noen naboer samlet seg for å se
hva som skjedde. De stod respektfullt og stille og så på, mens
Rav Reuven overrakte pengene, men da den unge mannen gikk begynte alle å
snakke og de spurte Rav Reuven hvordan han kunne gi denne mannen penger etter
en slik frekk oppførsel. «Hvis jeg var deg», sa en mann,
«ville jeg ha befalt ham om å gi pengene han lånte i går
tilbake, deretter ville jeg ha dyttet ham ned trappen som lærepenge!»
Rav Reuven, som fremdeles var hoven i ansiktet etter salget, forklarte, «Jeg
kjenner denne mannen. Under normale omstendigheter ville han aldri ha handlet
slik. Han må ha hatt så store problemer at han fullstendig mistet
kontrollen. Det var fordi han oppførte seg slik at jeg forstod hvor
desperat han var. Nå mer enn noen gang, var det viktig å hjelpe
ham. Derfor gikk jeg straks og hentet pengene til ham. Må Gud hjelpe
ham». |
Hebraiske Røtter
Litteratur
