av pastor Randy Felton
(til norsk v/ Grete Wang)
Denne leksjonen ble forberedt av Randy Felton for bruk av ham og hans studenter der han foreleser.
Randy forenkler det «de lærde» sier og skriver enkelt og lett. Denne leksjonen ble inkludert i en bok som heter «Kristendommens jødiske røtter» av pastor Felton. Randy er grunnlegger av en organisasjon i Oklahoma, USA, som heter Potter’s Clay Ministries. Han reiser rundt i USA og også flere andre steder og holder taler.
I det første århundre inneholdt jødedommen mange sekter. Faktisk er det ikke særlig endringer i dagens jødedom. Navnene kan ha endret seg, men sektene finnes fremdeles og de er levende. I det første århundre, fantes det fem hovedgrupper som vi kommer til å se på i denne leksjonen. Disse er absolutt ikke de eneste, men det er dem vi kommer til å studere i denne omgang.
FARISEERNE: En herskende sekt klynget seg trofast til tradisjonen.
SADDUKEERNE: De fikk sin inspirasjon hovedsakelig fra Tempeltjenesten.
ESSERNE: De trakk seg tilbake til ødemarken for å vente på Messias. Mange tror at Qumran er et av deres samfunn.
NAZAREERNE: Også kjent som «Dem som følger Veien» eller «Veien». Ledet av Paulus etter Jesu himmelfart.
ZELOTENE: Nasjonalister som forsøkte å frigjøre Israel fra romersk kontroll.
Zelotene opphørte trolig å eksistere rundt år 66-70 e.Kr. Det var denne gruppen Judas Iskariot tilhørte og som møtte sin skjebne da det første jødiske opprør ble nedskrevet. Det var på denne tiden Tempelet ble ødelagt og det er som kjent, ennå ikke gjenoppbygget.
Det jødiske opprør ledet også til at det ble slutt på Saddukeerne … Intet Tempel å tjene i gjorde at de tok en slutt.
Også Esseerne forsvant på denne tiden.
Dette viser at det hovedsakelig var fariseerne og nasareerne som ble igjen.
Kirken begynte innen jødedommen som en helt jødisk sekt. Svært få hedninger konverterte, men ved å sende ut Peter og Paulus, endret dette seg raskt. Etter at Tempelet ble ødelagt, kom det en kraftig spredning av israelittene. Fariseerne hadde hovedsakelig fornektet «Veien» og evangeliet ble sendt til hedningene. Romerne det ellevte kapitel forklarer hvordan hedningene ble podet inn i de jødiske røttene. I denne «startfasen», gjemte ofte jødene de kristne fra forfølgerne. Båndene var svært tette og tilhengerne av «Veien», ble sett på som en familie.
Et annet opprør inntraff i årene 132 til 135 e. Kr. Dette opprøret er også kjent som Bar Kochba opprøret, ledet av en mann med samme navn. Bar Kochba erklærte seg selv for å være Messias og kort tid etterpå, bekreftet Rabbi Akiba hans erklæring, dette tilla opprøret enda større gyldighet.
De Jesustroende jødene kom nå i et dilemma; hvis de sluttet seg til opprørerne, måtte de fornekte at Jesus var Messias. Hvis de nektet å støtte dem, ble de sett på som forrædere av sine brødre. De valgte det siste, nemlig å holde seg unna opprøret. Det forårsaket et brudd innen de to samfunnene og gjorde skille mellom de kristne og jødene enda større. Fiendtlighetene som nå utviklet seg, ble til begynnelsen av anti-jødedommen som fremdeles finnes blant oss. Dette bruddet hjalp delvis til med utbredelsen av evangeliet til de hedenske nasjonene. Men det skapte en svært dyp og bred avgrunn mellom kirken og dens røtter.
Kirken begynner nå å fjerne seg mer og mer fra jødedommen. Rundt 160 e Kr., på Justin Martyrs tid, ble kirken svært arrogant og i det andre, tredje og fjerde århundre, feiet den greske tanke inn i kirken som en flom. En hel serie av begivenheter ledet til «avjødiseringen» av kirken. Uheldigvis, utviklet den kristne fiendtligheten mot jødedommen seg til også å omfatte jødene selv. Det hendte allikevel spredt, at jøder og kristne beskyttet hverandre fra forfølgelse, men det var unntakene og ikke reglene. Fiendtligheten og forfølgelsen vokste og jødene ble raskt minoriteten hvor enn de var. I 1879 ble uttrykket «anti-semittisme» laget av Wilhelm Marr. Marr var en tysk politisk agitator som beskrev jødene som en annen «rase». Dette var første gang dette begrepet er dokumentert uttalt. Antisemittisme er et fenomen fra det 19. og 20. Århundre. Fiendtligheten fra gammel tid kan best beskrives som antijødedom. Det som ser ut til å være antijødisk i Bibelen er et «internt familie påfunn», som ble brukt for å vinne jøder av jøder. I det andre århundre, ble det anti-jødisk å vinne hedninger av hedninger.
Først har vi jøder mot jøder, dernest har vi hedninger mot jøder. Tapet av Jerusalem ble sett på som et bevis for at Gud hadde forkastet jødene. De tidlige kirkefedrene så det jødiske folkets lidelser direkte i sammenheng med deres «synd», som var å forkaste Jesus som Messias. I det fjerde århundre begynte kirken å lese Skriften slik at alle velsignelsene ble gitt til kirken og alle forbannelsene til jødene.
Etter det andre jødiske opprør, mistet jødedommen sin status som lovlig religion i Rom. Jødene ble deretter fradømt retten til å komme inn i Jerusalem. Det var senere, i det fjerde århundre at Konstantin gjorde kristendommen til det romerske rikets offisielle religion. Jødene mistet mange av sine rettigheter ved denne forordningen. Jødene fikk ikke lenger tillatelse til å slå seg ned i Jerusalem, og i 339 e Kr. ble det sett på som en forbrytelse, hvis noen konverterte til jødedommen. Senere, i 380 e Kr. la biskopen i Milano til rette for at en Synagoge ble brent ned og pekte på at dette var en handling som var til «Guds velbehag». I sin nidkjærhet i arbeidet for å forhindre at hedningene skulle bli dratt inn i jødisk gudsdyrkelse og lover, begynte kirkefedrene å angripe jødene og jødedommen fra sine prekestoler og i sine bøker.
Når det Gamle Testamentets skrifter ble omtalt, ble det Nye Testamentets tanker lest «inn i» i stedet for «ut fra» den Bibelske teksten. Dette gjør ikke Tanakh til noe annet enn allegori. Etter hvert som kristne begynte å «åndeliggjøre» skriftene, gikk de i retning av å true ikke-konverterte jøder med enda mer fiendtlighet.
Gjennom middelalderen, skapte jødene sin egen livsform gjennom sine samfunn, når det gjaldt klær, skikker, sosiale regler osv. Kirken anså dem for nyttige, hovedsakelig som pengeutlånere. Skriften forbyr å låne ut mot ågerrenter, kristne anså ikke dette å gjelde jødene. Jødene fant dette støtende, men ble presset inn i denne tjenesten og ble senere foraktet for de posisjoner de etter hvert fikk, som et resultat av dette.
Jødene fikk også påbud om å bære spesielle hatter eller sy på lapper. Isolert fra det gode selskap, fulgte snart beskyldninger. Det ble sagt at jødene hadde en egenartet lukt, ikke det de kalte «fromhetens odør».
Det ble sagt at de var djevelens barn og ble kalt Kristusmordere. Jødene ble anklaget for å være «Vanhelligelsens hær», de ble beskyldt for i all hemmelighet, å gå inn i kirkene og gjennomstinge de Hellige Oblater og la det «virkelige Jesu blod» flyte ut. De ble også beskyldt for å drepe kristne babyer å bruke deres blod i sitt påskevin. Jøder ble beskyldt for å forgifte brønnene og var skyld i Svartedauen som drepte en tredjedel av Europas befolkning. Alt er naturligvis løgn.
I året 1096 e Kr. utstedte pave Urban II et opprop om at det Hellige Land skulle frigjøres fra muslimenes hånd og korstogene ble født.
På veien til krigføringen mot de vantro, begynte mange å undre seg på hvorfor de skulle vente til de nådde det Hellige Land. De kunne befri verden fra Kristusmorderne langs ruten. Jødene led fryktelig. I mens fullførte pøbler, døgenikter og andre som var erklært ubrukelige som soldater, sin innbilte plikt, ved å overfalle de nærmeste jødiske landsbyene. Dette ble gjort over hele Europa. De drepte og voldtok de ulykkelige jødene, de satte synagoger i brann etter hvert som de for fram. Mange jøder valgt selvmord, slik som på Masada, i stedet for tvungen konvertering. Døden eller det å konvertere, var det eneste valget de
fikk. En måte å teste en konvertert jøde på, var «Vannprøven» eller «Vanntesten». Etter at den mistenkte var bundet, ble han/hun kastet i vannet, enten en innsjø, en elv eller et tjern. Det ble sagt at løgnerne fløt opp, og da ble de henrettet. De sannferdige sank med det samme… de druknet, det passet bra!
En av de første bølger med korsfarere som kom inn i det Hellige Land, begynte å lete etter de vantro. De nærmet seg en landsby og ble møtt av en gruppe menn, godt kledt i flagrende gevanter og bevæpnet for krig. Korsfarerne overfalt dem og drepte dem alle uten særlig motstand.
Ved å rykke inn i landsbyen, erfarte de fra kvinnene at de var kristne som kom for å være sammen med dem. Den eneste unnskyldningen var spørsmålet: «Med hvilken rette bærer Kristne turban?».
I året 1099 e Kr., beleiret korsfarerne Jerusalem. Korsfarerne stuet jødene inn i en viktig Synagoge og satte den i brann.
Soldatene laget en ring rundt Synagogen mens de holdt sine skjold som var pyntet med symbol som kors, og sang salmer. Hvis noen prøvde å unnfly, ble stukket ned bakfra med sverdet til de modige og edle ridderne. Er det noe rart at jødene finner det støtende når de ser et banner som proklamerer at et korstog kommer til byen? Kristne trenger å revurdere noen av sine uttrykk og finne ut hvor de stammer fra.
Den neste hendelse som man bør notere seg, var den europeiske fordrivelse av jøder. England begynte å jage jødene ut i 1306, tett fulgt av Spania og Østerrike. Senere, i 1492, begynte inkvisisjonen. Av en merkelig grunn skjedde dette det samme året den «Nye Verden» ble grunnlagt av Christopher Columbus. Våre (hedningenes) hjem ble funnet, mens de europeiske jødene mistet sine! Tusenvis av jøder ble torturert og brent på bålet. Til sist ble jødene tvunget til å konvertere til kristendommen eller forlate Spania. Mer enn 150.000 flyktet. De ble vandrende nomader som til sist slo seg ned i Nord Afrika og rundt Middelhavet. Mange konverterte for offentligheten, men i det skjulte forble de jøder og ble kjent som marranos.
I året 1523, utstedte Martin Luther en traktat om at «Jesus ble født som jøde», med det håp at jødene skulle konvertere. Han vant ikke gehør for sitt ønske og hans endret innstilling overfor dem etter det. Tyve år senere, nærmere bestemt i 1543, skrev Luther traktater som «Jødene og deres løgner». Luther utpekte jødene til å bli drevet ut av landet for alltid.
På slutten av det nittende århundre, var det seks millioner jøder i tsarens Russland, dette var den største jødiske befolkning i verden. På grunn av de voldsomme angrepene i form av gruvekkende pogromer, døde tusenvis og enda flere flyktet. Mellom 1880 og 1910, immigrerte over to millioner jøder til Amerika. I året 1894 kom «Dreyfus saken». Alfred Dreyfus, en jøde som tjente i den franske hær, ble beskyldt for å gi hemmelige dokumenter til tyskerne og han ble dømt for å være en forræder. Etter at han hadde vært fengslet, ble han til slutt satt fri og verdens øyne ble vendt mot problemet, kalt Antisemittisme. Noen få år senere, kom pogromene tilbake til Europa og Russland. Senere fulgte den andre verdenskrig, ledet av nasistene.
Kunne alt dette ha vært unngått hvis kirken hadde husket sine jødiske røtter?
Det er sørgelig å tenke på at vi ikke blir undervist om vår historie i kirkene våre.
I stedet blir det undervist om den i Synagogene. |
| |
|
|
|
|
Hebraiske Røtter
Holdninger
