Forfatter av denne artikkelen er ass.prof i psykitatri ved Universitetet i Pittsburgh. Han er også grunnlegger og medisinsk leder av Gateway Rehabiliterings Senter i Pittsburgh, en av Amerikas ledende klinikker for stoffmisbrukere.

(Den jødiske måneden Elul, den viktige forberedelsesmåneden før det Høyhellige Dagene er tiden for selvransakelse og planlegging av det nye året med åndelig vekst og forbedret livskvalitet).

Med uttrykket å ”sette pris på”, betyr å verdsette eller anslå verdien av noe. La oss et lite øyeblikk, tenke over hvordan vi gir noe en verdi.
Hvis du ser deg omkring hjemme hos deg selv, vet du at det er noe du setter høyere enn annet av to grunner: (1) de er praktiske eller (2) de er dekorative. Et bilde behøver ikke å ha noen praktisk betydning, men det har en verdi, på grunn av sin estetiske kvalitet.

Tenk deg at du hadde en bestefarsklokke, som sluttet å gå. Selv om den ikke lenger hadde noen praktisk betydning, kan det være at du ville beholde den på grunn av dens estetiske kvalitet. Den er et vakkert møbel. På den annen side, hvis bokseåpneren blir sløv og ikke fungerer lenger, kaster du den. Fordi den hverken har noen dekorativ eller funksjonell verdi, er den verdiløs.

Noen mennesker er så vakre at de kan føle de har en estetisk verdi. Hovedparten av menneskeheten er ikke så heldige. Men vi vet at overfladisk skjønnhet har en tendens til å falme med årene. Vår verdi, som mennesker, må være basert på det praktiske i stedet for det estetiske.
Det får fram spørsmålet: Hva er så vår funksjon? Det er heller vanskelig å tenke seg at vår funksjon er å erfare så mye nytelse som mulig av det som finnes i verden. Hvis vi ser en person, som nyter et smakfullt måltid, tenker vi neppe på at han på den måten oppfyller hensikten med hvorfor han ble skapt.
Jødedommen utleder sitt begrep om menneskelig funksjon, fra Torahens undervisning. Vi ble skapt for å tjene Gud.

Tjene Gud består av de oppdragene (mitzvot) som knyttes til mellommenneskelig adferd og de oppdragene knyttes til vår hengivelse til Gud. I den grad vi oppfyller vår funksjon, i den grad har vi verdi og i den grad kan vi anse oss selv som ”verdsatt”.

Hjelpe Andre

Torahens Søyle er ”chesed”, nestekjærlighet. Patriarken Abraham, det jødiske folkets far, blir ansett som personifiseringen av Chesed. Dette begrepet ble tydeliggjort av Hillel, ved hans svar til proselyttene, som ba om en kort definisjon av Torah. Hillel svarte med sin fortolkning av ”Elske din neste som deg selv”. Han sa ”Ikke gjør noe mot en annen person, som du ikke ville han skulle gjøre mot deg.” (Talmud – Shabbat 31a).

Rabbi Akiva gjentar dette begrepet i sen erklæring ”Elsk din neste som deg selv er Torahens altomsluttende regel.” (Jerusalem Talmud – Nedarim 9:4). En etiker uttalte at ”altomsluttende” betyr at overholdelse av alle bud i Torahen, på en eller annen måte må bidra til å forsterke kvaliteten av omtanken for andre. Ja, hvis vi ikke føler en større nestekjærlighet for andre etter at vi har utført et oppdrag, mangler denne ”altomsluttende regel”.
Rabbi Yeruchem Levovitz understreker hvor viktig omtanken for andre er. Han stiller et interessant spørsmål. Hvis målet med livet, virkelig er åndelig utvikling, i motsetning til selvtilfredsstillelse – hvorfor har vi fått lysten etter velstand og fornøyelser, som avleder oss fra åndelighet? Rabbi Yeruchem siterer Torahens forskrift, ”Dere skal også elske den fremmede. Dere har selv vært fremmede i landet Egypt.” (5 Mos 10:19). For at vi skal kunne ha medfølelse med en fremmed og ha riktig medlidenhet med ham, må vi huske hvordan vi følte, da vi var gjester.
På samme måte, fastslår Rabbi Yeruchem, var årsaken til at vi fikk et mangfold av ønsker, den at vi kan kjenne smerten, når de er frustrerte. På denne måten, kan vi sette oss inn i andre menneskers behov og gjøre de gode gjerningene, som kan lette deres smerte. Man kan stille spørsmålet: Hvis vi ikke hadde fått disse behovene, ville ingen, noen sinne erfare noen frustrasjon. Hva er årsaken til å ha noen behov i det hele tatt?
Rabbi Yeruchems poeng er, at uten disse behovene, ville vi ha vært engler, i stedet for menneskelige vesen. Det Guddommelige ønsket var, at det skulle være menneskelige vesen på jorden, i stedet for engler.
Et menneske som strever etter åndelighet, må innse at hans personlige ønsker, kan være hindringer for å utvikle åndelighet.
Dette er det Rabbi Yeruchem sikter til. I jakten på åndelighet, kan det uten tvil vare nødvendig å forsake de fysiske gledene, som avleder
en fra åndelig vekst. Men, hvis man ikke hadde hatt noen erfaring med disse fysiske driftene, ville man ikke være i stand til å føle med eller for andre.
Dette ble oppsummert av Rabbi Yisrael fra Salant: ”Problemet med verden er at de fleste mennesker er opptatt av sin egen fysiske velferd og om andres åndelige velferd.” Rabbi Yeruchems poeng er en naturlig konsekvens av dette. ”Ha omsorg for din egen åndelige velferd og for andres fysiske velferd.”


Indre Kilder

Vi har fått evnen til å gjøre godt og oppfylle andre bud (oppgaver).
Vi får kunnskap om hvordan vi skal oppfylle budene, ved å studere Torahen. Jo større kunnskap vi tilegner oss fra Torahen, desto større er midlene, som vi kan gjøre godt med og oppfylle oppgaven. Midrash uttaler at patriarken Abraham hadde nådd et så høyt åndelig nivå,
at han hadde indre kilder, som tilførte ham Torah undervisning.
På grunn av hans inngående forståelse av Torahen, var Abraham et mønster for godhet. Mussarbevegelsens far (”jødisk etikk”), Rabbi Yisrael fra Salant, sa: ”Jeg vet at mitt sinn er tilsvarende tusen andre sitt. Derfor er mine forpliktelser, tusenfoldig.”
Denne uttalelsen fjerner, en gang for alle, påstanden om at selvrespekt er arroganse. Det er motsatt, jo større selvrespekt men har, desto mer ydmyk blir man over hvor enorme forpliktelser man har og betydningen av å svikte i og oppfylle dem og trene opp alle sine evner. Dette er grunnen til at våre vismenn sier: ”Hvis du har lært mye Torah, skal du ikke skryte om det, for det er årsaken til at du ble skapt." (Ethics of the Fathers 2:9).
Sett sammen med en annen uttalelse, nemlig den at ”et menneskes gjerninger må overgå hans kunnskap”, lander vi ved konklusjonen om at vi kun oppfyller våre plikter, når vi tilegner oss og gjennomfører kunnskap fra Torahen. Forståelsen om at vi er praktikere, burde gi oss et sunt selvbilde. Det kan ikke på noen måte rettferdiggjøre hovmod.




Til norsk ved Grete Wang