Av Ehud Olmert

Utenriksdepartementets utsending William Burns tilbakekomst til Midt-Østen for å fremme en USA støttet regional fredskonferanse, falt tragisk nok sammen med gjenopptakelsen av de daglige palestinske selvmordsbombingene. Mens israelske sivile blir myrdet i byer over hele den jødiske staten, fordømmer nok en gang det palestinske lederskapet disse nye fredsinitiativene til å mislykkes. Terrorisme er fremdeles en del av deres taktiske plan.

På tross av alt tøfft snakk, gode ønsker og krav om reform, er Arafats befestede palestinske autoritet regime konstitusjonelt ute av stand til og moralsk uvillig til å oppgi sin voldelige kamp mot Israel.

Majoriteten av de vanlige israelere, hadde naivt nok godtatt grunnpremissene for Oslo avtalene, da de ble undertegnet på høsten 1993, fordi vi mottok en garanti om at det palestinske politi og sikkerhetsstyrker skulle sørge for at det ble slutt på terrorisme og sørge for virkelig fred. Yitzhak Rabin, som da var statsminister, forsikret oss om at Arafat personlig ville gi ordre om at Hamas og Islamsk Jihads ledere skulle arresteres og sørge for at deres terrorist infrastruktur, skulle bli fjernet. I stedet for at israelske tropper skulle gjennomføre farlige patruljer i Rammalah, Jenin og Gaza, ble vi lovet at de palestinske styrkene skulle gjøre det for oss. I disse «uskyldige» Oslo-tidene, trodde mange virkelig at terrorisme kunne bekjempes ved overføring av fullmakt og at det bare gjaldt for oss å gi Arafat våpen til å gjøre det.

I løpet av de neste få årene, har den optimismen begynt å svinne bort. Hvis noen i Israel fremdeles hadde tro på Arafat og hans palestinske sikkerhetstjeneste i oktober 2000, sørget den volden som startet da, for at den troen har avgått ved døden for all tid. Styrkene som Arafat har kommandoen over, ble både katalysator og fortropp for terroristangrep. Arafats Fatah Tanzim og Styrke 17 enhet ble forvandlet til fullt ferdige terroristgrupper, der medlemmene konkurrerte med Hamas om hvem som klarte å drepe flest jøder.

Etter hvert som volden aksellererte og etter hvert som flere og flere israelske familier ble ødelagt, så både våre fiender og våre allierte at den nye kursen faktisk ikke hjalp til med å gi Arafat noen innflytelse over terrorist organisasjonene. De 40.000 væpnede geriljasoldatene, som ble brakt inn fra PLO baser i Tunisia, Syria og Sør-Libanon, opererte nå uten noen innskrenkning, mot Israel fra de palestinske territoriene.

Den nye amerikanske planen, som ble lagt fram forventer en reorganisering av de palestinske sikkerhetsstyrkene, i den hensikt å sette dem under en forenet kommando. Håpet er at de på en mirakuløs måte vil kunne bli forvandlet til en lovlydig legion, som vil rykke opp terrorister med roten. Enda en gang blir vi israelere i fullt alvor, forsikret om at Arafat og hans revolvermenn kommer til å kjempe mot Hamas og Islamsk Jihad for oss. Israelske tropper ble for få dager siden holdt tilbake fra å gå inn i Gaza, mens Arafats styrker liksom enda en gang skal snu og forvandle seg.

Hundrevis av medlemmer i de palestinske politistyrkene har vært engasjert i terroristangrep mot israelske sivile, inkludert amerikanske borgere, i løpet av de siste 21 månedene. Israels sikkerhetstjeneste og våre militære, jakter aktivt på disse kriminelle og vårt justisministerium arbeider hardt med å arkivere alle anklagene mot dem. Tusenvis av enkeltpersoner med PA-godkjente skytevåpen, er aktive medlemmer av Fatah Tanzim terroristgruppe. Det er i skrivende stund, bare en dag siden en ny selvmordsbomber fra Tanzim sprengte seg selv og uskyldige tilskuerer i et handlesenter i filler.

Terroristlederne og deres aktivister kan ikke plutselig bli tilgitt eller unnskyldt, bare fordi et nytt politisk initiativ er under veis. Israel er, som alle andre vestlige stater, forpliktet til å fortsette og arrestere og straffe dem som forsøkte å nå sine uakseptable politiske mål, ved å bruke sivile som skyteskiver. Rettferdighet krever at det ikke skal være noen nåde for disse kriminelle polititjenestemennene.

Mange setter nå sin lit til den nye forebyggende sikkerhetstjenestens sjef Mohammad Dahlan. Dahlan, som er kommende stjerne på den palestinske scene, er blitt presentert som mannen som kan forene alle Arafats sikkerhetsstyrker og sørge for orden i PA. Det er sagt at han nettopp skal ha kommet tilbake fra en reise til Washington, der han fikk høye karakterer fra det Nasjonale Sikkerhetsrådet. (Dahlan benekter at han noen gang var der.) Uansett, Dahlan er mannen som har presidert over et alltid forsterket terroristnettverk. Gaza, Hamas og Islamsk Jihads hjemsted, ble en base for noen av de mest avskyelige terrorist angrep som er sluppet løs mot Israel.

Da han var på sin post, ga Dahlan tillatelse til at Gaza skulle få bli en trygg havn for hundrevis av rømte terrorister, som flyktet fra israelske styrker. Blant dem som fikk ly, er hans barndomsvenn Mohammad Dief, et fremstående Hamas-medlem, som er hjernen bak mange terrorangrep og som har blod fra ti-talls israelere på sine hender. I mellomtiden, har Dahlans distrikt blitt den viktigste utskytningsbasen for hundrevis av Kessem raketter, avfyrt mot Israel.

Dahlans engasjement i terrorisme er ikke begrenset til kun å la være og gjøre noe med den, men han har også misbrukt sitt embete. Dahlan er hovedmistenkt, sammen med sin assistent, Rashid Abu-Shabak, i terrorangrepet mot en israelsk skolebuss i Kfar Darom i november 2000. Bombingen av bussen lemlestet minst 10 barn og skadet alvorlig en amerikansk borger, Rachel Asaroff. Som svar på dette brutale terrorangrepet mot jødiske skolebarn, fullførte daværende statsminister Ehud Barak, israelske planer om å beskyte Dahlans Gaza hovedkvarter.

I Israel er det ofte noen som forsøker å lære oss, at vi må samarbeide med det usmakelige utvalget av diktatorer, sterke menn og kriminelle, som omringer oss. Dette, blir vi fortalt, er slik det er i nabolaget vi bor i. Som ordfører i Jerusalem, har jeg som mine offentlige plikter, den triste erfaring å sitte ned med mange forskjellige personer jeg ikke liker. Men tanken på at Dahlan kan bringe reform og håndhevelse av loven til palestinerne er et fullstendig villspor. Ingen demokratisk stat kan noen gang tillate seg å samarbeide med de menneskene som bevisst sikter mot en skolebuss.

Mens Utenriksdepartementet og utsendingen William Burns skal respekteres for deres avgjørelse om å forme en fredsavtale på vegne av Israel, er deres iver begynt å slite på oss. Ved å søke etter en regional konferanse for enhver pris, og å sette sin lit til en reorganisert palestinsk sikkerhetsstyrke under ledelse av en som har vært involvert i alvorlige terroristangrep, sender et ubehagelig budskap. Kriminelle, som Dahlan og Arafat kan aldri reformeres; de må bli fjernet med makt.

Til norsk ved Grete Wang