Prisen på «Palestina» kan ikke måles
Av Stan Goodenough.
Når vi gjennomgår prisen som er betalt for å forsøke og bringe fred til Midt-Østen, er det naturlig å tenke på alle de tusener av liv, millioner av manntimer og de talløse milliardene av dollar som er brukt.
De menneskelige kostnadene har vært vekslende; de materielle kostnadene uendelige og alt det ufattelige vi er vitne til hver dag, får oss til å forstå hvor ufruktbar innsatsen har vært; hvor håpløst mislykket det har vært.
Allikevel, når det måles opp mot menneskenes historie og spesielt jødenes historie, er opprettelsen av en palestinsk stat satt i gang til nøyaktig en pris som vil være så høy at alle andre kostnader til sammen vil virke små sammenlignet med den.
For «Palestina»s fødsel vil ikke bare styrke den islamske verdens faste beslutning om å fjerne den jødiske staten fullstendig.
Dens endelige påvirkning vil bety slutten for jødene som en nasjon.
Snart, ikke lenge etter at verden feirer den 23. arabiske statens uavhengighet, vil verdens jøder ligge sammenkrøllet, visne, for til sist å blåse bort.
Det kommer til å ta litt lenger tid, men til sist vil verdens sanne kristne følge etter samme vei.
Ingen nasjon kan bestå, når årsaken til dens eksistens er fjernet.
Ingen tro kan stå, når fundamentet er brutt ned.
Intet tre kan overleve uten sine røtter.
Opprettelsen av «Palestina» vil, i ett raskt angrep rive over de båndene som holder jødene sammen som en nasjon, fjerne grunnen som jødedommen står på og skjære av tros tilgangen som har næret og holdt jødene i live, i de siste 2000 årene.
Det kommer også til å knuse de bibelske fundamentene som mye av kristendommen står på.
For å kunne gripe dette, er du nødt til å ha øyne som kan se.
Området, øremerket for «Palestina», er ikke bare et stykke land på 5.860 kvadratmeter, som resten av Israel har fått beskjed om å bytte ut for fred. Det er heller ikke bare litt land, som huser en håndfull av steder som er hellige for jøder.
Det spesifikke landet som det jødiske folk er blitt bedt, beordret og tvunget til å oppgi, er selve krybben for dens eksistens som en nasjon.
I dette landet, Israels land som de da må forlate for all evighet, ligger Abrahams ben og hans kone Saras ben, Isak og hans kone Rebecca, Jakob, som fikk nytt navn, Israel og hans koner Rakel og Lea, med sine tjenestepiker, Bilah og Lea, fedrene og mødrene til Israels barn som vokste til de 12 stammene som utgjorde nasjonen. Deres graver er i Hebron og Betlehem – land, utpekt til «Palestina».
«Palestina»s grenser skal inneslutte landet, gitt til Juda, Benjamin, Efraim, Manasse, Issakar og Levi, som en del eller som hele deres stamme arv.
I dette området finnes også Josefs grav, Israels ynglingssønn, Samuel, profeten og David, kongen, sammen med gravene til de fleste av Israels konger.
Her bygget Abraham altre, ved Sechem, Betel, Jerusalem og Hebron; her inngikk Gud en evig pakt med ham, lovet ham eierskap av landet i evighet og her, i Hebron, kjøpte Abraham land.
I dette landet, opprettet Gud den pakten med Isak og Isak overførte «Abrahams velsignelse» videre til Jakob. I dette samme landet, ved Betel, ved siden av dagens Ramallah – Arafats hjem – besøkte Gud Jakob og stadfestet for ham og hans etterkommere etter ham, eierskap over landet i all evighet. Ved Sechem (Nablus) kjøpte Isak land.
I dette landet, utpekt til å bli «Palestina», slo israelittene leir ved Gilgal, beseieret Jeriko, tilba i Shilo, samlet seg i Mizpah, bodde i Gibeon, gjette sine sauer i Tekoa, lot sine saueflokker beite i Dothan, kjempet mot filisterne og her holdt deres konge, Gibeah til.
Det er også i dette land, landet bestemt av verden til å være «Palestina», at Rama ligger, hjemmet til profeten Samuel. Betlehem, hjembyen til Rut og Boas og også Jesse, Davids fars by. Her er ødemarken dit David rømte for å komme bort fra Saul og Hebron, der David regjerte i de første sju og et halvt år av sin regjering.
Her finner du Jerusalem, som palestinerne krever å få til hovedstad i sin stat, Davids by, der hans trone ble lagt og det var herfra Salomo og etter ham, alle Judas konger hersket.
Her i ««Palestina» under fremstilling» er Jesu fødested, Betania, der Lasarus vokste opp, Oljeberget, der Jesus gråt over Jerusalem, Getsemane i Kedrondalen, der han ble forrådt og arrestert, Annas hus, der han ble spottet, slottet til Herodes, der han ble gjennomboret, Pontius Pilatus’ gårdsplass, der han ble pisket, Via Dolorosa, langs denne veien snublet han under korset sitt, Golgata der han døde, Gravhagen og den hellige grav, som han sto opp fra, Betfage derfra steg han opp til himmelen. Alt dette kommer til å bli «Palestina».
Og «Palestina» kommer til å bli hjemmet for den mest strålende av alle priser, Tempelhøyden, stedet som Israels Gud utvalgte for Sitt Navn i all evighet, høyden der Abraham skulle ofre Isak, høyden der Salomo og Serubbabel bygde det første og andre Tempel, høyden der det tredje Tempel skal bygges og Herrens Berg, fra dette sted er det fastsatt at Messias skal regjere.
Kan du se det? Kan du se hva som ligger bak denne globale innsatsen for å skille jødene (og de kristne, fordi Islam vil utøve kontroll over alle stedene som er hellige for begge) fra Judea og Samaria – Israels fysiske fødselskrybbe og vår, troende hedningers åndelige fødsel?
Jødenes enestående evne til å overleve som en nasjon utenfor sitt land gjennom 2000 år med vandring og fryktelig forfølgelse, kan for de meste tilskrives deres lengsel etter å komme tilbake til sitt hjemland og deres tro på at en dag ville de gjøre det.
Det er til dette landet, dette spesifikke landet som er tiltenkt «Palestina», og ikke Negev og kystslettene, ikke engang Galilea, jødene har bedt om å vende tilbake til, hver dag i 20 århundrer.
Det er nøyaktig til dette stedet, Israels Fjell, Esekiel profeterte at jødene skulle bringes tilbake til og slå seg ned i.
Og i nettopp denne delen av landet vil Messias, som vi alle søker, «brått komme til Sitt Tempel» (Mal 3:1)
Å fjerne dette landet fra jødene – deres forfedres graver, smeltedigelen der de ble formet og stedet som har løftene om deres lenge etterlengtede frelse – vil være å skille dem fra deres nasjonale røtter, fra deres fortid og fra deres fremtid, fordrive dem fra den viktigste motivasjonen til å forbli jødisk gjennom århundrene.
Og for oss kristne, hvis Gud ikke er i stand til å holde sitt løfte til sitt gamle, utvalgte folk, hvor vil det da bli av det håpet vi har inne i oss?
Vi tør ikke tillate «Palestina» å bli født.
Tykke, forkrøplede og underlig knudret, vrir røttene deres seg dypt ned i den gamle jorden som har holdt fast i dem siden de ble plantet for to årtusen siden, de eldste oljetrærne i Getsemane Hage, har vært der og sett mer historie enn vi kan tenke oss eller fatte.
Av en eller annen grunn, har de mirakuløst overlevd beleiring, brann og anklager fra landene rundt dem. De har klart seg gjennom jordskjelv, tørke, intense flommer og hvem vet hvilke andre destruktive krefter fremtvunget av naturen eller av mennesker.
Og 2000 år etter å ha vært vitne til den Enes kvaler i deres nærvær, før han ble ledet bort for å dø, står de fremdeles i skyggen av Oljeberget – urokkelige, ubøyelige, tilsynelatende uforgjengelige.
Men ta en øks og hogg i deres røtter og de vil med sikkerhet, ubønnhørlig, visne og dø.
Det vil Israel også. |
| |
|
|
|
|
|
Relasjoner
