En av de største mytene, er myten om Yasser Arafat. For å kunne forstå Yasser Arafats bedrag, må vi kort se på situasjonen i «før-Israel Palestina», under det britiske mandat.

Moralen i denne historien er denne: «De som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den».

Ved slutten av 1. Verdenskrig, fikk britene fullmakt til å administrere Palestina. Den britiske regjeringen utnevnte Sir Herbert Samuel, en britisk jøde, til å bli den palestinske høykommisær. Sir Herbert Samuel ankom Palestina den 1. juli 1920. Dessverre kan historien fortelle oss at Sir Herbert var en svak administrator, som var altfor rede til å gi innrømmelser for det han trodde var fredens sak. Kanskje det var fordi han var en jøde og ikke ønsket å opptre partisk, at Sir Herbert ga etter for den ekstremistiske, nasjonalistiske arabiske minoritet, ledet av en voldelig og fanatisk svermer, ved navn Haj Amin al-Husseini.

Husseini. Husseini var fra en høytstående palestina arabisk familie, som var glødende antisionister. Britene hadde tidligere satt Husseini i fengsel for å sette i gang et arabisk angrep mot jøder som ba ved Vestmuren. En krise som kunne ha gitt varige konsekvenser, begynte i 1921, da den daværende arabiske Muftien (religiøse lederen) døde. Sir Herbert løslot Husseini fra fengselet, på grunn av presset fra anti-sionistiske britiske funksjonærer i staben sin. Ja, han utpekte sågar Husseini til den nye Muftien og forfremmet ham til tittelen Stormufti. Han ble den religiøse og politiske lederen for araberne. På den tiden var Husseini bare midt i tyveårene, men han hadde allerede en fortid med vold mot jøder.

Husseini var den første som fremmet militant palestina-arabisk nasjonalisme. Han var en «alt eller ingenting» terrorist, som var fast bestemt på å drive ut eller ødelegge jødene, eller bli ødelagt selv, uavhengig av hvor mange liv som ville gå tapt i prosessen. Med en gang han kom til makten, startet han en kampanje med terror og skremsler mot alle som opponerte mot hans styring og politikk. Han drepte ikke bare jøder, men også arabere, som ikke støttet hans voldskampanje. Husseini var ikke villig til å forhandle eller inngå noen form for forlik for fredens skyld.

Enda en gang må vi gå til Winston Churchill, som prøvde å argumentere med araberne, ved å bruke den vestlige forståelsen av uttrykket «gi og ta», slik at alle parter i det minste kunne få noen av sine krav tilgodesett. Churchill la merke til at araberne nektet å forhandle, men ankom «freds samtaler», der de trodde de ikke behøvde å gi noe, men ventet at den andre siden skulle gjøre enorme innrømmelser, uten noen garanti om at innrømmelsene kom til å lede til fred. Han var forbløffet over at araberne var uvillige til å tilby så lite som 1 prosent for at de skulle få 99 prosent. De hadde ingen tanke for kravene og behovene til andre, kun sine egne.

Mange moderate arabere, flyktet fra Palestina av frykt for Husseini. Han bare økte engasjementet i den arabisk-jødiske konflikten og tok kontrollen fra de mer moderate araberne som hadde ønske om å leve i fred med jødene. Hovedsakelig på grunn av han, ble det slutt på forsøkene på å komme fram til fredelige forhold mellom jøder og arabere. Han kastet den arabiske verden inn i en politisk og religiøs «jihad» mot det jødiske folk, som bestemte kursen for den arabisk-israelske konflikten i Midt-Østen. Husseini hisset mengden til blodige opprør mot jødene i 1920 - 1921 og igjen i 1929.

I 1929 kokte Husseini sammen en historie om at jødene som ba ved Vestmuren, nå tok over Al-Aqsua moskeen. Lyder dette kjent? Han massakrerte jødene som sto ved muren. Dette utløste et opprør av araberne i Hebron. På sabbaten, den 24.august, myrdet araberne sekstisju jødiske menn, kvinner og barn i Hebron og de ødela synagogene. Denne voldshandlingen gjorde slutt på et jødisk nærvær i Hebron, selv om jødene hadde bodd der i flere tusen år. Husseini så Hitlers «endelige løsning på det jødiske problem», som et svar på sitt eget ønske om å tilintetgjøre jødisk nærvær i Palestina. Husseini innførte nazistisk innflytelse til Palestina og brukte nazistisk kapital for å finansiere sin terrorist virksomhet. Han støttet åpent Hitler og Mussolini og ledet et opprør mot britene i 1936-1939. Han ble tvunget til å flykte til Irak, der han samarbeidet med nazistene i et mislykket kuppforsøk mot britene. Deretter flyktet han til Tyskland, der han i november i 1941 ble tatt imot med åpne armer av Hitler selv.

Husseini var kjent som den «arabiske Fürer». Han brukte sitt program på Radio Berlin, til å hisse araberne i Midt-Østen til å myrde jødene i en hellig krig, noe som ville være etter Allahs vilje. Samtidig oppildnet han nazistene til videre tjenesteiver i å fullføre deres «endelige løsning på det jødiske problem». Ved ett tilfelle fikk han rede på at Adolf Eichman hadde til hensikt å bytte tusenvis av jødiske barn mot tyske krigsfanger. Hans protest mot dette tvang Eichman til å avlyse byttehandelen, noe som resulterte i at barna ble sendt til dødsleirene i Polen. Ved et annet tilfelle, reiste Husseini til Bosnia, der han rekrutterte bosniske muslimer til SS. De slaktet 90% av Bosnias jøder. Det eneste vilkår Husseini satte for å bistå nazistene var at de, etter å ha vunnet krigen, skulle myrde alle jødene i Palestina.

Etter at krigen var over, flyktet Husseini til Kairo, der han ble ønsket velkommen som en helt. Under krigen, ble det stiftet arabiske nazist partier rundt omkring i hele Midt-Østen. Det mest innflytelsesrike av dem, var «Unge Egypt», som ble etablert i 1933. Unge Egypt etterlignet nazipartiet i sin ideologi, sine slagord, opptog og antisemittiske handlinger. Da krigen var over, ledet et av medlemmene i Unge Egypt, et kupp i 1952, dette kuppet styrtet den egyptiske regjering. Dette medlemmets navn var, Gamal Abdul Nasser. Han gjorde Egypt til en trygg himmel for nazistenes krigsforbrytere og i 1964, etablerte han den Palestinske Frigjørings Organisasjon (PLO). Etterhvert overtok en mann, ved navn Rahman Abdul Rauf al-Qudwa al-Husseini, ledelsen av PLO. Denne Al-Husseini var en nevø og stor beundrer av onkelen, Haj Amin al-Husseini. Den unge Rahman ble født i Kairo i 1929 og vokste opp på Gaza stripen. Hans mor, Hamida, var kusinen til Stormuftien. På grunn av indre arabiske stridigheter, ble hans far, Abdul Rauf al-Qudwa tvunget til å flykte fra Gaza, og familien søkte tilflukt i Egypt. Al-Husseinis fetter var, den nå avdøde Faisal al-Husseini, som var PLO's representant i Jerusalem, der han dirigerte angrep på jødene som ba ved Vestmuren.

Da Rahman Abdul Rauf al-Qudwa al-Husseini, ble immatrikulert ved Universitetet i Kairo i 1951, bestemte han seg for å skjule sin identitet og registrerte seg under navnet «Yasser Arafat». Ja, onkel Haj, den «arabiske Fürer» selv, overførte sin arv av jødehat, til sin nevø, Yasser Arafat, som har overført den samme arven av jødehat videre til den neste generasjonen av unge arabere. Gjennom PLO, søker han å komme enda nærmere det arabiske nazistiske målet om å fjerne jødene fra Landet. Men Yasser Arafat kommer, som sin beryktede onkel, til å mislykkes.

Etter at han har forlatt scenen, kommer det israelske flagget fremdeles til å vaie høyt over Jerusalem, Israels evige og udelelige hovedstad.