Hver fredag i måneden Elul forsvant Rabbien av Nemirov fullstendig. Ingen så ham noe sted. Hvor kunne Rabbien være? De fleste av folket var helt sikre på at han måtte være i himmelen for å be Gud om å bringe fred i året som kom. En av landsbyboerne bestemte seg for å prøve og finne ut hvor han var. En natt snek han seg inn i rabbiens hjem, gled inn under sengen hans og la seg til å vente. Like før daggry våknet rabbien, han sto opp og begynte å kle på seg. Han tok på arbeidsbukser, høye støvler, en stor hatt, en frakk og et bredt belte. Han la et tau i lommen sin, dyttet en øks ned i beltet og forlot huset. Landsbyboeren fulgte etter.
Rabbien vandret inn i skyggen av skogen utenfor landsbyen. Han tok øksen, hogget ned et lite tre og delte dem i kubber. Deretter buntet han sammen veden, bandt tauet rundt dem, la hele børen på ryggen og begynte å gå.
Han stoppet ved siden av et falleferdig skur av en hytte og banket på vinduet.
"Hvem er det?" spurte en redd, syk kvinne der inne.
"Det er meg, bonden Vassil," svarte rabbien, i det han gikk inn i hytten. "Jeg selger ved."
"Jeg er en fattig enke. Hvor tror du jeg kan få penger fra?" spurte den syke kvinnen.
"Jeg vil låne deg dem," svarte rabbien.
"Hvordan skal jeg kunne betale deg tilbake?" spurte kvinnen.
"Jeg stoler på deg," sa rabbien.
Rabbien la veden i ovnen, tente i og gikk igjen uten et ord.
Når nå noen sier at rabbien har gått til himmelen, svarer bare landsbyboeren stille, "Himmelen? Hvis ikke enda høyere."