Av Rabbi Noson Weisz

Til norsk ved Grete Wang

Staten Israel er, kan hende 60 år, men fremdeles kjemper vi for vår eksistens. Vi behøver ikke eksperter til å fortelle oss at denne våpenhvilen kun er en utsettelse; erfaringen har lært oss at varig fred i Midt-Østen kun finnes i fantasien.

Uavhengighetserklæringen i 1948 definerer staten Israel som et jødisk land. Ingen andre land på jord, er definert etter dens religion. Det finnes mange land der hovedandelen av befolkningen er muslimer eller kristne, men en kristen har ikke rett til å vende tilbake til England eller Frankrike eller USA, Egypt eller Iran vil heller ikke ta imot hver eneste muslim. Hver jøde, derimot, har rett til å reise tilbake og kreve å bli en israelsk statsborger. Hvorfor? Fordi Israel er det jødiske hjemlandet og et tilfluktssted for verdens jøder.

Det er et inspirerende begrep, men det presenterer det jødiske folk som et særdeles utfordrende spørsmål; Hvordan definerer man en jøde? Det er absurd å kalle et land jødisk, hvis du ikke har en klar og tydelig tanke på hva det er å være jødisk betyr og allikevel er det nettopp det, som er vår situasjon.

Historisk Perspektiv

For å kunne forstå problemet fra et Torah standpunkt, trenger vi litt historisk perspektiv.

Ved tiden for utgangen av Egypt, for over 3.000 år siden, var dem noe over 1 million jøder i verden. Hvis vi skulle sammenligne det med verdens befolkning i dag, skulle den jødiske delen være omtrent like stor som den kinesiske; allikevel er det i dag, bare ca 14 millioner jøder totalt, over hele verden.

Uten tvil kan dette enorme avviket, delvis skyldes vår bloddryppende historie, men mesteparten av reduksjonen i antall, er resultatet av frafall. Det krevde svært store offer fra hver og en, for å være jødisk, gjennom mesteparten av den nedskrevne historien og mange jøder valgte å falle ut, under tvang eller når muligheten ga seg.

I 1492, for eksempel, da Spanias jøder måtte se i øynene at de hadde valget mellom å konvertere eller å bli fordrevet. To tredjedeler valgte å konvertere i stedet for å bli landflyktige. Som opprettelsen av Inkvisisjonen bekrefter, var ikke denne konverteringen noe mer enn tomme ord, men i løpet av generasjonenes gang, forsvant disse jødene fullstendig. Etter fem hundre år med nedoverbakke er det umulig å skille mellom etterkommerne av disse konvertittene og vanlige spanjoler.

Vi skylder overlevelsen av det jødiske folk og dermed også i utstrakt betydning, den moderne jødiske statens eksistens, til de jødene som valgte å forbli i folden gjennom alle tider og betale hva det kostet å være jøde i en fiendtlig verden. Et av de siste bevisene på den enorme kostnaden det var å være jøde, er Holocaust, et enestående fenomen i menneskets historie. Ikke det at folkemord er sjeldent, men systematisk folkemord i en så utrolig skala, der det ikke er noen territorial krangel mellom de stridende raser for å trigge volden, har ingen historisk parallell.

Holocaust spesielt, har en særskilt tilknytning til opprettelsen av den moderne staten Israel. Den kollektive skylden og verdens nasjonenes avsky for de uendelige grusomhetene, som ble begått mot det jødiske folk, var hovedfaktoren bak anerkjennelsen, gitt av det internasjonale samfunnet til den nye jødiske staten. For et lite øyeblikk, innså verdens folk nødvendigheten at et jødisk tilfluktssted. Staten Israel ble betalt med jødisk blod – blodet fra seks millioner ofre fra Holocaust, i tillegg til alt jødisk blod som har flytt, gjennom de siste 2.000 årene.

Moderne Israel

De aller fleste israelerne er sekulære og oppfatter seg selv som medlemmer av den velutviklede verden; lengslene hos den moderne israeleren er mer eller mindre de samme som i Vest-Europa eller USA. Å gå rundt i Haifa eller i Tel Aviv, er omtrent som å gå rundt på Manhattan, Los Angeles eller i Toronto. Bilene og bygningene er ikke like store, men folket ser og føler det samme, bortsett fra at språket er hebraisk i stedet for engelsk.

Var det for å oppnå dette, at så mye jødisk selvoppofrelse, blod og smerte måtte ofres? Er dette et passende høydepunkt for den mektige arven til det jødiske folk? Ga de heltmodige jødene i historien sine liv, for å bevare sin tro og klynget seg hårdnakket fast til sin unike Sinai-pakt, slik at deres etterkommere kunne nyte «det gode liv» i det Hellige Land og gjenskape en hebraisk talende versjon av New York?

Det moderne Israel er ikke høydepunktet i jødisk historie. Det kan være et skritt frem mot oppfyllelsen av vår skjebne, men gitt det faktum at det ikke er noe spesielt jødisk ved at man gjerne streber etter ”det gode liv”, beskyttet og skjermet av den israelske hærens makt, er det tydelig at vi har en lang vei å gå, før vi kommer til avslutningen av den jødiske historien.

Det Guddommelige Svaret

Den Allmektige har inngått en pakt og Han vil ikke tillate jødisk skjebne å gå i glemmeboka. Hvis dagens situasjon i Israel mislykkes med å rettferdiggjøre en jødisk stats eksistens, vil Guddommelig Forsyn av nødvendighets hensyn, reagere med et skreddersydd svar, utformet for å gi det tydelige budskapet, den jødiske nasjonen krever. Israel får ikke tillatelse til ganske enkelt å lever fredlig her i det Hellige Land, når et vekker rop står for døren.

Verdens jøder og spesielt israelske jøder, kommer til å bli tvunget til å bli konfrontert med spørsmålet om deres jødiskhet og reflektere over betydningen av å leve i det jødisk land. For oss blir det tvingende nødvendig å se disse spørsmålene i øynene og svaret er av vesentlig betydning, når vi blir tvunget til å betale prisen for å være jødiske i et jødisk land.

Jøder er spesielle mennesker. Når jeg møter ikke-jøder, forsøker jeg alltid å spørre dem om de har noen anelse om hvor mange jøder det finnes i verden. Den vanlige oppfatningen er at det er hundrevis av millioner. Dette skjønner jeg godt. Hvem kunne tro at et folk, som utgjør mindre enn 1% av verdens befolkning, kan utrette så mye? Jøder har vunnet 30% av alle Nobel prisene i vitenskap, siden de startet med prisene. Mye av den intellektuelle utviklingen i det 20. Århundre fikk sin næring fra tre jødiske tenkeres ideer: Albert Einstein, Sigmund Freud og Karl Marx.

Jødene har en vesentlig andel av intelligentsiaen i den moderne verden; de er leger, advokater, professorer, forfattere osv. utover alle proporsjoner i forhold til andelen av befolkningen. Ved prestisjetunge universiteter har de en stor prosentandel av studentene. Jøder står i bresjen i alle bevegelser for sosial rettferdighet og på tross av deres relativt lave tall, er de ansvarlig for en stor del av den vestlige verdens filantropi. De har klart å gjenoppbygge den jødiske staten, etter en 2.000 år lang kløft og de har også klart å vekke opp igjen et språk som var dødt, begge enestående prestasjoner i menneskets historiebøker.

Jødene selv er det eneste folket i verden, som ikke selv innser hvor spesielle de er. Ønsket om å passe inn og være akkurat som alle andre, hindrer dem fra å fokusere på betydningen av deres jødiskhet og få klarhet om hva det egentlig betyr å være jøde. Det er ikke særlig nødvendig å definere en jøde, hvis jøder allikevel er akkurat lik andre folk. De trenger å bli minnet om at de har et unikt historisk oppdrag, som setter dem til side, og det er vesentlig for deres sikkerhet og velvære at de forstår dette oppdraget og definerer det tydelig. Guddommelig forsyn vil vise dem, med tankevekkende hjelp, når de viser tegn til å overse deres jødiskhet og forkaster sitt kall og sitt oppdrag.

Konfrontasjon

Det er ingen tvil om at en terrorist er fullt ansvarlig for sine onde handliger. Det godtaes uten at noen sier at de som begår vilkårlige grufullheter i guds navn, til slutt vil lide sin straff. I tillegg til dette faktum, skal vi berøre det arbeidet, som det Guddommelige Forsyn utfører «bak scenen», som overgår de villige ødeleggelseskommisjonærene.

Selvmordsbomberen, som blåser en buss i luften og Hizbollah-terroristen, som stiller inn sine Katyusharaketter mot uskyldige mennesker, med den erklærte hensikt å drepe så mange jøder som mulig er kraftige, åndelige stimuli. De tvinger israelere til å konfrontere det viktigste av alle spørsmål i deres jødedom. Hvorfor oss? Hvorfor er vår skjebne å måtte lide blodsutgytelse, uansett hvor fornuftige vi forsøker å være og uansett hvor mange tilbaketrekninger vi gjør? Hvorfor er det nødvendig i dagens verden, der sivile rettigheter endelig har blitt befestet i alle utviklede land, å opprettholde en jødisk enklave i Midt-Østen, til en så høy pris? Hvis vi virkelig ikke var annerledes enn andre folk, hvorfor er det verd å ofre våre barns liv for å opprettholde en jødisk stat? Kanskje vi ville fått det bedre i USA eller i Europa?

Gud vil ikke la oss overse spørsmålet. Det jødiske folket undertegnet et viktig pakt med Gud, der de skulle være et «kongdømme av prester og en hellig nasjon.» Denne forpliktelsen er vår sosiale kontrakt; den definerer vår plass i verden, som Guds representanter. Og dette er spesielt sant når det gjelder landet, Israel. Den Allmektiges løfter til Abraham om å utfri landet til hans barn, er tydelig betinget av deres lydighet mot pakten med Gud.

«Jeg har utvalgt ham for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal følge Herrens vei og gjøre rettferd og rett, slik at Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham.» (1 Mos 18:19).

Fred i Israel er mulig, men til syvende og sist, ikke ved hjelp av våpenkraft. Våre forfedre, som ble drevet ut av Israel to ganger, visste dette godt og Guddommelig forsyn behandlet dem mye strengere enn Han behandler oss. I stedet for å sende dem et vekkerkall, forviste Han dem alle sammen.

I motsetning er den typiske moderne israeler uvitende om nødvendigheten av å holde fast på Abrahams pakt for å kunne holde fast på hans land. Forsynet vil ikke forvise ham; Han vil sørge for ham med hjelp til å påvirke en serie med sjelesøkende spørsmål, som, hvis de blir mottatt i hjertet, kan fremkalle en ekte forandring.

Dette er uten tvil smertefullt, men puffet er kjærlig. I jødisk tanke er aldri uvitenhet noen lykke og å tilegne seg kunnskap er alltid smertefullt. Men gjennom Forsynets arbeid, lærer det jødiske folk. Når lærdommen i sin fylde er kommet inn i folket, da kommer det til å bli varig fred.