Av Ariel Berkowitz

Til norsk ved Grete Wang


Har det noe å si ?

Introduksjon

Det er dem som kanskje sier at det egentlig ikke betyr noe, hvem det var som skrev Torahen, bare vi tror på den og følger den. Hvorfor skal vi engasjere oss i slike intellektuelle spørsmål, når alt som virkelig betyr noe, er at vi skal ”gi akt på å holde alle ordene i denne lov (Torahen), de som står skrevet i denne boken…. Og frykter dette herlige og forferdelige navn: Herren din Gud”. (5 Mos 28:58).
Spørsmålet om hvem som forfattet Torahen er viktig, i det minste av èn grunn: Siden boken hevder å ha blitt skrevet av en bestemt forfatter, er det ganske enkelt et spørsmål om integritet, at denne påstanden blir prøvet. Hvis denne påstanden ikke blir dokumentert, hvordan kan vi da stole på det boken sier? Kort sagt, hvis Torahen hevder å være skrevet av Moses og vi finner ut at den faktisk ikke ble skrevet av ham, da er det jo ingen grunn til å stole på alt det andre Torahen har å si – kanskje den lurer oss i andre spørsmål også.

Før vi setter i gang med å undersøke hvem som er Torahens forfatter, må vi være klar over at det finnes en viktig forskjell. Den virkelige forfatter av Torahen er Gud. Av den grunn, sier vi at Torahen er Guds Ord og derfor, Guddommelig inspirert. Men Gud brukte menneskelige representanter til å skrive inn Sitt Ord. I denne studien, forutsetter vi det faktum at Gud er forfatteren – at Torahen kommer fra Hans Egen munn. Vår hensikt er derfor ikke å debattere Torahens Guddommelige inspirasjon, men heller å undersøke hvem det var Gud brukte til å skrive ned Hans dyrebare Ord.

Forkastet

Frem til for ca 150 år siden, tvilte få vel ansette forskere på at det var Moses, som hadde skrevet ned Torahen. Et kjent unntak er Barukh Spinoza, den berømte nederlandske jødiske filosofen. I en avis han ga ut i 1670, hevdet han modig at Moses ikke kunne ha skrevet Torahen.
Sent på syttenhundretallet, begynte denne tonen å lyde klarere og klarere. Til slutt fikk teorien om at Moses ikke var Torahens forfatter, sitt mest populære uttrykk i skriftene til Julius Wellhausen, en tysk bibelforsker fra det nittende århundre. Teorien som han polulariserte ble kjent under tre navn: Den dokumentariske Hypotesen, JEDP Teorien og Graf-Wellhausen Teorien (fordi den inneholdt mange av Karl Heinrich Graf sine ideer.)

Hovedsakelig hevdet JEDP Teorien at Torahen (de Fem Mosebøkene) er en utgivelse av en nøyaktig og dyktig sammensetning av minst fire forskjellige slags dokumenter. Det første dokumentet er det Wellhausen referer til som ”J” dokumentet. ”J” ble skrevet i omkring 850 f.Kr., av en ukjent forfatter fra Juda. Hovedtrekket til denne ukjente judeiske forfatteren, er at han ofte referer til Gud ved Hans personlige navn, Jehova (vuvh). Det andre dokumentet, som ble blandet inn for å lage Torahen, er det som refereres til som ”E” dokumentet. ”E”, sier tilhengerne av den Dokumentariske Hypotesen, ble skrevet i ca 750 f.Kr., av en ukjent forfatter fra Israels Nordrike. Særtrekket ved denne ukjente forfatteren, var hans bruk av Elohim (ohvkt), som Guds navn. Det tredje, sier mange av tilhengerne av JEDP, at ”D” dokumentet mest sannsynlig ble utarbeidet av Hilkia, Ypperstepresten under Kong Josias av Juda i 621 f.Kr. ”D” står for Deuteronomy (5.Mosebok). Til slutt er det ”P”, som henviser til avsnittene i Torahen, som har med Prestene å gjøre. Den ble skrevet i forskjellige trinn, fra Esekiel til Esra, ”’det ferdige skriftet i Moseloven’ der de siste prestelige avsnittene var, ble lagt til Torahen.”

Det er nesten umulig å tenke seg, hvor befestet denne JEDP eller Dokumentariske Hypotesen er blant Bibelforskere over hele verden. Det er den ubestridte forutsetningen for mange av de Bibelske instansene, ikke bare blant universitetene i Israel, men i de fleste av de mest kjente høyere læreinstitusjonene i de fleste land.

Enhver som leser kommentarer, lytter til forelesninger om Bibelen, eller deltar i klasser om Bibelen på steder fra Harvard til det Hebraiske Universitetet, blir konfrontert med denne teorien om sammensetningen av Torahen.

Vi har verken tid eller plass til å motsi alle antakelsene JEDP påstår er sannhet. Det er heller ikke nødvendig å finne opp hjulet på nytt.

Den mest gjennomgripende motsigelsen av Wellhausen hypotesen, oppstår ved slutten av det nittende århundre i Amerika. Den ble utgitt av William Henry Green fra Princeton, i hans ”Enhet i 1.Mosebok” (1895) og ”Edlere kritikk av Mosebøkene” (1896). Med stor kunnskap og dyktighet, viste han hvor utilstrekkelig hypotesen forklarte Bibeltekstens virkelige fakta og hvilke ulogiske og selvmotsigende grunnlag de kritiske vilkårene hvilte på.

Greens motsigelse burde ha vært ødeleggende for den Dokumentariske Hypotesen. Men, som jeg allerede ga uttrykk for ovenfor, er den fortsatt den anerkjente teorien (med noen variasjoner) vedr. Torahens konsept, i de fleste vitenskapelige kretser. Heldigvis, behøver vi ikke lete så lenge etter Greens arbeid. Det blir stadig offentliggjort. Dessuten sørger nesten alle evangeliske og ortodokse jødiske innføringsbøker i det Gamle Testamentet, for å gi tilstrekkelig informasjon om hvordan man kan motbevise JEDP teorien. På den måten har vi i den jødiske verden, i tillegg til Green, verker av Rabbi Samson Rafael Hirsch (1808 – 1888), Umberto Cassuto (1883 – 1951) og Yechezekel Kaufmann (1889 – 1963), som alle ”forkastet teorien, noe som viste at Wellhausens observasjoner sto i strid med hans konklusjoner.”

Dessverre er ikke JEDP teorien den eneste teorien, som påstår at Moses ikke er innskriveren av Torahen. Det kryr av andre ideer om Torahens opprinnelse. En fin oppsummering av de fleste av disse teoriene, finner vi i Nathan T. Lopes Cardozos bok, ”Den Skrevne og Muntlige Torah: En omfattende Introduksjon” (Se bibliografien).

Tekstens Vitnesbyrd

Hvis den Dokumentariske Hypotesen er feil, hvordan kan vi da vise at Moses var Torahens forfatter, slik Torahen selv sier han er? Det er det som er oppgaven vi har foran oss. For å kunne gjennomføre denne oppgaven, vil studiet vårt fokusere på

A) Vitnesbyrdet fra Torahen selv,
B) Resten av Tanakhs (GT’s) vitnesbyrd,
C) Hva Jesus sa om dette spørsmålet,
D) Flere kommentarer fra andre av Bibelens forfattere og til slutt,
E) Vil vi se på andre viktige bevis innenfor den bibelske teksten.

A. Hva sier Torahen

Hvem er det Torahen sier er innskriver av ordene i den? Uten noen tvil, de overveldende bevisene peker på Moses. F.eks. kan vi lese i 2 Mos 17:14: ”Herren sa til Moses: Skriv dette opp i en bok, så dere kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil helt utslette minnet om Amalek over hele jorden.” I 24:4, sier han igjen: ”Så skrev Moses opp alle Herrens ord. Han stod tidlig opp om morgenen og bygde et alter nedenfor fjellet og reiste tolv støtter for de tolv Israels stammer.”
Til slutt, står det i 34:27: ”Og Herren sa til Moses: Skriv nå du opp alle disse ord! For etter disse ord har jeg gjort en pakt med deg og med Israel.” I alle disse tre tilfellene, blir vi fortalt at Moses, enten skrev Guds Ord, eller ble befalt å gjøre det av den Ene Hellige.

I 4. Mosebok kan vi lese lignende avsnitt: Derfor leser vi i 4.Mos 33:1,2, at Moses hadde et nedskrevet dokument om Israels barns reise gjennom ødemarken: ”Dette var Israels barns vandringer da de drog ut av landet Egypt, hær for hær, med Moses og Aron som ledere. Etter Herrens befaling skrev Moses opp de stedene som de drog ut fra på sine vandringer. Dette er deres vandringer regnet etter de steder som de drog ut fra”.

5. Mosebok er ikke mindre tydelig om sin forfatterm slik vi ser i avsnitt som 5 Mos 31:9, der vi leser: ”Så skrev Moses opp denne lov og overgav den til prestene, Levis sønner, som bar Herrens paktsark, og til alle de eldste i Israel.”

Situasjonen i 3. og 1. Mosebok er noe annerledes. Vi kommer til å ta for oss 1. Mosebok i et annet kapittel. 3 Mosebok er annerledes enn de andre bøkene i Torahen, fordi den ikke spesielt sier at Moses skrev ned de ordene Herren talte. Uansett kan vi finne minst tre linjer med bevis for Mosaisk forfatterskap, som vi bør tenke igjennom. Først, støter vi på uttrykket ”Herren talte til Moses”, minst førti ganger. Dette tyder på at hver eneste bit av materialet, som vi finner i 3.Mosebok, stammer fra Mose tid og ble gitt direkte til Israel, ved ham. Derfor, mens "ikke noe sted erklærer at Moses skrev ned det han hørte, krever 3.Mosebok at det er et dokument over hva Gud åpenbarte for Moses.” Dette er langt fra det den Dokumentariske Hypotese, hevder. Den sier at materialet i 3. Mosebok, stammer fra den prestelige klassen, i en langt senere periode i Israels historie, enn i siste del av 1400 f.Kr.

Et annet argument for Mosaisk forfatterskap til 3. Mosebok, finnes i det faktum at ”det finnes intet i 3.Mosebok, som ikke daterer seg fra den Mosaiske perioden.” Faktum er at vitenskapsmenn har forstått, på grunn av arkeologiske oppdagelser, at den prestelige naturen i materialet i 3 Mosebok, gir viktige bevis for sin sannsynlige datering. I oldtiden, var alle former for utdannelse under ledelse av presteskapet, en tradisjon, som ble opprettet av Sumererne (ikke samaritanerne!). Avskrivnings praksisen fra det gamle ”Nære Østen”, peker mot en skikk, der man fra tidlige tider, tok vare på informasjonskildene, eller prosedyrer, som var viktige for de forskjellige fagene.

Disse argumentene beviser ikke at Moses skrev 3. Mosebok. Men de peker mot bokens alder. I tillegg, blir vi spesielt gjort oppmerksom på, både i 2 Mos og i 3 Mos, at det var Moses, som ga de prestelige instruksjonene, som han etter all sannsynlighet skrev ned, slik det ble beskrevet tidligere. Dette faktum kan best sammenfattes av 3 Mos 26:46: ”Dette er de forskrifter og de bud og de lover som Herren satte mellom seg og Israels barn ved Moses på Sinai berg.”

Til slutt kan du notere deg likheten mellom materialet, funnet i 3.Mosebok 26 og i 5. Mosebok 27-29. Begge inneholder velsignelser og forbannelser, resultatene av troskap og utroskap mot pakten. I begge avsnittene, kommer velsignelsene før forbannelsene. I tilleg er mange av velsignelsene og forbannelsene nesten identiske av natur. Derfor, sammenlign

3 Mos 26:4 med 5 Mos 28:12
3 Mos 26:17 med Mos 28:17
3 Mos 26:29 med Mos 28:55,
bare som noen eksempler. Igjen vil jeg si, at dette ikke beviser Mosaisk forfatterskap. Andre skifter kan tross alt ligne på hverandre, fra andre forfattere også (Sammenlign f.eks. Jesaja 2 med Mika 4). Men det taler sterkt for at det er den samme som har skrevet begge disse avsnittene. Siden teksten bekrefter at Moses skrev 5 Mosebok, er konsekvensen at han også skrev 3. Mosebok.

B. Vitnesbyrdet fra Tanakh

(Det Gamle Testamentet)

I tillegg til bevisene, som finnes innenfor selve Torahen, kan vi også se at andre steder i GT vitner for det Mosaiske forfatterskapet i Torahen.

Først skal vi se at Mose disippel og etterfølger, Josva, var helt klar over at Torahen var nedskrevet og at Moses var den som hadde innskrevet den. I henhold til dette, leser vi i Josva 1:7-8: ”Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du legger vinn på å gjøre etter hele den loven som Moses, min tjener, lærte deg! Vik ikke av fra den, verken til høyre eller til venstre, så du kan gå klokt fram i alt det du tar deg fore. Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du ha lykke på dine veier, og da skal du gå klokt fram.”

Videre trodde også forfatteren av 2 Kongebok at Moses innskrev de første fem bøkene i Bibelen. Faktum er at når han skrev om den onde kongen, Manasse, ser vi at forfatteren av 2 Kongebok, siterte en påminnelse, talt av Gud Selv, om å følge Torahen. Derav blir Herren sitert slik: ” og jeg vil ikke mer la Israel vandre hjemløs bort fra det landet jeg gav deres fedre, så sant de bare gir akt på å gjøre alt det jeg har pålagt dem, og lever etter hele den lov som min tjener Moses gav dem.” (2 Kong 21:8).

Omkring 500 år senere, trodde fremdeles Guds folk at Moses skrev ned Guds Torah. Denne oppfatningen er uttykt i Esra 6:18-19, Neh 13:1 og den siste profeten i Tanakh, Malaki 4:4.

Malaki formaner Guds folk slik: ”Kom i hu Mose lov, min tjeners lov, den jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud!" Uttrykket Min tjener Mose Lov (Mose Torah), betyr i denne sammenheng, opprinnelsen. Torahen som Malaki talte om, var den samme som Moses skrev.

C. Messias’ Vitner

Yeshua hadde sin virksomhet på jorden over 1400 år etter Moses innskrev Torahen. Vi kan lett skjønne fra Hans undervisning, at ikke bare Han, men også Hans samtidige, trodde at Torahen var skrevet ned av Moses. F.eks., ved minst ni forskjellige anledninger, som det er gjenfortalt i evangeliene, tilskrev Yeshua de første fem bøkene i Bibelen, Torahen, til Moses. Ved disse anledningene, siterte Yeshua fire spesifikke læresetninger fra Torahen, som han sa hadde sin opprinnelse fra Moses. For eksempel, gjenforteller Matt 19:7 det Moses underviste om skilsmisse. Igjen tar Markus 1:44, opp det Moses sa om rituell renselse. I tillegg gjenfortelle Mar 7:10 hva Torahen (Moses) underviser om å hedre våre fedre og mødre. Til slutt kan vi lese i Markus 12:26, at Yeshua baserte et av sine argumenter for en oppstandelse, på en læresetning, skrevet av Moses.

I tillegg til at Yeshua siterte spesifikke sitater fra Moses, var det andre anledninger, da Han kun siterte Moses, som forfatteren av Torah. To like skriftsteder som viser dette, er f.eks. Luk 16:29-31 og Luk 24:44-45. I begge av disse skriftstedene, hentyder Yeshua til den tradisjonelle trefoldige delingen av det hebraiske skriftene: Torahen, Profetene og Skriftene. Poenget er er at i begge skriftstedene, beskriver Yeshua skriftene i den første avdelingen, som Mose Skrifter.

Det er blitt sagt at når Yeshua siterte Moses, som innskriver av Torahen, henspeilet han kun til tradisjonen om Torahens forfatter, som var fremherskende på den tiden og Han bekreftet ikke nødvendigvis at det var et faktum. Det er mange mulige reaksjoner på denne tanken. For det første, er det viktig å kjenne til at Mosaisk forfatterskap var allment anerkjent på Yeshuas tid. Det hadde blitt overlevert fra generasjon til generasjon i både skriftlig og muntlig form. Dette var et så allment bekreftet faktum, at få, om noen i det hele tatt, satte spørsmålstegn ved det.

For det andre. Påstanden kan være sann hvis Yeshua bare sa en eller to ganger at Moses var forfatteren. Men det finnes mange avsnitt, der Han antyder at Torahen var fra Moses. I tillegg, hvis Mosaisk forfatterskap bare var en tradisjon, ville Yeshua ha antydet noe slikt – slik Han gjorde ved andre anledninger. F.eks. i Matt 15 og Mark 7. Der Han stiller opp mot hverandre, tradisjonene til noen av de religiøse lederne mot sannheten i Det Skrevne Ord. At en tradisjon blir stilt opp mot Skriften, var tilsiktet av Yeshua, kommer tydelig frem i den greske bruken i begge avsnittene. Uttrykket det er tale om, er ”Paradosin ton Tresbuteron --. Ordet ”paradosin” er en referanse til noe som er overlevert fra generasjon til generasjon, i motsetning til Skrifter, som er noe som er nedskrevet. Vi forstår jo også, gjennom ordet, ”skrift”, at det må være noe som er nedskrevet. Vi mener at dette uttrykket mest sannsynlig er en referanse til den Muntlige Loven og ikke den skrevne Torah. Det forstår vi, ut fra både den historiske og den den religiøse bakgrunnen til begge avsnittene.

Kort sagt, virker det innlysende, når vi leser Evangeliene, at Yeshua så på Moses, som den som hadde innskrevet Torahen. Vi siterer Gleasom L. Arche Jr: ”Det er vanskelig å forstå hvordan noen kan ta i mot 5.Mosebok teorien (at Moses ikke har skrevet et ord av Loven), uten å tilskrive enten løgnaktighet eller feilaktighet om ….(Messias)”

D. De andre i Brit Hadasha

Yeshuas tilhengere (og deres elever), fulgte sin Veileder og alle tilskrev forfatterskapet av Torahen til Moses. Bevisene er altfor omfattende til å kunne sitere alle. Noen få eksempler være tilstrekkelig.

Først kan vi lese i Ap.gj. 3:22 at Peter tilskriver Torahen til Moses, når han holder sin berømte tale til sine landsmenn i Jerusalem. For det andre, bekreftet også Stefanus at Moses skrev Torahen (Ap gj. 7:20), midt i sitt gripende budskap, som han ga like før han ble drept. I tillegg, sa Saulus fra Tarsus at Moses skrev Torahen, helt fra den første begynnelsen av hans virksomhet og hele veien gjennom sine brev og skrifter. (Det begynte med Ap gj. 13:16, deretter Rom 9:15;10:19; 1. Kor 9:9 og 2. Kor 3:15). Videre hevdet også forfatteren av Hebreerbrevet at Moses skrev Torahen. (se Heb 7:14 og 10:28).

Til slutt refererer Johannes til Mose Sang i Åpenbaringen. Denne sangen er sannsynligvis den samme som ble nedtegnet i 2 Mos 15, der Moses og Israels barn, sang etter at ble utfridd fra Egypt på mirakuløst vis.

E. Andre Viktige Bevis

De følgende linjer med bevismateriale, påviser ikke alene at Moses er forfatter av Torah. Men når man ser dem sammen med de spesifikke fordringene i Skriften, som vi siterte over, kan de gi gode bekreftende bevis. Tenk over følgende: Øyevitnedetaljer dukker opp i beretningen i 2 Mosebok, som antyder en aktuell deltaker i begivenheten. F.eks. i 2 Mos 16:27, husker forfatteren de nøyaktige antall kilder og palmetrær i Elim. Enda en gang, i 4 Mos 11:7-8, forteller forfatteren oss, den eksakte smaken på mannaen. Detaljer som dette, ville ikke vært kjent av noen, som skrev flere hundre år senere enn de aktuelle begivenhetene. De ville imidlertid, ha vært godt kjent av Moses.

2. Forfatteren av 1. og 2. Mosebok viser et øyenvitnes kjennskap til Egypt, slik Moses ville hatt. F.eks. kan vi se det gjennom fortrolighet til Egyptiske navn, som Helipolis, Pithom, Potipohera, Asenath og andre . For det andre, bruker forfatteren av Torahen, en større andel av egyptiske ord, enn noe annet sted i Tanakh. Dette stemmer godt med noen som Moses, som var vokste opp og hadde sin utdannelse i Egypt.

3. I likhet med det foregående argumentet, forstår vi at forfatteren av Torahen, skriver som om han er en utlending i Kanaan. F.eks. er årstidene og været egyptisk orientert (jfr. 2 Mos 9:31,32). I tillegg er planene og dyrene, som blir nevnt, egyptiske eller sinaittiske og ikke de som finnes i Kanaan (slik som listene av dyr i 3. Mos 11 og 5.Mos 14), inkludert noen, som er spesielle for Sinai, men ingen, som er spesielle for Kanaan. Dette igjen, peker mot en forfatter, som var mer egyptisk enn noe annet.

4. Forfatteren av Torahen viser en geografisk orientering og kjennskap med Sinai og Egypt, i stedet for Kanaan.

5. Det finnes referanser i 1. Mos, til oldtidens skikker, som var vanlige i det andre årtusen f.Kr., men som ikke fortsatte 1000 år senere.

Det finnes flere slik beviser. Men tid og plass, tillater oss ikke å sitere dem. Siden disse observasjonene ble gjort av Gleason L. Archer Jr.. skal vi la ham få gi oss en oppsummering. Han skriver: ”Alle disse kjennetegnene er lett forsonlig med Mosaisk forfatterskap. De er praktisk tal umulig å få til å stemme med Wellhausen teorien med trinn for trinn utarbeidelse fra det nittende til det femte århundre.

IV ”Toledot Teorien”

Det er tydelig, at det finnes mer enn nok av beviser på at Moses innskrev Torahens bøker, i det minste fra 2.Mosebok t.o.m 5.Mosebok. Men, hvem skrev 1.Mosebok? Begivenhetene, som kom frem der, skjedde før Moses var født. Hvordan kunne han ha vært forfatteren av en slik bok?

Først kan vi si at historiebøkene er blitt skrevet i århundrer av dem som levde, noen ganger flere tusen år etter at historien fant sted. Ved hjelp av grunding forskning og samling av bevismaterialer, var det mesteparten av historiebøkene ble skrevet. Derfor, burde det ikke være så fremmed eller utenlandsk påstand å hevde at Moses også var forfatteren av 1.Mosebok, selv om han levde fler hundre år etter at de begivenhetene fant sted. I tillegg, for dem av oss, som tror på Guddommelig inspirasjon, er det ikke noe problem å tro at Den Ene Hellige, kunne og ville ha åpenbart all den informasjonen han ønsket skulle overleveres videre til oss, til Moses, som deretter skrev det ned i all sin fullkommenhet.

Men, ser vi bort fra alt dette, vil vi gjerne legge fram en interessant og tiltalende teori om utarbeidelsen av 1.Mosebok, foreslått av Bibelforskeren. R.K. Harrison.

Siden Harrison ikke navnga sin teori, tar vi oss den frihet å kalle den for ”Toledot Teorien”. Denne betegnelsen er vår oppfin-nelse. Men selve teorien er Harrisons.

La oss forklare:
Kjernen i denne teorien er antakelsen om at 1.Mosebok virkelig var en samling av forskjellige dokumenter, slik Wellhausen antydet. Dokumen-ene var imidlertid ikke, historiske fabrikasjoner, oppdelt i henhold til Guds navn, slik som Elohim eller Jehova, eller dokumenter, utarbeidet århundrer etter de historiske begivenhetene, slik den Dokument-atoriske Hypotesen mener. Det var heller (i motsetning til JEDP teoriene) slik at dokumentene tydelig åpenbares innenfor bokens tekst i seg selv og er historiske dokumenter, utarbeidet på den tiden eller like etter tiden da det skjedde, mens alle snakket om det. I henhold til Harrison, er de forskjellige ”dokumentene”, som utgjør 1.Mosebok, atskilt ved den gjentatte bruken av uttrykket, ”dette er historien om ”, en oversettelse av den hebraiske formuleringen ”v’eleh toledot”. Harrison bemerker at nøkkelen til å forstå dette uttrykket i 1.Mosebok, ligger i forståelsen av utarbeidelsen av mange av oldtidens kileskrift tavler. På slike tavler, besto ofte tittelen på tavlene av de første ordene på tavlen. Ved slutten av tavlen, sto det som refereres til som en kolofon. Dette var en avslutning, som inneholdt navnet på skriveren eller eieren av tavlen og noen antydninger om dato, i tillegg til en gjentakelse av tavlens tittel.
Uttrykket ”dette er historien om ”(toledot), sier Harrison (og andre) danner en slik kolofon i 1.Mosebok. I motsetning til mange andre forskere, som sier at uttrykket brukes for å introdusere et nytt avsnitt i 1.Mosebok, mener imidlertid Harrison at det brukes som en form for en kolofon. På den måten tjener den til å avslutte et tidligere avsnitt, og inneholder tittelen fra materialet i det avsnittet og gir en antydning om forfatteren av det materialet. ”I henhold til dette, er det så absolutt mulig å anse dens forekomst som en indikasjon på nærvær av en genuin bibelsk kilde i teksten.”
Kort sagt er dette det Harrison (og vi) mener. Når vi ser det stadig gjentatte uttrykket i 1.Mosebok ”dette er historien om ”, skal vi ikke tolke disse uttrykkene som introduksjonen til et nytt avsnitt i historien. I stedet, skal vi forstå toledot som en oppsummering av det som nettopp er sagt, med en antydning om hvem som har forfattet det. Dessuten er ikke nødvendigvis historie eller generasjon (eng.) den beste oversettelsen av ”toledot”. Den riktigste er ”familiehistorie”. F.eks. i 1.Mos 6:9: ”Dette er familiehistoriene til Noa”. Noas familie ble nedskrevet mellom 5:3-6:9. Deretter følger en ny episode i Noas familie, som ble gjenfortalt av Noas sønner, slik det er antydet i 10:1. (”Dette er de slekter som stammer fra Noahs sønner”).

Harrison siterer 11 slike tilfeller av toledot i 1.Mosebok. I henhold til denne teorien, kunne dette være en indikasjon på at det var 11 tavler, brukt som referanse i utgivelsen av 1.Mosebok ved Moses. Tavlene kunne muligens ha blitt skrevet av Adam? (2:4 og 5:2), Noa, Noas sønner, Sem (11:10), Tarah (11:27), Ismael (25:12), Isak (25:19), Esau (36:1) og Jakob (37:2). Disse tavlene danner en slags familiesamling med historien om Israels folk og ble overlevert gjennom århundrer, fra generasjon til generasjon. Harrison gir avslutningen og bruken av denne teorien ved å erklære:
Hvis det er korrekt å anta at hoveddelen av 1.Mosebok ble overført ved hjelp av kileskrifttavler, er det forholdsvis enkelt å tenke seg prosessen, som den til slutt ble samlet ved… En person, som Moses, ville passet ypperlig til oppgaven med å samle de gamle nedtegnelsene og overføre dem i redigert utgave, som et løpende dokument på en lær eller papyrusrull.

Denne ”Toledot Teorien”, gir derfor en genuint troverdig forklaring om hvordan 1.Mosebok kan ha blitt skrevet. Den anerkjenner at materialet i boken er fra oldtiden, den benytter kunnskapen vi har om oldtidens skrifter og den gi massevis av rom for Mosaisk forfatterskap av boken. Guddommelig inspirasjon kommer til sin rett, når vi anerkjenner at Moses bare skrev ned det Gud ønsket han skulle skrive inn i den Hellige Boken og han gjorde det med 100% nøyaktighet.


Konklusjon

Hvem var det som skrev ned Guds Ord, til det som nå er det fem første bøkene i Bibelen, Torahen? Hvis det er tydelig ut fra denne gjennomgangen, at vi tror at de overveldende bevisene peker mot Moses. Mosaisk forfatterskap forutsettes gjennom teksten i Torahen selv. Gjentatt gjennom resten av Tanakh og bekreftet av Yeshua og Hans tilhengere. Dessuten har vi sett at de indre bevisene fra sidene i Torahen, tydelig peker mot i det minste en, som var oppvokst i Egypt og kjent med landets geografi, språk og skikker. I virkeligheten er det ingenting, i hele Torahen – fra 1.Mosebok til 5.Mosebok – som går imot Mosaisk forfatterskap.

Det var den Ene Hellige Selv, som vitnet at ”Men det stod ikke mer
fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente
åsyn til åsyn –” (5.Mos. 34:10) - Det er en trøst å vite at siden Torah er fundamentet, som resten av Skriften er bygget på, kjente skriveren, Moses, selve Forfatteren av Torahen, ansikt til ansikt.—mer enn noen annen, inntil Messias. Hvilken forsikring å innse at Han, som kjente Herren ansikt til ansikt, ble brukt av Gud, til nøyaktig og fullkomment, gjenspeile Hans Hellige Åsyn, inn i bladene på en rull, som vi kaller for Torah.



Bibliografi:
Archer, Gleason L., Jr. A Survey of Old Testament Introduction
Cardozo, Nathan T. Lopes. The Written and Oral Torah 1997.
Gaebelein, Frank E. The Expositor’s Bible Commentary, Vol. 1. 1979.
Harrison, R. K. Introduction to the Old Testament. Grand Rapids: Eerdmans, 1969. Lightfoot, John. Commentary on the New Testament from the Talmud and Hebraica: Matthew, 1979, reprint from 1859 edition.
Wenham, G. J. The Book of Leviticus 1979.