De sjokkerende fakta om Nazi-Tyskland, har fått mange til å stille tøffe spørsmål. De blir vanligvis stilt om den tyske nasjonen: Hvordan kunne en moderne kulturnasjon som Tyskland følge Hitler i hans grusomme drøm om verdensherredømme og i hans uhørte grusomheter?
Men det finnes et mye alvorligere spørsmål til den kristne kirke. Hvordan gikk det an at Hitler gjorde det han gjorde i en nasjon som var 97% kristen?

Hva er det Nazi-epoken må lære oss om kvaliteten på den kristne sivilisasjonen i Tyskland? Og siden Tyskland var den ledende nasjon i den vestlige sivilisasjon, hva kan dette lære oss om kvaliteten på den kristne sivilisasjon generelt?
En generasjon før Hitler, proklamerte en annen tysker, filosofen Frederick Nietzsche at Gud var død. «Gud er død! Gud forblir død! Og vi har drept ham», skrev Nietzsche.
Den lille smule sannhet i Nietzsches galskap er at kristendom, dvs den kristne sivilisasjon er død. Han så kirkene som Guds graver og monumenter. (1)
Det samme budskapet om avskaffelse av kristendommen ble forkynt på samme tid, fra Guds synspunkt, av Søren Kierkegaard i Danmark.
«Den nye Testamentlige kristendommen eksisterer simpelthen ikke», skriv Kierkegaard. «Her finnes intet å reformere, det som må gjøres er å kaste lys over en kriminell krenkelse mot kristendommen i lengre tid, gjennom århundrer, iverksatt av millioner (mer eller mindre skyldige), hvorved de med list, under dekke av å perfeksjonere kristendommen, litt etter litt har søkt å lure Gud ut av kristendommen. De har lyktes med å gjøre kristendommen akkurat det motsatte av hva den er i det Nye Testamentet (2).
Både Kierkegaard og Nietzsche, fra sine totalt forskjellige ståsted, forutså slutten på den kristne sivilisasjon. Nietzsche etterlyste en ny-hedendom som ærlig og redelig erklærte sitt hat mot kristendommen. Kierkegaard etterlyste slutten på en hyklersk hedensk inspirert kristendom, slik at en fornyelse av den ekte Nytestamentlige kunne forberedes.
Begge var menn, som hadde en fjern, profetisk visjon. De ble begge misforstått i sin egen tid. Men som tidsmaskiner, begynte deres budskap å få gjennomslag, en generasjon etter deres død.
En jødisk romanforfatter, Herman Wouk, betegnet Hitler, som «apostelen som omsatte profeten Nietzsches ord til handling. Det Nietzsche skrev om, omsatte Hitler til praksis.
Wouk skrev at Nietzsche «grep døden over den jødiske Gud (og derfor også over kristendommens Gud), som et nødvendig skritt for den menneskelige rase, mot en høyere eksistens. dag for det gudløse supermennesket var kommet. Han ønsket å legge øksen ved roten til det han mente var et fordømt samfunn og moral. (3)
Nietzsche erklærte død over den jøde-kristne Gud og Hitler søkte å ødelegge jødene og konvertere de kristne. Det han gjorde mot jødene, er alle godt kjent med. Det han gjorde mot de kristne, er ikke så godt kjent. Men også her beviste han at han var en trofast etterfølger av Nietzsche, som skrev ned disse grusomme ordene: «Jeg kaller kristendommen for den ene store forbannelse, den ene veldige, innerste korrupsjon, den ene veldige, hevndrift, ikke noe middel er giftig nok, snikende nok, lite nok - jeg kaller det menneskehetens udødelig skavank. (4)
Nazistene sloss mot den kristne kirke med forskjellige våpen. Det viktigste var ikke åpenlys forfølgelse, men forførelse. Med sin trollbindende ordkunst, søkte Hitler å vinne hjertene til de bekjennende kristne, for sitt eget verdensbilde. Han hadde overraskende suksess.
William Shirer, en amerikansk reporter sammenligner i sin Berlin Dagbok, scenen for et stort massemøte i Nürnberg i 1934, med et religiøst vekkelsesmøte (5). Prakten og symbolismen, den dramatiske, flombelyste entreen til «der Führer og fremfor alt, hans lidenskapelige taler, skapte millioner av fanatiske tilhengere, hardbarkede nazister og millioner av andre tyskere til å bli overbevist nok til å samarbeide eller i det minste, lot vær å motsette seg Nazi bevegelsen.
Det bibelske uttrykket for denne omformingen av kirken og av den kristne sivilisasjon, er frafall. Det betyr opprør mot Gud. Det klassiske avsnittet er 2 Tess 2:3,4. Paulus taler om endens tid, om dagen for Kristi komme og om vår samling hos Ham: «La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud.»
Avsnittet forutsier et stort opprør mot troen på Gud i de siste dager og antyder en forkastelse av tro på noen Gud eller tradisjonell religion.
Det moderne uttrykket for dette er sekularisering, prosessen som snur menneskenes øyne bort fra Gud og fra noen kommende verden, og får lagt vekten over på troen på den nåværende verden og mennesket selv som drivkraften for begivenhetene. Den lærer at hvis det skal bli et samfunn med fred og rettferdighet, er det mennesket selv som må få det til, ikke Gud og at det må skje i den ordinære historien og ikke i noe fremtidig liv.
Tyskland var den ledende nasjon i å fremme den sekulære vantroen, da Hitler kom til makten. Universitetene og de teologiske fakultetene der, var blant de mest innflytelsesrike i verden. Den mest prestisjefulle av dem, undergravde systematisk troens bibelske fundament i Luthers land, der reformasjonen begynte i det sekstende århundre. Som en hær av termitter, hadde liberalismen spist bort substansen av den kristne tro i Tyskland. Bare veggene av en oppløst kristendom ble stående. Hitler kom på scenen med sin Nazi bulldoser og veltet veggene over ende. Midlene han brukte var hans spesielle overtalelses makt. Skriften kaller det for «kraftig villfarelse» (2 Tess 2:9-12).
«Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.»
Det kommer en tid i en nasjons og et folks historie, der Gud prøver deres hjerter. Tyskland hadde eid Bibelen og evangeliet om Jesus Messias siden reformasjonen brøt ut der i 1517. Men hadde det tyske folket elsket sannheten? I Guds hemmelige råd, ble det forordnet en prøve, en kraftig villfarelse, for å avsløre hjertene deres. Det menneskelige instrumentet for denne villfarelsen var Adolph Hitler. Nasjonen som et hele, trodde løgnen, hadde sitt behag i urettferdigheten og kom under Guds ødeleggelse i den andre verdenskrigens dom.
Folkemassene i Tyskland fulgte Hitler, mange med entusiasme, mange som en plikt, noen motstrebende. Et lite mindretall motsatte seg ham. Albert Einstein sa at det for det meste var vanlige kristne og deres pastorer og ikke de interlektuelle som ga nazistene den motstand de måtte ha fått innenfor Tysklands grenser. (6). Tallet på dem var ikke stort.
«Hitler var svært oppmerksom på at motstanden mot å gjøre den protestantiske kirken til en nazistkirke, kom fra et mindretall av pastorer og et enda mindre mindretall av kirkegjengere», skrev William Shirer (7). De som gjorde motstand, de som ikke lot seg overbevise av hans retorikk, utmattet og plaget Hitler slik det politiske klimaet tillot ham. Hvor mye var det så igjen av kristen sivilisasjon etter at Nazi bulldoseren hadde krysset det tyske landskapet? De som sto imot denne frekke anti-kristne bevegelsen, var en relativt liten minoritet. Hitler gjorde ende på myten om det kristne Tyskland, som bare satt tilbake med kirkebygningene.
Den glemte leksen i denne særdeles betydningsfulle tidsperioden, er at den er universell og ikke alene et tysk fenomen. Historikerne ser på det som en unik tysk historisk erfaring , når de prøver å forklare Hitler og nasismen. Fremdeles fastholdes den naive tro på at det ikke kan skje her, eller at det i det minste kan unngåes her.
Sannheten er at dette er et åndelig fenomen, som er knyttet til kirken, ved avslutningen av denne tidsalder. Og på samme måte som kirken er universell, er også erfaringen det. Tyskland er ikke en gang den første, bare det mest dramatiske og gjennomførte eksempelet på et verdensvidt anti-kristelig opprør, forutsagt i forbindelse med de siste dager.
En form for test må vi nok forvente i her. Frafallet er allerede skjedd. En slu, men sterk villfarelse, en verdsliggjøring, som vi ser i kirkens ideologiske og teoretiske utviklingstrinn. Den har bragt frem en sosial og kulturell revolusjon som nå begynner å berøre lov og regjering. Vi ser at mange land, vårt eget inkludert, har nådd det samme usikre punkt, som Tyskland nådde i tretti årene. Alt dette er nødvendig og er den type krise som gjør klart for neste akt, da en «karismatisk» leder som Hitler, kommer frem på scenen og polerer den verdslige, anti-kristne muligheten til en gjennomført anti-kristen stat.
Karl Barth, den øverste av teologene ved Bekjennelses kirken i Tyskland, og forfatter av Barmen-erklæringen, som var begynnelsen til denne kirken, ga oss noen viktige råd når det gjelder hvordan vi kan tjene Gud i den helt annerledes verden vi ser siden Hitlers komme. I sitt berømte brev til en Øst Tysk pastor skriver Barth:
Kan kristendommen virkelig oppfylle sitt oppdrag i den form for eksistens som vi inntil idag har tatt for gitt, Bare i lyset av den slags offentlig støtte, anerkjennelse eller i det minste, toleranse? Nøyaktig hvor kan man lese om at de første kirkene i Jerusalem, Rom, Korint eller Lille Asia fikk lov til å nyte et slikt eksistensgrunnlag? Og hvor er de som ga løftene i den senere tid? Hvor er det vi lærer at deres opprinnelse i seg selv var god, eller at kirken står og faller med det? Ja, jeg bare spør.
Jeg forteller intet nytt når det gjelder disse spørsmålene. Det var virkelig en av deres edleste menn, generaldirektør Gunter Jacob i Cottbus, som for ikke lenge siden annonserte "slutten på Konstantins tidsalder". Fordi jeg er forsiktig når det gjelder teoretiske formuleringer om en historisk filosof, nøler jeg med å gjøre dette uttrykket til mitt eget. Men det er sant at noe som ligner denne nært forestående slutten, viser seg lett tilsløret over alt, men svært tydelig i din del av verden.
Det er sikkert og visst at vi alle har grunn til å stille oss selv hvert av disse spørsmålene. Nei, kirkens eksistens må ikke alltid være i besittelse av den samme system i fremtiden, som den har hatt i fortiden - som om det skulle være det eneste mulige mønsteret. Nei, varighet og seier for Guds sak, som den kristne kirke skal tjene med sine vitner, er ikke ubetinget knyttet til det systemet som har vært rådende inntil i dag. Ja, timen kan ramme og har kanskje allerede rammet, når Gud, til vår skuffelse, men til Hans Ære - og til frelse for menneskehete, vil gjøre en slutt på dette systemet fordi det sperrer for helhet og har mistet sin plass.
Ja, det kan være vårt ansvar å befri oss selv innvendig fra vår avhengighet av den slags system, selv om det fremdeles er der. Antakelsen om at det en dag kan forsvinne, gir oss virkelig en grunn til å se oss omkring etter nye sjanser i nye retninger.
Som Guds menighet, kan vi stole på den, hvis vi bare er oppmerksomme. Gud kommer til å vise oss nye måter, som vi vanskelig kan forestille oss nå. (8)
Det har gått en generasjon siden Barth skrev disse høytidelige advarende rådene. Den "nye veien" som han overleverte til kirken i Øst-Tyskland, var den samme veien han prøvde å finne til Bekjennelses kirken i Tyskland i Nazi-tiden, har blitt en hastesak for kristne her i vesten.
Dagens USA, som Tyskland i 1930 årene, er en felle, klar til å sprette på den kristne kirke, som alvorlig overveier lydighet mot Jesus Messias og evangeliene.
Kirkens tillemping til et potensielt fiendtlig samfunn og styre i det ny-hedenske vesten (her USA - men hva med Norge?), er den største hastesaken i det kristne samfunn i dag. Tragisk nok, fordi leksene fra Nazi Tyskland ikke er blitt lært, det er et punkt som man ikke engang kan finne i kirkens agenda!

Noter:
1. Nietzsche, Frederick, Joyful Wisdom, sitat fra The Will To Freedom or The Gospel of Nietzsche og the Gospel of Christ, by John Neville Figgis, Charles Scribner's Sons, New York, 1917, pp. 64-66.

2. Kierkegaard, Soren, Attack Upon Christendom, Beacon Press, Boston 1956, pp.32, 33.

3. Wouk, Herman, This Is My God Doubleday and Company, Inc. Garden City, N.Y. 1961 pp. 283-284.

4. Nietzsche Frederick, The Antichrist #62, in The Poratble Nietzsche, Penguine Books, 40 West 23rd Street, New York, NY 10010, 1984, pp. 655,656. [RETURN]

5. Shirer, William L, Berlin Diary, Alfred A. Knopf, New York, 1941, pp. 18-19.

6. The German Church Struggle and the Holocaust, Edited by Franklin H. Littell and Hubert G. Locke, Wayne State University Press, Detroit, 1974, p.19.

7. Shirer, William L. The Rise and Fall of the Third Reich, Simon and Schuster, New York, 1960, p. 238.

8. Barth, Karl and Hamel, Johannes, How to Serve God in a Marxist Land, 291 Broadway, New York, N.Y., 1959, pp. 61-65.