Av Jim Fleming (til norsk ved Grete Wang)
Året 2004 var et år, da både Pesach (Forbigang eller eng. Passover)
og påske ble feiret samtidig. Faktum er at siden Jesus ble korsfestet og sto opp igjen i nettopp Pesach-uken, burde det være vanlig at disse høytidene falt på samme tid hvert år. Det gjorde de også, fram til kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr. Den kristne kirke byttet da til den gregorianske kalenderen, som vi bruker i dag. Dette tok kirken ut av syklusen i den hebraiske måne (lunar)kalenderen, som er den egentlige kalenderen i Bibelen.
I kristen historie, er uken som begynner Palmesøndag og avsluttes 1. Påskedag, kjent som ”Lidelsesuken”. Dette var en uke med frykt og angst for de aller fleste jødiske samfunn. Dette, fordi jødene, historisk er blitt beskyldt for å være årsaken til Jesu død. Med rop som ”Kristusmordere”, stormet kristen mobb gjennom jødiske nabolag. De julte opp jøder, ødela eiendommer og ”hevnet seg” på uskyldige mennesker som ikke hadde noe med de aktuelle begivenhetene å gjøre i det hele tatt. I mange tilfeller, led jøder til og med døden eller hele samfunn ble fordrevet i løpet av denne uken, på grunn av dem som kalte seg for kristne. Gjennom hele Europas historie ble jødene den passende syndebukken for de fleste alvorlige problemene. Det gjaldt økonomiske kriser, plager, krig mm., uansett hvem som hadde skylden. De ble sett på som kilden til ondskap. Adolf Hitler oppga dette som grunn til å utslette jødene fra jordens overflate. Han klarte å drepe 6.000.000 før han ble stoppet.
Hvor kom merkelappen ”Kristusmordere” fra? Ved slutten av det 4.århundre var biskopen av Antiokia, Johannes Krysostomos (Gulltungen), den store taleren, bekymret fordi noen i hans menighet var for involvert i synagogeskikker, som f.eks. å holde de Bibelske høytidene. Dette ville han sette en stopper for. Han skrev en serie på åtte taler mot jødene. For å sitere ham: ”synagogen er ikke bare en bordell og et teater; det er også slynglenes hule og et losji for ville dyr. Ingen jøde tilber Gud… Jøder er uhelbredelige mordere og drukkenskap gir dem grisens manérer. De dreper og lemlester hverandre…”
I hans fjerde tale, advarte han sin menighet mot å blande seg med jøder og skrev, ”Jeg har sagt nok mot dem som sier de er på vår side, men som ivrige følger deres skikker…. Det er mot jødene jeg ønsker å ta opp kampen .. Jødene er forkastet av Gud og det finnes ingen tilgivelse eller soning for deres grusomme forbrytelse, gudemord.” Det var Krysostomos som holdt hele det jødiske folket ansvarlig for mordet på Kristus. Merkelappen ”Kristusmordere”, slik det er blitt anvendt på jødene, kom til å bli hevdet på nytt og på nytt, av antisemitter, i de neste sekstenhundre årene. Som et resultat av landseringen av Mel Gibson’s film ”Passion of Christ”, er nå spørsmålet: ”Hvem drepte Jesus?”, blitt en offentlig debatt. Det er et godt spørsmål som vi alle må svare på. Derfor ønsker jeg å se på det Nye Testamentets (NT) fremstillinger av Jesu korsfestelse, for å fastsette hvilken rolle jødene i Jerusalem spilte og hvilken rolle romerne, som styrte regionen spilte. Kanskje vi har lest Skriften feilaktig, når vi gir jødene skylden for Jesu død, mens vi frikjenner Pontius Pilatus, som vasket sine hender for det som skjedde. Var jødene kjeltrinene og romerne uskyldige offer? Noe av min informasjon har jeg snappet opp fra en fantastisk undervisningskassett, ”Jesu død og ’jødene’” av dr.James Fleming, som grunnla ”Biblical Resources” i Jerusalem.
Hvorfor måtte Jesus dø?
Teologisk talt, ser kristne på Jesus som Messias og Guds Sønn, som også er ”Guds Lam som bærer verdens synd”. (Joh 1:29) Frelse kommer til oss, når vi kommer så langt at vi innrømmer vi har syndet og gjort opprør mot Gud og tar imot tilgivelse fra Gud,ved å ta imot Jesu offer på korset, for kristne – det endelige blodsoffer. Blodsoffer og en død var alltid den nødvendige prisen Gud krevde på tempelets tid. Den gang dyr ble båret fram som offer. Vi fortjente å dø pga vår opprørske og syndige natur. Hvem har ikke syndet i løpet av sitt liv? Gud gjorde det imidlertid mulig for oss, å få våre synder tilgitt, når vi angrer og tar imot offeret på korset, Guds gave til menneskeheten. I Romerbrevet, sier Paulus det på denne måten: ” alle har syndet og står uten ære for Gud….. For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom 3:23; 6:23). Hør nå på Paulus sin oppsummering: ”Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.” (Rom 6:22) Gud skapte oss for at vi skulle ha samfunn med Ham, nå og for evig. Vi oppga dette på grunn av vår synd, men Gud forlot oss ikke i denne atskilte tilstanden. Gud ga oss, gjennom korsfestelsen, en mulighet til å bli frelst. ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. ….. Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” (2 Kor 5:17-18,21)
Det klassiske avsnittet som kunngjør Guds gave til verden er Joh 3:16: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Denne mektige frelsen ville aldri ha blitt tilgjengelig for oss uten korset. Guds krav om et fullkomment offer måtte bli oppfylt, derfor gjorde Han det Selv. Jesus, fullkomment menneske og fullkomment Gud, kom til jorden for å bli eksempelet på et fullkomment liv og ble så offeret for hele menneskeheten. Jesus forutsa sin død på korset da Han kunngjorde: ”Dere vet at om to dager er det påske, og da skal Menneskesønnen overgis til å bli korsfestet.” (Matt 26:2). Og videre: ” Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort! Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt …Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time. Far, herliggjør ditt navn! Da kom det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det, og jegskal igjen herliggjøre det! (Joh 12:23-24, 27-28). Så, etter oppstandelsen: ”Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene….. han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.” (Luk 24:44, 46-47)
Hvem er aktørene på denne scenen?
Når det gjelder Jesu død, må vi være klar over at dette store overnaturlige mirakelet, som brakte frelse til verden, ikke bare skjedde på et åndelig og teologisk plan. Det skjedde også i virkelig tid og sted. Stedet var Jerusalem og aktørene var det jødiske folk og romerne: prester, disipler, tilskuere, soldater, statsmenn og politikere. Hver og en hadde en rolle å spille og alle bare handlet i henhold til hva Gud bestemte for å oppfylle denne forutbestemte begivenheten. ”Jesus svarte: Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra.” (Joh 19:11a). I Getsemane Hage, ble Jesus arrestert og Peter dro sverdet og kuttet øret av Yppersteprestens tjener. (Joh 18:10) Jesus ba Peter legge sverdet bort og sa: ”… tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?” (Matt 26:53-54). Som du forstår, var alt bestemt til å skje på denne måten.
I historien om kristen antisemittisme ble sørgelig nok ”jødene” syndebukken og fikk skylden for Jesu død, som om det var en slags feiltakelse. Hvorfor skulle den historiske kirken starte en slik ondsinnet anklage mot Jesu brødre?
Det finnes flere forhold som spiller inn. Det virker som en feiltolkning av fortellingen om rettssaken og korsfestelsen, sørger for at skylden legges ene og alene på de jødiske herskerne. Og etter hvert som kirken vokste, ønsket den å fjerne seg fra sine jødiske røtter og endog definere seg selv i opposisjon mot jødedommen for å samle mest mulig støtte fra de romerske myndighetene. Dessverre hadde disse forholdene den konsekvens at kirken ble hugget av sine verdifulle hebraiske røtter og de gjorde også kirken om til å bli den største enkeltmakt mot det jødiske folk, som er Jesu naturlige brødre. Dette resulterte i mye smerte og lidelse for det jødiske folk historisk, det til og med resulterte i død, forfølgelse og eksil av millioner av dem, ved hjelp av kristnes innsats. La oss se på avsnittene i Bibelen, som handler om Jesu død og se om en nøyaktig lesning vil sette det som skjedde i kontekst og korrigere en graverende historisk feil fra kirken sin side mot det jødiske folk.
• Drepte yppersteprestene og folkets eldste virkelig Jesus? ”Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd mot Jesus, for å få ham dømt til døden.” (Matt 27:1)
• Var jødene Kristusmordere og forbannet for all evighet? ”Men de ropte enda høyere og sa: Korsfest ham!” (Matt 27:23b). ”Og hele flokken svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn!” (Matt 27:25).
• Var Pontius Pilatus den ”rettferdige romerske høvedsmannen”, som prøvde å få Jesus løslatt i stedet for Barrabas? ”Pilatus kalte da sammen yppersteprestene og rådsherrene og folket. Han sa til dem: Dere har ført fram for meg denne mann som en folkeforfører. Og se, nå har jeg forhørt ham i deres nærvær. Men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noe av det dere anklager ham for. Herodes heller ikke, for jeg sendte dere til ham. Og se, han har ikke gjort noe som fortjener døden. Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.” (Luk 23:13-16). ”Og da han (Pilatus) hadde sagt dette, gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: Jeg finner ingen skyld hos ham.” (Joh 18:38). ”Men mens han satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noe å gjøre med denne rettferdige! For jeg har i natt lidt meget i drømme for hans skyld.” (Matt 27:19). ”Pilatus så at ingen ting nyttet, men at oppstyret bare ble verre. Han tok da vann og toet sine hender mens folket så på, og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige manns blod. Dette får dere svare for” (Matt 27:24).
Disse versene virker svært kriminaliserende overfor det jødiske folk og positiv overfor den romerske høvedsmannen. Men for å kunne forstå det spillet som egentlig foregikk, er det viktig å forstå jødisk lov og romersk lov når det gjelder saken og det politiske intrigespillet mellom Sanhedrin (Det Høye Råd), den romerske høvedsmannen i Judea (Pontius Pilatus) og Galileas fyrste (Herodes Antipas). Vi må også se på språkformen, ordene som brukes og hvordan noen av dem er blitt mistolket av en bakenfor-liggende grunn. Rettergangen og korsfestelsen skjedde ikke i et vakum. Visse krefter var i gang for å sørge for at Guds plan om korsfestelse skulle gå slik det var blitt forutsagt. Det var uunngåelig og måtte skje. Det var planen!
Hvis du leser Evangeliene for å finne sammenhengen, kan du, spesielt i Johannes Evangelium, ane at de er pro-romersk og anti-jødisk. Vi ser at en gruppe romere og jøder var i like stor grad involvert i denne begivenheten. Mens det ble brukt kraftigere språk mot de saddukeiske yppersteprestene og det Høye Råd fordi de var jødiske, ble et mer forsiktig uttrykk brukt mot romerne.
Jødisk forhør og romersk rettsak
Når det kommer til rettssaken mot Jesus, er det to fullstendig forskjellige rettssystem på stedet. Den jødiske rett, eller Sanhedrin, tok seg bare av saker, som hadde med den religiøse loven å gjøre og den romerske rett tok seg av borgerretter. Det er nøyaktig det samme i Israel i dag, hvor det er jødisk, kristen og muslimsk rett som tar seg av saker som er av religiøs og samfunnsmessig art (vielse, fødsel, skilsmisse, begravelse og prøving av testamenter) og en borgerrett som behandler private og kriminalsaker. Det er ikke mye som har forandret seg på 2000 år.
På Jesu tid, hadde hver jødisk by tre dommere. I Jerusalem, var den viktigste jødiske rett satt sammen av tre Sanhedrin råd med tjuetre medlemmer i hver. For saker av nasjonal betydning, satt alle disse tre Høye Råd sammen med sekstini seter pluss ypperstepresten. Den natten Jesus ble stilt frem, ble han tatt med til Kaifas sitt Høye Råd, ett av de tre rådene Vi ser allerede tidlig i Johannes 11, at Kaifas egger til sammensvergelsen om å drepe Jesus. På grunn av at den populariteten Han hadde, kunne han forrykke Kaifas’ stilling. Senere var det de saddukeiske pengevekslere som Jesus kastet ut av Tempelet, derfor var denne retten fast bestemt på å finne Ham skyldig.
Jesus ble ikke stilt for jødisk rett, men hadde jødiske forhør, fordi romerne begrenset Sanhedrin (det Høye Råd) til forhør for å forvisse seg om brudd på religiøs lov. De skulle ikke tildele korporlig avstraffelse og så visst ikke dødsstraff, som var den romerske rett sin rolle. Jesu rettssak som ledet til korsfestelse, tok romerne seg av, for de var de eneste som kunne henrette noen. Den jødiske rett trodde at Jesus spottet Gud, fordi de ikke anerkjente han som Messias og Guds Sønn. Men de bestemte seg for ikke å tvinge fram en siktelse av religiøse grunner. De bestemte seg heller for å formulere siktelsen i borgerlig retning og overgi Han til Rom, slik at de kunne straffe Ham. ”Og de bandt ham, og førte ham bort og overgav ham til landshøvdingen Pilatus.” (Matt 27:2). ”Pilatus sa da til dem: Ta ham dere, og døm ham etter deres lov! Jødene sa til ham: Vi har ikke rett til å ta livet av noen. Det var for at det ordet skulle bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han gav til kjenne hva slags død han skulle dø.” (Joh 18:31-32).
I henhold til Mishna, var Sanhedrin omfattet av det faktum at romerne brakte inn fire helleniserte diaspora jøder, for at de skulle være deres yppersteprester, som tjente roms interesser og ikke de lokale religiøse jødene. De var av Ismaels hus, Katros hus og Hanans hus. Dagens Sions fjell, er det stedet Sanhedrin ville ha vært. Arkeologiske utgravninger har avdekket palasslignende store hus der, som var de prestlige familienes hjem. Disse var velutstyrt med mosaikkgulv, store steinbeholdere (ser ut som vaskevannsfat) og private rituelle bad. Katros hus ble funnet av arkeologene, som kunne bestemme det, ut fra steinbeholderne, som hadde familieseilet inngravert på seg. Også i dag er Peterskirken i Gallicantu bygget over ruinene av huset til ypperstepresten, Kaifas.
Jødiske skrifter fra de dager, skrev ikke særlig rosende om disse yppersteprestene utnevnt av romererske myndigheter. På noen mynter, som ble preget på den tiden, finner vi tittelen, ”Yppersteprest”, etter navnet, som ”Far”. Far er den offisielle tittelen. Derfor er det lett å forstå hva Jesus mente da Han sa: ”Og dere skal ikke kalle noen på jorden far”.., (Matt 23:9). Han refererer ikke til verken katolske, anglikanske eller episkopale prester, som leder kirken, nei Han taler mot de som innehadde tittelen ”Yppersteprest” og som var korrupte og samarbeidet med Rom. Bare Gud kan på fullkommen måte kalle seg for Yppersteprest, ”for én er deres Far, han som er i himmelen.”
I Talmud finner vi traktaten, kalt Pesachim. Den sier om disse yppersteprestlige familiene: ”For dere er Yppersteprester, deres sønner er kasserere og derers svigersønner er tillitsmenn.” Forfatteren sier at de praktiserer nepotisme (fortrinn for familie og venner) og korrupsjon. Da Jesus veltet bordene til pengevekslerne i Tempelet, uttrykte Han hvor sint Han var på alle de bestikkelsene prestene puttet i sin egen lomme og omgjorde Tempelet fra å være et bønnens hus til en røverhule. (Matt 21:13; Luk 19:46; se også Jer 7:11)
Den fjerde prestlige familie var Hanan (på gresk Annas), som vi finner i Evangeliene og hans svigersønn, Kaifas, som han utnevnte til yppersteprest på den tiden Jesus ble arrestert og korsfestet. De er mange ”stakkars meg” utsagn i Pesachim traktaten mot disse familiene, der deres praksis blir fordømt. For eksempel: ”Stakkars meg på grunn av dine besvergelser,” som betyr at du ber hyklerske bønner. ”Stakkars meg på grunn av dine penner”, som betyr at du ikke kan stole på deres underskrifter på dokumenter, fordi de går tilbake på sine ord. ”Stakkars meg fordi du slår folket med køller”, som betyr at når tiden kommer for å ta opp offergaver, sendte de sine røvere til folket og krevde offergaver ved at de slo dem. Dette er jødiske minner om disse prestlige familiene.
Når du leser Evangeliene, ser det noen ganger ut som om uttrykkene er antijødiske. Men forfatterne av det Nye Testamentet var jøder og deres uttrykk er ikke på langt nær så fordømmende når det gjelder det Høye Råds korrupsjon, som traktaten Pesachim i Talmud. Kaifas var en av de mest korrupte av yppersteprestene. Filo, jøden fra Alexandria og det første århundres historiker, sa at Kaifas bare gad å høre sakene, hvis han fikk penger under bordet, for deretter å rapportere alle de viktigste sakene til sin klarerte forbundsfelle, Pontius Pilatus!
Forøvrig, er uttrykket Sanhedrin ikke jødisk, men gresk. Ville en religiøs jødisk, ikke-hellenisert yppersteprest kalt den jødiske lovs Høye Råd ved et gresk navn? På hebraisk var det tekniske navnet til dette rådet, ”zakenim”, som betyr ”de eldste”. Dette er en gjenspeiling av antallet eldste Jetro rådet Moses til å utpeke for å hjelpe ham; det er 70. Vi kan finne denne referansen i det Nye Testamentet, der det står at Jesus ble tatt til folkets eldste. (Matt 27:1), som altså er en hebraisk referanse til rådet.
Det jødiske råd ville hatt flere henvisninger til jødisk lov, som Jesus kan ha overtrådt. De var:
1. Talte Jesus imot Mose Lov? I Matt 5:17, erklærte Jesus at Han ”ikke var kommet for å oppheve Loven eller Profetene…”
2. Talte Jesus imot Sabbaten? I Shammai skolen, var det forbudt å gni et korn i hånden for å spise det, men i Hillel skolen var det tillatt. I Mark 2:23-28 ble Jesu disipler skjelt ut av Fariseerne fra Shammaiskolen fordi de hadde gjort dette. Jesus refererte til Hillelskolens lære og konkluderte: ”Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for Sabbatens skyld” (v27). Derfor brøt de ikke Sabbaten ifølge Hillelskolens lære.
3. Helbredet Jesus ved hjelp av trolldom? Jesus var kjent som en helbreder, men hva var kilden til den helbredelsen? Var den demonisk? I Matt 12:24-28 helbreder Jesus på Sabbaten: ”Men da fariseerne hørte det, sa de: Det er bare ved Be'elsebul, de onde ånders fyrste, at han driver de onde ånder ut. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående. Dersom nå Satan driver Satan ut, da er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da riket hans bli stående? Og dersom det nå er ved Be'elsebuls hjelp jeg driver de onde ånder ut, ved hvem er det da deres egne sønner driver dem ut? Derfor skal de dømme dere. Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.”
4. Talte Jesus imot Tempelet? I det Høye Råd: Men til sist kom to fram og sa: ”Denne mann har sagt: Jeg kan bryte ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager!” (Matt 26:61) Jesus sa det, men Hans ord ble feiltolket og Han forsvarte seg ikke, Han sa ingenting.
5. Var Jesus en falsk Messias og spottet Han Gud? Det var ingen forbrytelse å være Messias, men var Han virkelig Messias? I det første århundre, under romernes åk, var det i det minste seks ganger at Israels folk ønsket en ”frigjører” velkommen – som senere viste seg å være en falsk messias. Å være en falsk messias og å kreve autoritet på linje med Gud, var blasfemi og vi vet det var på dette punkt det Høye Råd anklaget Jesus, ved Hans egen bekreftelse. ”Og ypperstepresten sa til ham: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du skal si oss om du er Messias, Guds Sønn! Jesus sier til ham: Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer. Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud! Hva skal vi nå med vitner? Se, nå har dere hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere? De svarte og sa: Han er skyldig til døden.” (Matt 26:63-66). ”Jødene svarte ham: Vi har en lov, og etter den loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.” (Joh 19:7) Hvis du ser på noen som en gudsbespotter, da ”leier du klær” og det var det Kaifas gjorde. (Matt 26:65).
Det finnes artikler, skrevet av eksperter på lov og rett, for å vise at prosessen det Høye Råd brukte, i forhøret av Jesus, brøt med reglene for korrekt prosedyre. Dette gjorde at de konkluderte feil. Uansett overga de Jesus til den verdslige romerske rett for å bli straffet. (Matt 27:1-2) Når det gjaldt den jødiske Messias, brydde ikke den romerske rett seg om det, derfor måtte anklagene på en eller annen måte omformuleres, slik at de passet inn i en verdslig rett. Påstanden om å være Messias og blasfemi var en påstand om å inneha en autoritet som bare Guds salvede kunne ha. Denne påstanden ble omformet til oppvigleri, planlegging av et kupp mot Rom.
Den romerske autoritet og rett trengte en avklaring på følgende tre spørsmål:
1. Hindrer Jesus at Rom blir hyllet? Husk spørsmålet Jesus fikk i Tempelets forgård: ”Er det tillatt for oss å gi keiseren skatt, eller er det ikke? Men han merket deres list og sa til dem: Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De svarte: Keiseren. Han sa da til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud hva Guds er!” (Luk 20:22-25) Uansett, etter forhøret i det Høye Råd, sier Bibelen: ”Hele flokken brøt da opp og førte ham til Pilatus. Og de begynte å anklage ham og sa: Vi har funnet at denne mann fører vårt folk vill. Han forbyr å gi keiseren skatt, og han sier om seg selv at han er Messias, en konge. Pilatus spurte ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det.” (Luk 23:1-3; Matt 27:11; Joh 18:33.37).
2. Hisser Jesus opp folkemengden og forårsaker offentlig uorden? Sanhedrin, Herodes Antipas og til og med Pontius Pilatus får styre på en betingelse, som Rom holder fast på, og det er at det ikke skal bli noe offentlig opprør mot Rom. Det er grunnen til at Sanhedrin, Pilatus og Herodes er politiske allierte, fordi de alle har lyst til å beholde jobbene sine. Det var Sanhedrins jobb å overlate til det romerske rettssystem, alle dem som ble for populære, de som for Sanhedrin kunne bli sett på som en utfordring for deres autoritet og for romerne, en potensiell opprørsleder. De ønsket ikke å miste jobbene sine. Derfor var det umulig for den romerske rett å være rettferdig, hvis noen ble sett på som for populære. Tidligere, da Jesus vekket Lasarus opp fra de døde og utførte mirakler, vokste Jesu tilhengere i antall. Så innkalte Sanhedrin til et møte og det ble rapportert: ”Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk.” (Joh 11:48). Nå ved forhøret søndagen før (palmesøndag), så alle Jesus komme, ridende på en fole inn i Jerusalem, med folkemengden som ropte Hosianna og svingte palmegrener, symbolet på jødisk nasjonalisme. (Luk 19:28-44). Kanskje det var grunnen til at det står: ”Noen av fariseerne i folkemengden sa til ham: Mester, irettesett dine disipler!” (vers 39). De var redde for de romerske autoriteter, som nå kunne tenke ”Kanskje Jesus nå planlegger å styrte det romerske styret? Var det noen bedre tid å prøve det, enn under en pilgrimshøytid, da byen var full av jødiske pilgrimer? Dette ville ha gjort alle de tre lederne nervøse for jobbene sine og det er grunnen til at Kaifas konkluderer: ”Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne.” (Joh 11:50).
3. Planlegger Jesus et kupp? Er han skyldig i oppvigleri? Dette var grunnen til at Jesus til slutt ble erklært skyldig av Pilatus. Orde ”konge” er nevnt fire ganger både i Matteus, Markus og Lukas, og tolv ganger i Johannes, i fortellingen om rettssaken mot Jesus. ”Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.” (John 18:37). Jesus ble anklaget av Pilatus for å ha planlagt et kupp mot Rom, fordi han ønsket å bli konge selv, dette beviste straffen, som var korsfestelse. Både Herodes og Pilatus trodde på siktelsen. Det er derfor soldatene hånte Ham og sendte Ham tilbake til Pilatus i en kongelig kappe, etter at Herodes hadde forhørt Ham. (Mark 23:11). Deretter fikk Pilatus Ham pisket og soldatene hånte Ham ved å sette på Ham en tornekrone og en skarlagensrød kappe før de førte Ham bort for å bli korsfestet. (Matt 27:26-31). Til slutt ble beskrivelsen av forbrytelsen, ut fra romersk lov, satt på skiltet over den som ble henrettet og for Jesu del, sto det: ”Jesus fra Nasaret, Jødenes Konge.” Hvor trist Jesus må ha vært, at Han kanskje bare skulle bli husket som en fanatisk politisk leder, ikke som Israels Messias. Hvor engstelige var jødene for denne oppvigleranklagen? Da Pilatus ga soldatene beskjed om å ta Jesus bort og korsfeste Ham, vendte han seg til lederne av Sanhedrin og sa hånlig: ”Skal jeg korsfeste deres konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren.” (Joh 19:15b). De var raske til å garantere sin lydighet.
En annen grunn til at Sanhedrin overga Jesus til den romerske rett, er at Sanhedrin var svært upopulær hos folket. Hvorfor bli enda mer upopulær hos folket ved å selv ta seg av Jesus? Hos hvem var det Sanhedrin var upopulær? Det samme folket Jesus var populær hos. Jesus veltet pengevekslernes bord fordi Kaifas og hans Høye Råd overlesset folket. Dette gjorde Jesus til en ny helt.
I mellomtiden ønsket egentlig ikke Pilatus gjøre noe med Jesus, selv om han ville blitt kvitt et problem i Juda. Derfor sendte han Jesus til Herodes Antipas, Galileas keiser, som var på besøk i Jerusalem. Jesus var tross alt, en galileer og det var kjent at Herodes ønsket å ta livet av ham. Da Jesus hørte dette, kalte han Herodes ”den reven” (Luk 13:31-32) og fortsatte mot Jerusalem fra da og videre, antagelig sov Han ikke på samme stedet to netter. Det er sannsynligvis bakgrunnen for dette avsnittet: ”Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til” (Matt 8:20b; Luk 9:58b). Herodes Antipas hadde ikke sovet godt siden han drepte Jesu fetter, Johannes og han var ute etter å fjerne enhver motstand.
Evangeliene måtte være svært forsiktig med å si noe som åpenbart var anti-romersk, fordi den første kirken måtte bo i en romersk styrt verden i 300 år og fornærme Rom var ikke noen sunn praksis. Det finnes anti-romerske kommentarer i NT; men de er skjult. Når Evangeliene sa at Herodes Antipas ønsket å se Jesus (Luk 23:8), er det en måte si det alle visste, at Herodes hadde hogget hodet av Johannes og nå var han etter Jesus. Herodes merket at Jesus var lite samarbeidsvillig. Uansett, han måtte styre Galilea, der Jesus var svært populær blant en mer trofast og religiøs befolkning enn i Jerusalem. Det var ikke bra for ham å være den som skulle utføre dødsstraffen. Derfor sendte Herodes Jesus tilbake til Pilatus med kryssede fingre, fordi han ville at Pilatus skulle gjøre skittarbeidet. De var i Judea; la høvedsmannen i Judea ta seg av dette. Pilatus gjorde det. Vi vet dette av et kryptisk budskap i Luk 23:12, der det står ”Denne dag ble Herodes og Pilatus venner. For tidligere hadde det vært fiendskap mellom dem.” Lukas måtte være forsiktig med hvordan han ordla seg, men han sier at det var en romersk konspirasjon mellom disse to menn, som begge ønsket å se Jesus død. Herodes kunne nå dra hjem og fortelle folket om deres populære lærer, Jesus, tragiske død og anklage Pilatus og de som bodde i Jerusalem som de skyldige. Han hadde kommet seg unna og var kvitt Jesus og folket hadde ingen ide om hans rolle. Herodes skyldte nå Pilatus gode tider, for at han hadde sørget for dødsstraffen. Fra den dagen og fremover, var det slutt på rivaliseringen mellom Herodes og Pilatus. Herodes støttet Pilatus etter dette. Pilatus hadde gjort alle en tjeneste og de kunne alle beholde stillingene sine.
Pilatus var den som hadde fullmakt i siste instans. Men Pilatus ønsket ikke at Herodes og Sanhedrin skulle tro at det alltid var han som skulle gjøre det jobbene de ikke ville ta. Han trengte heller ikke et judeisk opprør der han sørger for at en populær lærer – Jesus - får dødsdommen. Derfor bestemmer Pilatus seg for å takle dette på en måte som gjorde at alle andre skulle forstå at de også var innblandet. Han legger skylden tilbake til Sanhedrin og folket selv, for å avlede skylden for Jesu død fra seg selv. Pilatus var meget påpasselig da han dirigerte folkemengden ved å si: ”Jeg finner ingen skyld hos denne mann. (Luk 23:4,22) og deretter opptrer som om han ønsker å frikjenne Jesus ved å gi dem et valg mellom Jesus og den kriminelle Barrabas. Han visste hva den Sanhedrin ledede mengden (Luk 23:13) kom til å si. Når de ropte etter Barrabas, gjorde Pilatus noe svært seremonielt ”Han tok da vann og toet sine hender mens folket så på, og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige manns blod. Dette får dere svare for.” (Matt 27:24). Med andre ord, hvis judeas folk var sinte over denne korsfestelsen, la dem da være sint på de jødiske lederne.
Underforstått, at Pilatus, på en måte hadde medfølelse med Jesus, er på grunn av de nøye utvalgte ordene fra Evangeliets forfattere, for å unngå romersk vrede. På den tiden Evangeliene blir nedskrevet, ble tross alt kristendommen sett på som en illegal religion under romersk lov. Den ønsket å få en lovlig status; derfor ordlegger man seg med omhu når Rom og romerne omtales. Et falskt evangelium, skrevet på slutten av den 2. Århundre, gikk så langt som å si at Pilatus og hans kone var hemmelige Jesustroende, noe som ikke er sant. Pilatus hadde definitivt ikke medfølelse; han ønsket også Jesus død. Hvis Pilatus ville at Jesus skulle bli satt fri, så var det hans forrett som romersk høvedsmann. Han behøvde ikke å ha korsfestet Ham, hvis han virkelig ikke ønsket det. Sannheten er at Pilatus’ handlinger taler høyere enn hans forstilling, som ble iscenesatt for å få lagt skylden på andre. Det han gjorde, var noe mye mer enn selve korsfestelsen. Pilatus gjorde nesten hva som helst for å påføre Jesus lidelse og smerte. Det var Pilatus som sørget for at Jesus ble pisket, den ble utført med en lærpisk med metall- og benpigger, som bokstavelig rev kjøttet av ryggen. Det var derfor Jesus ikke klarte å bære korset sitt. Så fikk Pilatus soldatene sine til ondskapsfullt å håne Jesus ved å trykke en tornekrone ned på hodet Hans og legge en kappe over den ødelagte ryggen. Til slutt sørget Pilatus for å få Ham brutalt korsfestet. Ja, det var romerne som drev naglene inn i Jesu hender og føtter, ikke jødene.
Rom drepte Jesus. Nå kunne det korrupte Sanhedrin, Herodes Antipas og Pilatus, sove bedre om natten.
Språkelig feiltolkninger
Ved mer enn en anledning har noen vært rasende på meg for noe jeg ikke har gjort. Det bare trodde at jeg gjorde det, og når jeg ble konfrontert med spørsmålet, understreket jeg at hvis jeg hadde gjort det de trodde jeg hadde gjort, ville jeg også ha vært rasende på meg! Og det er det som er problemet når feilaktig informasjon blir videreformidlet. Folk hopper på en gale konklusjonen og andre blir såret.
I dette tilfelle er det tre ord i Evangeliets beretninger, som er konsekvent galt oversatt og derfor trekkes folk inn, som ikke er skyldige. La oss se på disse ordene. De er de greske ordene, ”ochlos”, som vanligvis oversettes til ”mengder”; det hebraiske ordet ”banot”, som vanligvis oversettes til ”døtre”; og det greske ordet ”Ioudaios”, som vanligvis oversettes som ”jødene”.
I Matt 27:24-25 står det: ”Pilatus så at ingen ting nyttet, men at oppstyret bare ble verre. Han tok da vann og toet sine hender mens folket så på, og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige manns blod. Dette får dere svare for. Og hele flokken svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn!”
I Luk 23:27-28 står det: ”En stor mengde av folket fulgte med ham. Blant dem var noen kvinner, som slo seg for brystet og gråt over ham. Men Jesus vendte seg om til dem og sa: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn.”
I Joh 18:31-32; 19:7 står det: ”Pilatus sa da til dem: Ta ham dere, og døm ham etter deres lov! Jødene sa til ham: Vi har ikke rett til å ta livet av noen. Det var for at det ordet skulle bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han gav til kjenne hva slags død han skulle dø…. Jødene svarte ham: Vi har en lov, og etter den loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.”
Etter Jesu oppstandelse leser vi fra Joh 20:19: ”Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!”
Det som blir konsekvensen av ordbruken i disse tre versene er at ”folket” (gresk: ochlos) i Pilatus’ rett ropte at Jesus måtte bli korsfestet, mens noen få kvinner gråt over Ham mens Han gikk for å bli korsfestet. Deretter var det ”jødene”, som ønsket at Han skulle dø. Seneres måtte disiplene gjemme seg for dem av frykt for jødene. Men disiplene var også jøder, derfor må det være noe som er galt med oversettelsen.
Vi skal nå forsøke å se på hvert ord for seg. Siden artikkelen er bygget på en engelsk oversettelse av Bibelen, må vi endre litt på forklaringen for at norske lesere skal kunne slå opp i sin Bibel å finne det vi henviser til. (Oversetters anm.)
Ordet ”ochlos”, som på norsk oversettes til folket her, folketmengden og den store hop andre steder. Vi ser at dette ordet har flere betydninger, som vi ikke kan se på i denne artikkelen. Kan du engelsk er det svært interessant å studere grunnteksten på internett. Vi anbefaler deg å gå til www.blueletterbible.org Her kan du f.eks. søke etter ordet multitudes eller multitude og finne ochlos med Strongs nr. 3793.
Når det gjelder dette greske ordet, ochlos, finnes det ikke noe arameisk ord som passer inn, men det finnes et hebraisk ord, ochlim, som betyr ”folket i området” eller ”folket som var i nærheten”. Det har ingenting å gjøre med antall mennesker, men heller med det geografiske området. I Evangeliene taler Jesus noenganger til de tolv disiplene og så sier teksten, deretter vender Han seg til folket. Her er det samme ordet brukt, ”ochlos”. Han har ikke en privat samtale med sine tolv disipler med en stor folkemengde som tilhørere, men det er heller noen andre mennesker like ved, som Han vender seg til og snakker med. I Mishna, har vanligvis en rabbiner 10 disipler og de kalles for hans ochlim, det er neppe et helt folk. De er menneskene rundt ham. Derfor i borggården hos Pilatus, fantes det ikke skarer av folk, eller en folkehop, som ropte: ”Korsfest Ham”, men kanskje sannheten var den, at det sto tjuetre saddukeiske prester der og noen få nysgjerrige tilskuere som kom inn for å se hva som skjedde. Vi vet godt at prestene var sinte fordi pengevekselbordene deres ble veltet sist søndag og Jesus skulle nå få betale for det Han hadde gjort!
Så har vi ordet ”banot”, det hebraiske ordet for ”døtre” – det er et merkelig ord. Når det står ved siden av en persons navn, betyr det det kvinnelige avkom fra den personen. Men når det knyttes til et sted, betyr det fattigfolk utenfor muren. Disse var det helt sikker mengder av, fordi de fleste folk i en hvilken som helst by, bodde utenfor murene, siden det indre var for viktige politikere, handelsmenn og geistlige. Så det var trolig ”folkemengden” som fulgte Jesus og gråt over det som skjedde med Ham. Husk på veien til Emmaus møtte de to disiplene en fremmed, som spurte dem hva de snakket om. De svarte ham: ”Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene?” (Luk 24:18). Ja, ”Jerusalems døtre” gråt og folkemengden var der.
Til slutt var det ordet ”Ioudaios”, som vanligvis oversettes ”jødene”. Dette ordet finner vi ca 5.000 ganger i Josefus sine verk. Der oversettes ordet til ”judeerne” 4.900 ganger. I det Nye Testamentet, blir det oversatt til ”jødene”. Ordet Ioudaios, er som ordet ”Yankee” i USA, det betyr noen fra nord, ikke sør. I resten av verden betyr det en hvilken som helst amerikaner. Innenfor Israel betød ”jøde”, en judeer, ikke en galileer. Utenfor Israel kaltes etterkommere av Abraham, Isak og Jakob, uansett hvilken stamme eller region de var fra, ”jøde”. Teksten burde brukt ”judeerne”, ikke ”jødene”, ropte forde det fant sted i Judea, der judeerne bodde.
Ulykkeligvis er det mennesker i våre dager, som sørger for å videreføre ideen om at Israels folk, også kalt ”jøder” i dag, på en eller annen måte var ansvarlig for korsfestelsen. Det er interessant at flere jøder bodde utenfor Israel, rundt i Romerriket, enn dem som bodde i Israel, på Jesu tid. De var altså ikke der engang! Ganske sikkert, hvis det var italienere i rommet og vi leste skriften og sa: ”Og italienerne pisket Jesus og italienerne satte en tornekrone på hodet Hans og spottet Ham og det var italienerne som drev naglene inn i Hans hender og føtter”. Tenk deg hvordan italienerne ville føle, når de hørte noe slikt. Det er det samme det jødiske folk føler, når de blir dratt inn i begivenhetene rundt korsfestelsen, som fant sted for 2.000 år siden – når de som er ansvarlige alltid kalles ”jødene”.
Dette fikk også store konsekvenser for dem historisk, når jøder ble kalt Kristusmordere og ble forfulgt på grunn av det som skjedde. Jeg har aldri hørt om noen italiener som ble forfulgt på grunn av korsfestelsen, som deres forfedre ganske sikkert iverksatte. Jeg har lyst til å foreslå noe for deg. Når du leser historien om korsfestelsen av Jesus, les ”judeere, der det står ”jøder”. Det mer korrekt og rettferdig oversettelse og gjenspeiler ikke et levende folk.
Så, hva betyr dette for oss?
Jesu død var forutbestemt av Gud Selv som en del av Hans frelsesplan for verden, for å forløse oss tilbake til Ham.
Flere steder i nedtegnelsene om pågripelsen, forhør og korsfestelsen, er det henvist til at denne handling skjedde for å vise at spesielle profetier ble oppfylt. Korsfestelsen var ingen overraskelse for Jesus. Hør disse ord:
”Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far.” (Joh 10:17-18).
Var det jødene som drepte Jesus? Nei, Pilatus og romerne drepte Jesus og det korrupte Sanhedrin (Høye Råd) der Kaifas var en del av sammensvergelsen, likesom Herodes Antipas. Ikke alle jøder og heller ikke aller romere er skyldig i tiltalen.
Merkelappen ”Kristusmordere”, som ble satt på jøder gjennom hele kristendommens historie, er feil. Det har ingenting å si om en liten gruppe av Sanhedrin og noen judeere ropte ”Hans blod komme over oss og våre barn.”
For det første: Det å gi kollektivt ansvar til et helt folk gjennom alle generasjoner, kan ikke bekreftes ved ordene fra noen få mennesker. De talte for seg selv, ikke for hele Israel eller for hele det jødiske folk.
For det andre: Hvis de blir holdt ansvarlig for Jesu død, da er også hele den ikke-jødiske verden skyldig i det samme ansvar, fordi det var romerske ikke-jødiske soldater som faktisk utførte korsfestelsen og drev naglene inn i Jesus og hang Ham på korset. Vi kan kanskje ikke si alle ikke-jøder, men i det minste kan vi rette anklagen mot alle italienere! Jeg tror du ser hvor tåpelig dette argumentet er.
For det tredje: Jesus ga seg selv villig i døden for menneskehetens synd (Joh 10:17-18). Derfor var det egentlig vår synd som naglet Ham til korset – ikke en jødisk mobb eller en romersk hær.
For det fjerde: Før Jesus døde, sa Han: ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.” (Luk 23:34). Hvis Jesus tilga både de jødiske og de romerske aktørene i denne begivenheten, hvorfor skal vi gjøre noe mindre?
For det femte: Dette er det viktigste punktet. På den tredje dag, sto Jesus opp fra de døde, en fundamental læresetning i kristendommen .(1 Kor 15.kap.) Derfor er det ikke nødvendig å legge skylden på denne og hin person eller gruppe, fordi Jesus lever og vi, som tror er blitt frelst av Faderen i henhold til Hans kjærlighet og plan for verden.
Halleluja!
Dette er April undervisningsbrev fra Bridges for Peace. Vi takker for deres uttrettelige arbeid for fred slik Herren ønsker det.
Bibliografi:
Michael L. Our Hands Are Stained With Blood. (Gaithersburg, MD: Destiny Image Publishers, 1992.)
Flannery, Edward H., The Anguish of the Jews: Twenty-three Centuries of Antisemitism. (New York: Paulist Press, 1985.)
Dr. James Fleming, "The Death of Jesus and 'The Jews'," cassette tape, Biblical Resources.
Golding, Louis. The Jewish Problem. (London: Hazell, Watson & Viney, Ltd., 1939.)
Hay, Malcolm. Thy Brother's Blood - The Roots of Christian Anti-Semitism. (New York: Hart Publishing Company, Inc., 1975.)
Orville J. Nave, Nave's Topical Bible, (Nashville, TN: The Southwestern Company, 1962).
The New International Study Bible, (Grand Rapids, MI: The Zondervan Corporation, 1985).
The New Scofield Reference Bible, Authorized King James Version, (New York, NY: Oxford University Press, 1967).
Eds. C. Roth and G. Wigoder, Encyclopedia Judaica, (Jerusalem, Israel: Keter Publishing House, Ltd., 1972).
Parkes, James. An Enemy of the People: Antisemitism. (New York: Penguin Books, Inc., 1946.)
Rausch, David A. A Legacy of Hatred - Why Christians Must Not Forget the Holocaust. (Grand Rapids, MI: Baker Book House, 1990.)
Sartre, Jean-Paul. Anti-Semite and Jew. (New York: Schocken Books, 1948.)
Shain, Milton. Antisemitism. (London: Bowerdean Publishing Company, Ltc., 1998.)
Dr. G. Douglas Young, Young's Compact Bible Dictionary, (Wheaton, IL: Tyndale House Publishers, Inc., 1989).
The Zondervan Pictorial Encyclopedia of the Bible, (Grand Rapids, MI: Zondervan Publishing House, 1976). |
Hebraiske Røtter
Litteratur
