Gjennom historien har kristne hatt meninger og synspunkter på jødene og deres rolle i Guds plan. Det gjennomgående synet fra kristent holdt har alltid vært at Gud har lagt et dekke over jødenes øyne (forståelse) slik at de ikke ser hvem Jesus er. Like sentral har tanken vært at i fremtiden ville jødene til slutt ta imot Jesus. Det synet har skapt en større interesse hos mange kristne for å konvertere jødene, fremfor andre. Noen ganger har misjoneringen vært drevet av kjærlighet, men ofte har kjærligheten blitt vendt til hat når misjonsvirksomheten blant jøder ikke lykkes. Det er først i våre dager at stadig flere kristne åpner for en respekt og anerkjennelse av den jødiske tro, og overlater den endelige enighet til den kommende verden.

Men ønsket om en endelig enighet og et universelt åndelig fellesskap er ikke bare en kritens drøm og visjon. Vi finner parallelle tanker i det jødiske syn på kristendommen og islam. I middelalderen var det en generell holdning i den jødiske tro på at de kristnes forkastelse av Israel bare var midlertidig, liksom Israels lave status og eksil bare var tilsynelatende, og slik tjente begge et høyere formål. Den jødiske poeten og filosofen Judah ha- Levi (1075- 1141), som er blant de store jødiske tenker i middelalderen, skrev følgende:

"Gud har en vis plan med oss, som kan liknes med frøene som faller i jorden, og som tilsynelatende transformeres til jord, luft og skitt, uten å ha noen av disse kvalitetene- eller slik vil de i alle fall se ut til for den vanlige observatør - mens det egentlig er frøene som transformerer jorden og luften til sin egen substans. Men når dens sanne kjerne er klar til å produsere… og treet vokser frem og bærer frukt, vil frukten bære i seg den samme sort frø som treet opprinnelig kom fra. Slik er det også med Moseloven. Alt som kom etter den vil til slutt bli transformert til den, på grunn av dens essensielle sannhet, selv om det tilsynelatende så ut som om de forkastet den. Nasjonene blir forberedt og introdusert til den ventede Messias, som er frukten. Og de vil alle bli hans frukt når de gjenkjenner han, og treet vil bli ett. Da vil de prise den roten som de tidligere foraktet".

Disse tankene ligger nær Paulus ord i Romerne 11:16-21.