Sionismens hensikt

Med 135 israelske sivile, drept av terrorister siden 1.mars, har jødene i Israel i økende grad stilt seg dette spørsmålet, under svært praktiske vilkår. "Er jeg villig til å gå på jobb i sentrum av Jerusalem? Er jeg villig til å risikere livet mitt ved å gå inn på en kafé og sette meg? Skal jeg risikere livet mitt ved å ta en buss?"
I denne uken (17.april 2002) feirer vi Israels Uavhengighetsdag. Til og med før opprettelsen av staten Israel for 54 år siden, raste diskusjonen omkring hensikten med at det jødiske folk skulle vende tilbake til sitt gamle hjemland.
Theodor Herzl (1860-1904), grunnleggeren av politisk sionisme, var svært klar når det gjalt hans mål: å skaffe jødene en trygg havn, borte fra antisemittisme, som (fire årtier før Holocaust) han forutsa, ville sveipe over Europa enda en gang. Herzl selv var en universitetsutdannet, fullstendig assimilert jøde fra Wien, gift med en ikke jøde og en ivrig dyrker av den europeiske kultur.
Når det gjalt hvilken type jødisk stat Herzl hadde planer om, skulle det være en stat som alle andre, en nasjon blant nasjonene, bare udmerkes på grunn av sin spesielle jødiske befolkning. Dens styringsform skulle være en aristokratisk republikk. Språket skulle, i stedet for å være et fellesspråk ("Vi kan ikke kommunisere med hverandre på hebraisk", skrev Herzl "noe slikt lar seg ikke gjøre") være en "føderasjon av morsmål", etter sveisisk modell. "I den jødiske staten", proklamerte Herzl "skal vi fortsette å være de samme vi er nå i det nye landet. og vi skal alltid med sorg ta vare på minnene fra de fødeland vi er blitt drevet ut fra"
Ikke alle sekulære sionister delte Herzls tenkemåte. I Russland, hevdet poeten Ahad Ha'am (Asher Zvi Ginzberg, 1856 - 1927) at hovedproblemet som jødene sto ansikt til ansikt overfor var ikke antisemittismen, men assimilasjon. Derfor var ikke målet med sionismen, proklamerte Ahad Ha'am, å redde jødene, men heller å redde jødedommen: "Israels Land må bli et hebraisk talende, åndelig senter, der assimilasjonsprosessen kan stanses." Jødedommen, slik Ahad Ha'am så den for seg, (som også var gift med en ikke-jøde) var ikke den tradisjonelle religionen, slik vi finner den i Torahen og budene, men en ny jødisk kultur, en blanding av jødisk etikk og verdier og de interlektuelle forestillingene fra Europas opplysningstid.
To viktige før-Herzl bevegelser av jøder, som reiste tilbake til Palestina, var Zions Elskere bevegnelsen og BILU bevegelsen, en kombinasjon av religiøse og sekulære idealister som kjempet for å dyrke opp landet. Da Herzl i 1896 grunnlag sin sionist bevegelse, hadde disse immigrantene, som senere ble kjent som "Den første Aliya" grunnlagt 16 landbrukskolonier, inkludert den vinproduserende landsbyen Rishon Le'Zion og Hadera. Som BILU medlem skrev Ze'ev Dubnow i 1882: "Det endelige målet - er å ta Israels Land i eie og gi jødene tilbake den politiske uavhengigheten, som de er blitt fratatt i 2000 år."
Derfor, den selvproklamerte hensiktene jødene hadde med å reise tilbake til Sion, kan klassifiseres som :

1) En flyktning fra anti-semittisme.
2) Et geometrisk sted for jødisk kultur oppvekking.
3) Politisk uavhengighet og nasjonalisme.

Men noe skjedde i 1903, som peker på et mål og en visjon, dypere enn det de fleste "sionister" selv klarte å definere.

UGANDA

I påsken 1903, fant det første og mest beryktede pogrom i det 20. Århundre sted i Kishinev, i Tsarens Russland. I to hele dager, uten at politiet grep inn i det hele tatt, stormet hedningene inn og angrep jødenes byer. De kastet barna ut av vinduene fra de øverste etasjenene i bygningene, grov øynene ut av sine offer og banket spiker inn i hodene på dem. Da orderen fra St.Petersburg kom, om å stanse pogromene, hadde seksti jøder blitt myrdet og mange var lemlestet for livet.
Fire måneder senere, sammenkalte Herzl til den sjette sionist kongress med ordene: "Jeg har en stor overraskelse til dere: Hennes Majestet, det britiske imperiets suverene hersker, sender dere en gave - en gave kalt Uganda!"
Ja, den britiske regjeringen hadde virkelig tilbudt Herzl et helt land i Afrika, som den britiske kolonisekretær Josef Chamberlain beskriver som et land med behagelig klima og muligheten for å dyrke bomull og sukker. "Da jeg først så Uganda," erklærte Chamberlain, "Sa jeg til meg selv, Dette er landet for dr. Herzl."
I kjølvannet av Kishinev pogromene, følte Herzl seg glad for at han hadde sørget for at de europeiske jødene kunne få en umiddelbar trygg havn. Etter en nesten helt ikke-jødisk oppvekst, var Herzl fullstendig uforberedt på reaksjonen fra delegatene ved sionist kongressen. "Vi vil ikke ha den!" ropte de "Vi vil ikke ha den!"
Salome Levitt, en sveisisk delegat beskriver Herzls reaksjon slik: "Han forsto ikke hva som hadde skjedd. Han forsto ikke i det hele tatt. Han kunne i fordøye det som skjedde her, hvordan det kunne ha seg at en så ulykkelig nasjon, som led under pogromer og var blitt nektet alle rettigheter og privilegier, kunne få tilbud om et helt land og sa "NEI".
De russiske zionistene begynte å forklare: "Vi vil ikke ha et hvilket som helst land! Vi er sionister. Vi vil reise tilbake til vårt gamle, fedreland!"
Herzl var spesielt overrasket over at til og med delegatene fra Kishinev forkastet Uganda og sa at de ikke ville dra noe annet sted en til Israels Land.
Hva var det som skjedde? Hvis hensikten med sionismen var å skaffe et ly fra anti-semittismen eller politisk uavhengighet, hvorfor kunne ikke da Uganda være et bra sted? Max Nurock, en sekulær britisk jøde, som tjente som løytnant-guvernør i Uganda i 1940 årene forklarte senere: "Uganda passet ikke. Du skjønner, det hadde ikke en eneste gnist av guddommelighet i seg."

LIK og CROISSANTER

En artikkel som nylig sto i Newsweek om Israels fremtid, siterer en fremtredende israelsk journalist som foreslår at nå er tiden kommet for å finne på nye fortellinger.
Tanken kom til ham da han kom på stedet for et blodig selvmordsangrep på Moment kafe for noen få uker siden. Kaffehuset hadde for Shavit, vært en slags helligdom for sivilisasjon og normalitet. Nå så han en grusom scene. Kropper som var revet i stykker … "Tyve minutter etter jeg så kroppene, forsto jeg hva denne fortellingen handler om," sa han. "Den handler om friheten til å spise mine croissanter og drikke min kaffe om morgenen. Og om rettern til å drikke min øl om kvelden. Den handler om et stille heltemot ved å prøve og leve et jødisk liv, flørte, bringe barna til skolen i en nesten ulidelig situasjon…"
Har ikke en jøde friheten til å spise sin croissant og kaffe i LA eller en øl i Miami? Banaliteten i Shavits nye fortelling mot bakteppet med istykkerrevne kropper er nesten patetisk. Jøder kan leve et normalt, ja til og med jødisk liv i New York eller Huston - Eller i Uganda fra 1903 for den saks skyld. Hvorfor kjempe og dø for retten til å leve og bo i Israel?
Nesten et århundre før både Herzl og Ahad Ha'am ble født, hadde de to ledende religøse forbildene i europeisk jødedom, gitt klarsignal for sine disipler om å reise tilbake til Israels land. Både Baal Shem Tov og Gaon av Vilna hadde i den siste halvparten av det 18 århundre, sendt sine disipler (utsendinger) til Jerusalem, Safed, Hebron og Tiberias, for at de skulle bo der. I 1896, da Herzl opprettet den politiske sionismen, var det allerede en jødisk majoritet på 12.112 jøder som bodde i Jerusalem. (Sammenlignet med 8.560 muslimer).
Målet for denne religiøse tilstrømmingen var enkel: Slik Torahen gjør det helt klart, det er Guds vilje at jødene skal bo i Landet Israel. Den aller første gangen Gud talte til Moses gjennom den brennende busken, talte han om en kommende frelse: "Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. Det er det landet hvor kana'aneerne bor, og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene." (2 Mos 3:8).
Å bo i Israels land er det samme som å være en jøde. I det 13. Århundre hevdet den spanskfødte vise Nachmanides at å bo i Israel, ikke teller som et av de 613 budene i Torahen, fordi det er budet eller oppdraget, som hele Torahen hviler på. Faktum er, skrev han, at det bare er i Landet Israel at budene fullt ut kan oppfylles. Å holde budene utenfor landet er kun for å praktisere jødedommen.
Det jødiske folket har et kall: Å oppfylle Guds vilje i verden, og på den måten være et lys for nasjonene. I henhold til jødedommen, blir eksil fra Israels Israels Land, ansett for å være den verste straffen, fordi den jødiske nasjon blir ute av stand til å oppfylle dette kallet.
Det jødiske folkets kall eller oppgave kan sammenliknes med et kropps organ, la oss si hjertet. Hjertet har en helt unik funksjon i kroppen. Det betyr ikke det samme som å gjøre krav på at hjertets funksjon er viktigere enn lungenes eller hjernens funksjon. På samme måte som hvert organ har sin unike funksjon, har hver eneste nasjon også det.
Og hvis et organ ikke er der det skal være, kan det ikke utføre sin funksjon skikkelig. Det jødiske folk, transplantert til Uganda eller New York, vil være akkurat som hjertet skulle bli transplantert til hodet eller magen. Det vil ganske enkelt ikke la seg gjøre!
Da Rabbi Nachman Kahane i Gamelbyen i Jerusalem, nylig fikk følgende spørsmål: "Hva er de vi dør for?" svarte han ved å sitere Salme 118: "Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger." Formålet for det jødiske folk er at de skal fortelle verden om Guds storhet. Det er det vi lever for og det dør vi for."
Alle som var vitne til "Seks dagers Krigen", den uventede frigjøringen av alle de jødiske hellige stedene, forstår det jødiske folkets kraft til å kunne åpenbare Guds storhet, når de er i Israels Land.

SIONISME OG PÅSKE

Den israelske flymajor, S. Ghelber (37), en sekulær jøde, født i Tel Aviv området, kaller den israelske journalistens "nye fortelling" om å være fri til å kunne spise sin croissant og drikke sin kaffe, "svært overfladisk".
Å leve som jøder, med vår arv og tradisjon, i vårt hjemland - kan vi ikke i noe annet land. Amerika kan aldri bli vårt hjemland, fordi et hjemland er stedet, der du har røttene dine. På hver km av Israel, kan du finne et historisk sted, der jøder bodde, for 2.000 år siden.
For et par år siden sendte Flyvåpenet meg til California for å holde et kurs. Min kone og jeg reiste gjennom Colorado og Arizona og vi så mange indianske historiske steder. De var svært interessante, men jeg kunne ikke kjenne noen tilknytning til de stedene. Her i Israel, kommer du over forbinnelsen til våre jødiske røtter, vår historie, vår arv - over alt hvor du reiser.
Sekulære jøder er kanskje ikke i stand til å forklare hva de føler, men det sterkeste tegnet på hvor sterk identifiseringen med Israels land er, er den utrolige responsen på den nylige innkallelsen etter reservesoldater. Ikke bare møtte 95% av dem som ble innkalt frem, men til og med menn som ikke hadde blitt innkalt på grunn av alder eller helsetilstand møtte frem og ba om å få tillatelse til å kjempe. Folk føler at de kjempet for familiene sine, hjemmene sine. Det føler at det finnes en trussel, en virkelig trussel over hele Israel. Vi ønsker å gjøre det trygt for våre barn.

Det som er betydningsfullt ved Major Ghelbers uttalelse, "Vi ønsker å gjøre det trygt for våre barn", er at major Ghelber ikke har noen barn (ennå). Når han sier "våre barn", mener han mine barn og barna til naboen. I sin identifikasjon med det jødiske folk, som et hele, både nåtid og fortid, har han truffet knutepunktet i sionismen.
Det er viktig at den siste krigen begynte samtidig med høytiden, Pesach. Etter alle terrorblodbadene på diskotek, pizzarestauranter og kafeer, kunne ikke Israels folk utstå det uhyggelige bildet av jøder som setter seg ned til sin Pesach seder, for å minnes nasjonens fødsel, for så å bli blåst i filler av sine fiender.
Talmud sier at jødene i gamle Egypt, hadde sunktet til det laveste nivå av urenhet. De var involvert i egyptisk avgudsdyrkelse og fordervelse. Hva godt hadde de gjort, for å fortjene å bli reddet? Talmud svarer: "De endret ikke sine navn, hvordan de kledde seg eller sitt språk"
Ved å fortsette å identifisere seg som jøder - selv om de begikk grove synder - gjorde jødenes forfedre seg fortjent til befrielse. Faktum er at den eneste handlingen som ble krevd av dem på den ærefryktinngytende natten for Eksodus, var at de måtte slakte et lam og stryke blodet av det på dørstolpene - innsiden av dørstolpene. Det var et tegn, ikke til Gud eller til Dødsengelen, men til dem selv.
Nå er vi inne i den perioden i den jødiske kalenderen, som kalles for "Tellingen av Omer," den 49 dager lange prosessen, der jødene bygger seg opp fra den lysende frigjørelses begivenheten til Torahen ble dem gitt på Shavuot (Pinse). En sju uker lang periode med renselse er nødvendig for å bli verdig til å ta imot Torahen, men å bli frigjort fra Egypt, var alt vi trengte å gjøre - å komme med en erklæring som identifiserte oss som jøder.
Det er det den pågående krigen - den sjuende krigen i Sioniststatens korte historie - handler om. Det er det Sionismen handler om. Identifiserer jeg med som en jøde, med jødene vi leser om i historien, med mine medjøder av i dag? I en tid da assimilasjon i diasporaen har toppet seg til 60%, definerer jeg meg allikevel som en jøde? Hvis jeg svarer ja, da er dette mitt land, landet som Gud ga oss for å utføre vårt spesielle, hellige kall.
I henhold til Maimonides, blir enhver jøde som drepes fordi hun eller han er en jøde, hellig. Deres plass i den neste verden er blant de hellige i vår nasjon, også om de døde mens de drakk en espresso og pratet om den siste filmen i en kafe. Og når det gjelder soldatene som dør, mens de forsvarer andre jøders liv, sier Talmud at deres plass i den neste verden er på det aller øverste nivå, sammen med patriarkene, Abraham, Isak og Jakob.

Ikke misforstå: Det er Guds vilje at jødene skal holde alle budene i Israels land. Men en jøde, som gjør en betydelig handling som identifiserer ham som jøde - stryker blod på dørstolpene - er verdig å bli frelst. I de siste åtte årene med terrorist grusomheter, har vi sett mye blod, strøket på dørstolpene, veggene og bussene. Og selv om ingen velger slik en grusom død, gjør hver eneste jøde, som står her i disse traumatiske tider, i virkeligheten valget å være en del av det jødiske folk, til og med med fare for sitt eget liv. Våre blodoversprøytede busstopp er ikke mindre hellige enn Egypts dørstolper.
På grunn av våre blodsølte restauranter, Bat Mitzvah saler, diskotek, supermarkeder, gater og hoteller, kan det være at vi nå er vitne til den endelige frelsen.

Tilegnet av Dimitry Mogilyansky
Til minne om hans livslange venn, Raisa Rachel Rechtman.

Til norsk ved Grete Wang - med takk til Aish .com
Hvis du leser engelsk, kan du lese flere artikler av Sara Levinsky Rigler her:

http://www.aish.com