Den
hellenistiske innflytelsen fra
Clement, Origenes og Augustin
I løpet av det 2. århundrede ble kristendommen etablert i den teologiske
skolen i Alexandria, spesielt gjennom Clement av Alexandria (ca 150- 215 e.
Kr) og Origenes (185 - 254 e. Kr), hvis skole var karakterisert av sin avhengighet
av Platons filosofi, sine allegoriske og åndelige tolkninger av bibeleske
tekster, og sin fremheving av Gud som transcendent og den guddommelige naturen
til Jesus. Alexandria fikk størst betydning for utviklingen av den senere
gresk ortodokse kirken. Gjennom Origenes allegoriske metode i bibeltolkning
kom denne teologiske skolen også til å få innflytelse på den vestlige kristne teologi, hovedsakelig gjennom Augustin.
Det filosofiske system som ligger til grunn for den teologiske skolen i Alexandria
kalles nyplatonismen. Nyplatonismen var et system hovedsakelig utarbeidet av
Plotinus på bakgrunn av Platons hierarkiske oppdeling av kosmos. For Plotinus
var Gud den Ene, transcendente og sjelens opphav. Denne Ene var en evig, uforanderlig
og en altomfattende størrelse som ikke kunne utforskes i den materielle
verden. Plotinus tenkte seg denne Ene som det evige sanne og gode, sjelens urhjem
og ideénes verden. Dette systemet er ikke dualistisk som i gnostisismen
og manikeismen, men syklisk. Da alt, inklusivt det materielle har sitt opphav
hos denne Ene, transcendente Gud. Jorden oppfattes som det forgjengelige, det
legemlige og materien. Menneskets sjel lengter etter den Ene hvor de har sitt
opphav.
Gnostisismen var en religiøs- filosofisk retning som hadde stor innflytelse,
med sitt høydepunkt på 100- 200 e. Kr. I gnostisismen tenker man
seg sjelen som fanget i materien. Sjelen hadde også her sin opprinnelse
i himmelen. Gnostisismen var ikke en retning, men flere retninger med frelse
fra denne verden som endelige mål. Religions historisk kuliminerte gnostisismen
i manikeismen.
Manikeismen var en retning opprinnelig fra Babylonia som kom til å få
innflytelse på kristendommen gjennom blant annet Augustin. Liksom innen
gnostisismen forestilte en seg at ånden var fanget i materien, og at frelsen
bestod av å frigjøre seg fra materiens bånd. De trodde at
en «mørkets fyrste» hadde fanget en del av det guddommelige
lys i materien, men at en «storhetens Far»; ville føre de tapte
lyspartiklene tilbake til lysriket ved hjelp av en rekke frelsere. Disse frelserne
ble i den gnostiske kristendommen tolket som den ene frelseren Jesus.
Clement trodde den greske filosofien inneholdt deler av den guddommelige sannhet,
på linje med det Gamle testamentet. For ham var erkjennelsen eller troen
det viktig, på linje med den gnostiske tankegang hvor forestillingen om
en forløsende erkjennelse er sentral. Clement tok opp de samme fundamentale
spørsmål som var sentralt innen gnostisismen: «Hvor var vi?
Hva er vi blitt? Hva skal vi frigjøres fra?»
Origenes ble leder i den teologiske skolen i Alexandria etter Clement. Han var
den første til å sette den kristne tro i et teologisk system. Han
var sterkt influert av nyplatonisme og gjennom den allegoriske metode forsøkte
han å imøtegå gnostisismen Den nyplatonske tankegangen får
konsekvenser for Origenes sine doktriner om Gud og sjelen. Her er Gud en altomfattende
størrelse, i hvilken menneskets sjel har sitt opphav.
Augustin levde mellom 354 og 430 e. Kr. Han var en tilhenger av manikeismen
før han ble biskop. Paul Tillich fremhever at hans brudd med manekeismen
kun var symbolsk, gjennom den allegoriske metode og i hans teologiske skrifter
gjenfinnes den manekistiske tankegang. Han mente, på linje med Clement
og Origenes, at det fantes en overensstemmelse mellom nyplatonismen og kristendommen.
|
|
|
|
|
Hebraiske Røtter
Litteratur
