|
Denne artikkelen er skrevet av en av feltprestene,
en rabbiner i den 101. Luftdivisjonen.
24.juli 2003 --- Jeg skriver til dere fra Ninive, profeten Jonas by. I dag heter byen Mosul. Jeg har hatt privilegiet å få se dens gamle murer, å røre ved dens stener og å gå til den graven islamsk tradisjon sier er profeten Jonas’ grav.
Det finnes en moské på stedet nå; men for hundreder av år siden, forteller irakerne vi arbeider sammen med, at det var en synagoge her. De fortalte meg at grunnen til at stedet er så hellig, er fordi jødene hadde sett på det som så hellig. I dag er ingen tegn etter denne oldtidens synagoge.
Jeg er rabbiner i den 101. Luftdivisjon, divisjonen Steven Spielberg gjorde udødelig i sin storslåtte serie: «Broderskapets Bånd». Vi, soldatene i den 101. Luftdivisjon, kjempet oss frem fra syd, fra Kuwait. Kampen tok oss forbi Ur, byen der Abraham ble født. Vi opprettholdt kontakt med fienden, mens vi passerte stedet for de store Talmudiske akademiene i Sura og Pumpadisya, til byen Babylon, dit profeten Daniel ble ført.
Der fikk vi kontakt med Nebukadnesars Irakiske væpnede divisjon og slo dem. Vi fortsatte kampen til Bagdad, der så mange jøder bodde, men de ble massakrert sommeren 1948. Det var byen der så mange av våre vise holdt til, inkludert ben Ish Chai.
Nå er vi altså i Mosul. Jeg spør etter jødene som bodde her og svært få husker dem. Mange sier at det aldri har bodd jøder her, men mitt hjerte forteller meg noe annet. De gamle forteller meg at det var et jødisk kvarter her, en synagoge, lesesaler og en gravlund.
En dag, mens jeg lette i gatene i denne gamle byen, kom jeg over en bygning, som manglet halvparten av taket sitt. Stedet var en avfallsplass og innvendig var bygningen fylt ¾ med skrot som var i ferd med å forvitre eller råtne, ekskrementer og kloakk. Jeg måtte huke meg sammen for å komme inn, fordi inngangen var nesten begravet.
I det jeg gikk inn, kom lyset gjennom det halvt åpne taket og jeg kunne såvidt skimte skriften som var hugget inn i veggene. Det var hebraisk. Det var da jeg forsto at jeg hadde snublet inn i den gamle synagogen i byen Mosul – Ninive. Mitt hjerte brast da jeg klatret over haugene med avfall som fylte rommet der jødenes bønner var blitt sendt til himmelen for hundreder av år siden. Jeg forsto at jeg antagelig var den første jøden på mer enn 50 år, som hadde gått inn på dette hellige stedet!
Over tre og en halv meter med boss fylte hovedhelligdommen og det som så ut til å være kvinnenes avdeling. På grunn av all skitten, var det bare såvidt jeg kunne se det, men det var hebraisk skrift på veggene.
Mange irakere samlet seg rundt meg, de ville vite hva det var jeg gjorde. Tolken min sa at den amerikanske hæren var interessert i alle slags gamle arkeologiske steder. Jeg spurte dem om de visste hva dette var for et sted og de svarte alle straks, at dette var huset der jødene ba. De fortalte meg at husene i gatene som omga synagogen var blitt fylt med jøder. De tok meg med til barnas yeshiva, en marmor bygning som ikke lenger hadde noe tak, bare vegger og halve rom. Det var en familie av reisende som bodde der og da jeg spurte dem hva dette stedet var, sa de det var en jødisk barneskole.
Mens jeg gikk gjennom kvarteret, viste de meg profeten Daniels grav, en gang en synagoge. Jeg så at over mange av dørpostene var det inngravert «Løve av Juda».
Jeg kunne kjenne vårt folks nærvær, deres daglige liv som handelsmenn, lærere, rabbinere, doktorer og skreddere. Men jeg kunne også høre babyene som gråt.
Jeg kunne nesten høre sang fra hagene i sukkahene, der de hadde invitert ushpizin, de himmelske gjestene. Jeg kunne høre påskesanger lyde gjennom de smale gatene langt inn i natten.
Og barna, jeg kunne se skyggene deres mens de løp nedover alléene og rundt hjørnene og lekte. Jeg hørte stemmene deres mens de lærte alef beit i yeshivot, mens de forberedet seg til sine bar og bat mitzvot.
Men jeg kunne også høre babyene gråte og jeg kunne se de unge Zions døtre, klynge seg til sine mødres skjørt, mens de spurte hvorfor de onde menneskene drepte dem og tvang dem til å forlate hjemmene sine i tusener av år.
Jeg kunne kjenne tårene trengte seg på, men jeg måtte holde dem tilbake, for ikke å sette meg selv og soldatene med meg i en farlig situasjon. Jeg måtte late som om jeg bare var «sånn passe» interessert i det de viste meg.
Hvordan absorberer man slike opplevelser? Hvordan skal jeg klare å bringe videre den følelsen av å høre alle disse stemmene, som strekker seg opp i bønn i synagogen, mens jeg står på toppen av alt skrotet og skitten? Hvordan gjenoppvekker jeg historien, hvordan skal jeg bringe ære til et hellig sted, som har blitt så vanhelliget?
Jeg har ingen svar. Jeg har bare stor sorg, smerte og ensomhet.
Siden da, har jeg gått tilbake til det jødiske kvarter i gamle Mosul sammen med medlemmer av min menighet, jødiske soldater fra 101. infanterister, artillerister, medisinere, piloter, advokater, doktorer, alle stolte av å være jøder og å tjene sitt land. De har alle skiltes dypt grepet av det de så.
De er triste, men allikevel stolte av å være knyttet til en så gammel og rik tradisjon i den historiske byen, Ninive.
Jeg lette i den gamle byen, i nærheten av gravlundene, i håp om å finne den jødiske gravlunden. Jeg fant en kristen kirkegård og en britisk krigskirkegård liggende ved siden av hverandre. Den britiske kirkegården blir nå brukt som fotballbane. Kirkegården var merket som et krigsminnesmerke og datoene var for 1. og 2. Verdenskrig. Det fantes et skilt på kirkegården, som var skrevet på engelsk og sanskrit, tilegnet soldater som var hinduer og siker i Hennes Majestets hær og som døde i tjenesten. Et annet, skrevet på engelsk og arabisk, var tilegnet de muhammedanske soldatene i Hennes Majestets hær og som døde i tjenesten. Det fantes et tredje skilt, men det var det ikke skrevet noe på. Disse skiltene var over sju meter høye.
Det tredje skiltet kunne ha hatt en tilegning, men hvis det var slik, hadde det blitt ødelagt eller fjernet. Spredt over hele kirkegården, var biter av gravstøtter, noen med noen få ord på engelsk, andre med kors på.
Utenfor disse tre skiltene, var det ingen stående gravstøtter noe sted, bare knuste biter, spredt i alle retninger. Kirkegården var omgitt av en 1,5 meter høy mur og en inngangsport. Omkring en halv meter innenfor kirkegården, lå en bit, som min assistant, spesialist William Rodriguez, oppdaget. Biten var såvidt synlig på overflaten. Etter å ha arbeidet sammen med meg i disse siste månedene, har han lært seg å kjenne igjen hebraiske bokstaver. Etter hvert som vi gravde ut biten, la vi merke til at den hadde både hebraisk og engelsk skrifte på seg.
Jeg ble så begeistret da jeg så det, men allikevel så trist. Det er mange mulige forklaringer, men den ene jeg tror er mest trolig, er at det var gravskiltet til en britisk soldat, en ung mann ved navn Zev. Den britiske hæren hadde kontaktet det lokale jødiske samfunn, for å få en sten inngravert med hebraiske bokstaver på stenen, sammen med engelsk. Det var deres måte å ære og respektere deres falne kamerater.
Hvis denne forklaringen er sann, inneholder denne gravplassen både hinduer, siker, muslimer, kristne og jøder, alle sammen, soldater som døde i sitt lands tjeneste. Jeg har ikke oppdaget den gamle jødiske gravlunden til jødene i Ninive enda. Mine instinkter forteller meg at den er i nærheten, men i de siste 60 årene, har den mest sannsynlig blitt vanhelliget og utslettet. En av de som bor her som jeg snakket med, fortalte meg at hovedveien var bygget rett igjennom den.
Jeg vil fortsette å lete, så mye som mitt militære oppdrag tillater meg. Jeg har tatt Zevs skilt og begravet det på gravplassen igjen. Jeg har lyst velsignelsen (Kaddish) over ham og over alle de jødiske sjelene som kan ligge begravet her.
Det er en mektig historie som blir skrevet her, en stor mulighet til å vinne tilbake den tapte beretningen om vårt folk, Iraks sefardiske jøder. Mine bønner og håp er at når portene endelig åpnes for vitenskapsmenn, vil vårt folks levninger fremdeles være her, slik at historikerne kan få den tilbake.
Jeg har tatt mange bilder, i tilfelle de som ikke har noen visjon, vil ødelegge de få restene som er igjen. Jeg håper der fremdeles er noen jøder fra dette viktige og hellige samfunn, som fremdeles lever i Israel. Hvis så er tilfelle, har de muligheten til å legge til denne muntlige historien som, hvis Gud vil, kan oppdages her. Hvis dette kapittelet i historien blir visket ut, vil det aldri bli vekket til live igjen. Jeg ber om at de med flere ressurser, flere tilknytninger og mer visdom enn meg, vil være istand til å legge disse sidene i vår mektige historie. Jeg er bare takknemlig at Gud har gitt meg en liten del i det.
Måtte minnet om våre brødre og søster –hakahal hakadosh d’Ninive – Ninives hellige samfunn – aldri bli glemt.
|
| |
|
| |
|
|
|
Hebraiske Røtter
Historie
