Historisk bakgrunn
Gud ga følgende instrukser angående Basunenes høytid, «Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dagen i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren.» (3 Mos 23:23-25).
Vi ser at dette skriftstedet at Basunenes høytid var på den første dagen i den syvende måned. Dette er den hebraiske måneden Tishri som tilsvarer september og oktober i vår kalender. Tishri er også den første måneden i den alminnelige jødiske kalenderen og det er det jødiske nyttår. Det hebraiske navnet for nyttår er Rosh Hashanah.
Hovedhensikten med Basunenes høytid var å gjøre ankomsten til den syvende måneden kjent og forberede folket for soningsdagen, som var ti dager senere. Den syvende måneden var spesiell, fordi det var den siste måneden i den religiøse kalender. Det var tiden da Gud ville ta et oppgjør med Hans handlinger med folket for det året. Det var også siste gangen de måtte reise til Jerusalem, frem til påskehøytiden neste år.
Dagen ble ikke markert på en spesiell måte, foruten at det ble blåst i basunene og ofret. (4 Mos 29: 1-6). Hebreerne blåste også i trompetene den første dagen i hver måneden slik at alle skulle vite at en ny måned hadde begynt (4 Mos 10:10). Men på Basunenes høytid ble de blåst ekstra lenge og ekstra høyt, i tillegg det ble blåst i dem hele dagen. Den type trompet som det ble blåst i var et bukkehorn, det hebraiske ordet er shofar. De brukte shofar for å minnes bukken som ble ofret isteden for Isak (2 Mos 22:13).
I det Gamle Testamentet brukte Gud trompetene som en form for kommunikasjon med sitt utvalgte folk. Gud kunne ikke snakke direkte med folket uten at de ble redde. Derfor snakket han indirekte til dem gjennom bruken av trompeter.
For hebreerne representerer lyden av trompetene både Guds stemme og hans makt ved krigføring. I de tiende kapitelet i 4 Mos finner vi en god framstilling av hvordan trompetene ble brukt.
Opprinnelig ble det blåst i to trompeter av sølv, men disse ble senere erstattet med shofar. Trompetene av sølv ble fremstilt av samme sølvkilde. Det ble blåst i dem når folket skulle samles til tilbedelse, når de skulle bryte opp leiren for å dra videre, og som en alarm når fiender overfalt dem.
En av de klareste demonstrasjonene på hvordan trompetene ble brukt ved krigføring, er historien om Josvas kamp ved Jeriko. Da Moses døde ble lederskapet gitt til Josva. Det var Josva som fikk ansvaret med å lede folket inn i det lovede land.
Josva hadde et møte med en som identifiserte seg selv som høvdingen over Herrens hær (Josva 5:13-15). Denne høvdingen over Herrens hær ga Josva en merkelig krigsplan. Josva ville aldri selv ha tenkt ut en slik plan, hadde han det ville han ihvertfall ikke ha sagt det til noen. De ville trodd han var blitt gal. Men Gud gjør ikke ting slik mennesker vill ha gjort det.
Engelen fortalte Josva at alle stridsmennene skulle masjere omkring byen én gang, hver dag, de neste seks dagene. De skulle bli fulgt av syv prester som skulle blåse i hver sin shofar. Etter dem skulle det gå en annen gruppe prester som bar paktens ark. Til sist skulle de forholdsvis få stridsmennene gå. Alle skulle masjere i stillhet. Ingen skulle si et ord. Den eneste lyden skulle være støtene fra shofarene.
På den syvende dag, skulle de masjere rundt byen syv ganger. Alle skulle fremdeles være stille. Deretter skulle Josva, på et bestemt tidspunkt, gi prestene ordre om å blåse et langt , høyt støt på Shofaren. Deretter skulle alle rope. Da skulle bymuren falle, ifølge høvdingen over Herrens hær, og hebreerne skulle innta byen. (se Josva 6)
Josva utført krigsplanen som høvdingen over Herrens hær hadde gitt ham. Alt skjedde slik Gud hadde sagt og jødene beseiret fienden. Siden Gud hadde snakket til folket og brukt trompetene for å utføre kampene deres, begynte jødene å kalle Gud sin «frelses horn». Med dette mente de at Gud var deres frigjører, som kjempet deres kamp og befridde dem fra fiendene.
Kong David var en dyktig kriger, som både forstod og satte pris på Guds makt ved krig. Han snakket ofte om Gud som sin frelses horn. I Salme 18 sier David til Gud: «Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke! Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg. Jeg påkaller Herren, han som vi lovpriser, og jeg blir frelst fra mine fiender». (Salme 18:2-4; se også 2 Sam 22:3).

Hvordan Jesus oppfyller
Jesus er den sanne høvdingen over Herrens hær (Åp 19:11-16). Da Sakarias fikk vite at Messias skulle bli født, talte han profetisk om Messias: «Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det! Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, slik han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn - en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss» (Luk 1:68-71).
Sakarias refererer til Jesus Messias som et frelsens horn, som skulle redde dem fra deres fiender. I det 1. Århundre var fiendene, som jødene ønsket å bli reddet fra, romerne. Jødene så etter en frigjører som ville beseire det romerske imperium og opprette Davids kongedømme. Å knuse det romerske imperium var imidlertid ikke hensikten med Jesu første komme. Guds hensikt var å knuse satans arbeid og synden i menneskenes hjerter, som gjorde den romerske undertrykkingen mulig.
Som høvding over Herrens hær og et frelsens horn, har Jesus beseiret våre sjelers fiende.Hans seier var likevel ikke enkel, Satan ga ikke opp uten kamp. Det var en kraftig åndskamp involvert. Rett etter at Jesus ble fylt med Den hellige ånd, møtte han åndelig angrep. Da Jesus kom nærmere Gud i forberedelse på sitt oppdrag, kom Satan straks for å friste ham. Men Jesus overvant Satans fristelser.
Paulus sier at Jesus avvæpnet maktene og myndighetene (Satan og hans hær) og beseiret dem (Kol. 2:15). Ordet «avvæpne» betyr å føre bort som fange. Det refererer til en gammel militær praksis. Når en general hadde beseiret fienden, ble det holdt en stor parade til ære for ham, ved hans hjemkomst. Dette ble kalt triumf paraden. Hele byen ville samles under paraden for å hylle generalen og feire hans seier. Deretter gav de ham nøkkelen til byen.
Ved Jesu død og oppstandelse, ble satan avvæpnet og tatt til fange. Da han kom tilbake til Himmelen hadde Gud Faderen forberedt en hjemkomst parade for ham. Det var en triumferende parade. Alle Himmelens engler kom for å møte ham. De hyllet ham med sang: «Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» (Åp 5:12). Deretter ga Gud Faderen ham nøklene til døden og dødsriket (Åp 1:18).
Paulus skriver til efeserne, at Gud Faderen har satt ham «over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter» (Ef 1:21-22).
Paulus skriver til filipperne: «Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i Himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (Fil 2:9-11).
Peter skriver om Jesus, «Han som er faret opp til Himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt» (1 Pet 3:22).
Tilsynelatende tilbød Jesus jødene både et fysisk og et åndelig kongedømme. Men det fysiske kongedømme kunne bare bli etablert dersom jødene aksepterte det åndelige. De likte ikke det tilbudet Jesus kom med, derfor fornektet de ham som sin konge. Da tilbød Jesus den åndelige velsignelsen fra Guds kongedømme til hedningene. Idag kan hvert individ, jøde som hedning, som aksepterer Hans tilbud bli en del av et nytt legeme, som kalles menigheten. Menigheten lever i det åndelige rike under Guds herredømme.
Når Gud har fullført sitt verk med menigheten, vil han igjen tilby et fysisk, bokstavelig kongedømme for jødene som en nasjon. Jødene vil akseptere Guds tilbud og erkjenne Jesus som sin konge. Da vil Jesus komme tilbake til jorden og beseire de fiendtlige nasjonene som forsøker å knuse jødene. Deretter vil Gud selv regjere som konge over hele verden gjennom Jesus Messias. Både Guds og Davids kongedømme vil bli forenet under Hans styre.

Personlige kommentarer
Du har trolig allerede forstått at Basunens Høytid henger sammen med de kristnes åndelige krigføring. Med det samme vi forstår meningen ved Pinsehøytiden og blir fylt med Den hellige Ånd, vil vi også bli åndelig angrepet, akkurat som Jesus. Jo nærmere vi kommer Gud, jo sterkere blir åndskampen. Vi blir en trussel for satan når vi begynner å gå i Guds kraft. Han vil gjøre alt han kan for å slå oss. Å lære og leve i Jesu seier, som er frelsens horn, er en forutsetning for å finne hvile hos Gud. Basunenes Høytid er det femte steget i en kristens vandring med Gud.
Paulus identifiserer vår virkelige fiende med disse ord: «For øvrig: Bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef 6:10-12).
Paulus forteller at vår virkelige fiende er djevelen og hans demoner som utgjør en åndehær. Jesus har beseiret djevelen! Vår styrke og kraft kommer fra Gud, gjennom Kristus som Guds basun. Paulus sier det på denne måten til korinterne; «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker» ( 2 Kor 10:3-4).
Gud har beseiret Satan for oss, gjennom Jesus Kristus. Dermed behøver vi ikke å slå djevelen selv. Vi står enkelt i Guds seier, Han har allerede vunnet den for oss. Dette gjør vi ved å ta på oss Guds rustning. Paulus gir oss en beskrivelse av Guds rustning. Han skriver, «Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Be til enhver tid i Ånden med bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige» (Ef 6:13-18).
Paulus nevner seks ulike våpen. Hvert våpen representerer en del av Kristus selv, som Guds basun. Helheten gir oss en symbolsk beskrivelse av personen og arbeidet til Jesus da han slo satan for oss. Slik uttrykker Paulus dette til romerne: «Men ikle dere Herren Jesus Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær». (Rom 13:14).
Jesus selv er vårt våpen. Han er vårt våpen fordi han har slått Satan. Hans seier blir vår, hvis vi lar ham leve sitt liv gjennom oss. Den kristnes våpen er altså Kristus, når vi lever i ham blir hans seier vår. Denne beskrivelsen av Kristus som vårt våpen, viser oss hvordan vi kan la Kristus legge ved sin seier i vår hverdag når vi lever i Guds kraft. Å lære hvordan vi tar på Guds fulle rustning, er et viktig steg mot hvilen i Gud. For å få flere detaljer om Guds våpen og hvordan vi kan bruke dem, vil jeg foreslå at dere leser min bok «Seated in Heavenly places» (NB! Kun på engelsk fra: Bridge Publishing, Inc., 1986).

Synspunkt - hvilken «årstid» er vi kommet til?
Løvhyttefesten, som innebærer basunene, soningen og tabernakelet, er den eneste av de tre årlige høytidene som ennå ikke har blitt bokstavelig oppfylt. Både Påskehøytiden og Pinsen er blitt bokstavelig oppfylt. Det finnes ingen grunn til å tro at Løvhyttefesten ikke skal bli oppfylt i framtiden. Faktisk vet vi at det vil skje.
Løvhyttefesten peker mot endetiden, som det står skrevet om i Johannes Åpenbaring.Faktisk kan hele Åpenbaringen leses i lys av Løvhyttefesten. Åpenbaringen innleder med at Johannes hører Jesu stemme, og han sammenlikner den med lyden fra basunen. Johannes skriver, «Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, liksom av en basun» (Åp 1:10). Er ikke dette interessant?
Deretter oppdager vi at de tre første kapitlene i Åpenbaringen handler om den tiden vi har definert som menighetens tidsalder. Kapitlene skildrer Jesus som står midt i menigheten og hans brev til de syv menighetene.
Når vi leser videre i Åpenbaringen oppdager vi den bokstavelige oppfyllelsen av Løvhyttefesten. Vi husker fra det tiende kapitlet i 4. Mosebok at Gud instruerte hebreerne til å lage to trompeter av sølv. I Bibelen symboliserer sølvet forløsningen. Disse to sølv trompetene som er laget fra den samme kilden, symboliserer jødene og menigheten, som begge kommer fra Jesus.
På samme måte som trompetene ble brukt til ulike formål, har Gud ulike hensikter med menigheten og nasjonen Israel. En måte å bruke trompeten på var å kalle folket til å bryte opp fra leiren og reise ut. Denne typen bruk av trompetene blir bokstavelig oppfylt ved bortrykkelsen av menigheten, som er beskrevet i Åpenbaringen 4 og 5.
Johannes skriver, «Deretter så jeg - og se, en dør var åpnet i Himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette» (Åp 4:1).
En annen måte å bruke trompetene på er som alarm ved krig. Denne måten blir bokstavelig oppfylt gjennom Israels oppreisning og den syv år lang trengselstid, som det er beskrevet i Åp 6-18.
I det Gamle Testamentet beskriver profetene denne perioden med at det blir blåst i trompetene til krig. Joel skrev, «Blås i basunen på Sion! Blås alarm på mitt hellig berg! La alle som er i landet, beve. For Herrens dag kommer - den er nær». (Joel 2:1).
Safanja legger til, «Nær er Herrens dag, den store. Den er nær og kommer med stor hast. Hør! Det er herrens dag! Full av angst skriker da kjempen. En vredens dag er den dagen, en dag med nød og trengsel, en dag med omveltning og ødeleggelse, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde, en dag med basunklang og hærskrik mot de befestede byer og de høye murtinder. Da vil jeg sette slik angst i menneskene at de går der som blinde, fordi de har syndet mot Herren. Deres blod skal utøses som støv, og deres kjøtt som møkk. Verken deres sølv eller gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For han vil gjøre ende, ja, brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden» (Sef 1:14-18).
Den endelige oppfyllelsen av Basunenes høytid er Jesu andre komme, som er beskrevet i åpenbaringen 19. Den blir også proklamert ved basunklang. Johannes skriver, «Og den sjuende engel blåste i basunen. Og høye røster ble hørt i Himmelen, som sa: Kongedømmet over verden tilhører nå vår herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet» (Åp 11:15).
Johannes sier videre, at når Jesus kommer tilbake, kommer han for å føre krig. Han ville knuse sine fiender og herske med en jernstav, over et kongedømme som aldri vil ende. Ja, Jesus Kristus er Guds basun og vår frelsens horn.

(Oversatt til norsk ved: Yvonne M. Wang)