Rabbi Stephen Fuchs er senior rabbiner i reform Synagogen Beth Israel i Connecticut i USA Han har utgitt en rekke publikasjoner om jødiske emner, men spesielt emner som berører forholdet mellom jødedommen og kristendommen. De siste årene har han undervist kristne studenter ved en katolsk og en protestantisk høyskole. Han er antagelig en av de fremste innen jødisk-kristen dialog i USA.
Det følgende essay: "En rabbiner reflekterer over Langfredag", er en tale Fuchs holdt etter invitasjon fra den presbyterianske kirke i Nashville Tennesse i USA i 1997. Historisk sett var dette en unik hendelse, at en rabbiner holdt en tale i en kristen kirke på Langfredag. Talen viser likevel tendenser i vår tid, at kristne og jøder kan nærme seg hverandre i et forhold basert på gjensidig forståelse og respekt og gjenopprette den dialogen som en gang var.

For ti år siden var jeg på ferie med min familie ved Ozarks. Siden jeg alltid har vært interessert i slike ting, tok jeg med min sønn Leo, som var nesten ti år da, for å se et Pasjonspill (Skuespill om Kristi lidelse), som ble holdt på eiendommen til den kjente Gerald L. K. Smith.
For et fantastisk og kostbart arrangement! Levende hester, kameler, og til og med elefanter, gikk omkring på det store amfiteateret. Når Pontius Pilatus protesterte overfor det jødiske folk, fordi han ikke kunne finne noen feil ved Jesus, ropte de jødiske lederne: "Korsfest ham!"
Deretter vasket Pilatus sine hender og sa: "Jeg er uskyldig i denne rettferdige manns blod!"
"Korsfest ham!" ropte de jødiske lederne igjen. "La hans blod komme over oss og over våre barn ."
Da vi forlot den store og godt vedlikeholdte eiendommen, vendte Leo seg mot meg og spurte: "Korsfestet vi virkelig Jesus, pappa?"
"Nei, min sønn", svarte jeg, "vi gjorde ikke det".
"Hvis ikke vi gjorde det", svarte han, "hvem gjorde det da?"
Som best jeg kunne, forklarte jeg ham at ingen egentlig vet, men at det har vært mange diskusjoner om det. Men korsfestelse er en romersk, ikke en jødisk, henrettelsesmetode, og at jeg ikke trodde den romerske guvernøren ville ha tillatt sine jødiske undersåtter å gjøre noe han ikke ville selv.
"Men enda viktigere er det", sa jeg til min sønn, "at verken du eller jeg eller noen av de jøder som har levd de siste tusen år, var der eller var involvert".
Dette minne fra ti år tilbake, gjør invitasjonen fra den presbyterianske kirke om å tale for dem på Langfredag enda mer spesiell. Langfredag pleide å være en dag hvor jødene gjemte seg i frykt for hva de kristne ville gjøre etter sin Gudstjeneste. Noen ganger hendte det at de kristne myndighetene tvang jødene til å være i kirken på Langfredag, så de kunne høre taler og opplesningen om deres skyld og stahet.
På Langfredag føler jeg vekten av jødenes historie, mer enn noen annen gang i mitt liv. Når jeg lukker øynene ser jeg fortidens ofre for Langfredagens angrep. Jeg hører stemmer som roper, stemmene fra dem som gjennom historien ble drept uten noen annen grunn enn at de klynget seg til sin jødiske tro. Deres stemmer roper ut mot meg, "Ikke svikt oss!"
Da jeg nylig besøkte Jerusalem, for bedre å forstå den betydning Langfredag har for kristne, gikk jeg sakte og varsomt gjennom Via Dolorosa, veien med 14 stoppesteder, som tradisjonen sier Jesus skal ha stoppet ved på veien til hans korsfestelse. Guiden forklarte, at på Langfredag pleide 40 000 pilegrimer å gå på denne veien til Golgata, for å identifisere seg med korsfestelsen og dens budskap.
Jeg har også fått innsikt i denne spesielle dagen gjennom mitt studium av Lukas evangelium, som jeg studerer dette semesteret ved Vanderbilt Universitetet. Selv om jeg ikke er en kristen, blir jeg dypt rørt over Lukas` fortelling om Jesu ord fra korset. Forslått, hånet, pisket, korsfestet og nær døden, erklærer Jesus: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør". Om vi alle kunne vise slik barmhjertighet mot dem som har gjort oss ondt!
Midrash tradisjonen forteller om en engel som hadde vært ulydig mot Gud og sto derfor framfor Hans trone. Engelen tryglet om å få en sjanse til å gjøre opp for seg. Gud svarte: Jeg skal la vær å straffe deg på en betingelse. Du skal reise ned til jorden og bringe tilbake det vakreste i verden. Etter flere mislykkede forsøk på å finne det Gud ville ha, fant engelen en mann nedtynget av hevngjerrighet overfor en mann som hadde ranet ham. Mannen gikk bestemt mot huset til raneren for å drepe ham. Han krøp gjennom vinduet. Der så han en mor, ranerens kone, som holdt på å legge sønnen deres for natten. Hun holdt på å lære sønnen deres å be til Gud og takke Ham for alle velsignelser. Mens mannen stod der å så på, mintes han sin egen barndom - og hvordan hans mor hadde lagt ham om kvelden og lært ham å be. Mannens hjerte smeltet, og mens han oppga sin plan om å hevne seg, rant det en tåre ned på hans kinn.
Raskt tok engelen tåren og fløy med den opp til Guds trone. Da Gud spurte hva engelen hadde med seg, sa han: Nådige Gud, jeg bringer deg sannelig det aller vakreste på jorden; En tilgivelsens tåre.
Sannelig Engel, proklamerte Gud, tilgivelse åpner opp himmelens port. Det er det vakreste for Mitt åsyn.
Jeg ser her en direkte forbindelse til Jesu vilje til å tilgi og å overlate dommen av ham selv og andre til Gud. Mens han hang på korset, kom soldatene til ham med sur eddik. Noen hånte ham og sa: "La ham redde seg selv, hvis han er Messias".
Jesu trygge og tillitsfulle oppførsel ved sitt dødsøyeblikk, viser en sterk følelse av visshet over meningen med hans liv. I Lukas evangelium proklamere Jesus i det han skal dø: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!"
Det jeg finner mest spesielt med Lukas' redegjørelse om Jesu korsfestelse, er Jesu absolutte immunitet overfor publikums mening. Enten massen er med ham eller imot ham, så endrer ikke Jesus kurs
Uken før sin død fikk Jesus sitt publikum i en stemning av begeistring. Uken etter ropte de om å få Barabbas fri, og hans egne disipler fornektet ham. Hvis en vanlig mann hadde blitt forlatt på en slik måte ville han blitt utslått, men Jesu forble uberørt.
"Publikums mening" skriver James Hasting i The Speaker` s Bible, "kan skape holdninger, trender…" Jesu korsfestelse "beviser…dumheten og galskapen i den offentlige meningen, når den ikke hviler på noen prinsipper".
På begynnelsen av 1600- tallet, skrev Miguel de Cervantes det mest berømte og bevarte verk innen spansk litteratur Don Quixote de la Mancha. Jeg ser her en mulighet (selv om mine kollegaer har advart meg mot dette) til å sammenligne Jesus med Don Quixote. Tross alt var Don Quixote - for å si det mildt - ute av takt med virkeligheten. Jeg gjør derimot kun denne sammenligningen, fordi jeg har kommet frem til, at alle som har gjort noe virkelig stort har vært "ute av takt" med virkeligheten på deres egen tid.
Hvis vi ser på Mose livsløp, vil nok mange av observatørene si at han ikke var særlig realistisk. Fortelle Farao, den mektigste mann i hele verden, at han skal sette slavene fri? Latterlig! Men det er nettopp denne latterlige holdningen vi jøder feirer hver påske. Mange av de andre hebraiske profetene - Elia, Jesaja, Hosea og Jeremia, for eksempel - demonstrere lignende eksentrisitet. Likevel hedrer vi dem i dag nettopp for deres sterke tro, som fikk dem til å se det andre ikke kunne se og gjøre det andre ikke ville gjøre. Don Quixote tar plassen blant de største karakterer innen litteraturen fordi han, som Jesus, ikke lot noe hindre ham fra å følge sine idealer. Begge var immune overfor hån, og begge, som i sangen The Impossible Dream, var "villig til å marsjere inn i helvete for en himmelsk sak".
En del av Jesu storhet, som er den samme som de hebraiske profeter hadde, er hans villighet til å ta konsekvensene av sin tro og gjerning. Under Vietnam- krigen var det mange som protesterte. Det var mange som menet at saken ga dem legitimasjon for å sperre veier, forstyrre de daglige aktivitetene på Universitetene, kaste blod på offisielle dokument og andre lovstridige handlinger.
I de dager var det mange som støttet dem og mange som var imot. Det jeg alltid skal huske er likevel, at når motstanden ble for stor var demonstrantenes første krav å få amnesti for sine handlinger.
Jesus ba aldri om amnesti. Han var villig til å akseptere konsekvensene av sin overbevisning. Verken publikums begeistring den ene uken, eller deres hån den neste - verken tortur eller død - påvirket hans kurs. Man kan ikke la vær å bli inspirert av et slikt mot og en slik tro!
På denne Langfredag ønsket jeg å gjøre mer enn bare akseptere den vennlige invitasjonen fra den presbyterianske kirke. Denne vennlige invitasjonen har oppmuntret meg til å se videre, forbi fortidens smerte. Og den har gjort meg i stand til, som aldri før, å verdsette Jesu evne til å tilgi og hans vilje til å leve og dø for sin tro.
Ikke misforstå - Jesus er ikke jødenes Messias, slik han er for kristne. Det er og vil alltid være dype teologiske forskjeller mellom våre trosretninger. Å skjule disse forskjellene eller late som om de ikke er der, kan bare føre oss tilbake ned den mørke vei som vi nettopp har begynt å komme oss opp fra.
Jeg har ingen ønsker om at vi skal bli én religion. Men jeg har et dypt ønske om at vi kan lære å akseptere og respektere våre trosretningers forskjeller og sette pris på de verdier vi kan lære av hverandre.
Det var en gang en ung mann ved navn Jerry, som var et lojalt medlem av skolens fotballag. Selv om Jerry trente jevnlig, syntes ikke treneren at Jerry var god nok til å spille under en kamp. I løpet av de fire årene han hadde spilt på laget, hadde treneren ofte sett Jerry gå arm i arm med sin far rundt stadion. Men treneren fikk aldri tid til å hilse på Jerrys far, eller spørre Jerry om ham.
Uken før lagets viktigste kamp, døde faren til Jerry. Jerry ba om å få slippe treningen et par dager, for å være sammen med sin familie. "Selvfølgelig", svarte treneren, "og ikke føl at du må kommer tilbake før kampen. Bli hos familien din så lenge du vil". Til trenerens overraskelse, kom Jerry tilbake kvelden før kampen. Han spurte om han kunne begynne igjen neste dag. Treneren, som ble overrasket over spørsmålet fra lagets mest lojale medlem, og fylt med sympati over guttens tap, sa ja.
Hele natten lå treneren og angret på sin beslutning, men han hadde gitt sitt ord. "Jeg lar ham være med å spille noen få av kampene", tenkte han, "deretter tar jeg ham ut".
Dagen etter stod treneren nervøs og så at åpningssparket kom rett til Jerry. Men Jerry løp med en forbausende dyktighet og fikk ballen inn på midtfeltet. Siden han spilte så godt lot treneren ham fortsette å spille. Jerry skaffet laget flere gode mål. Og slik fortsatte det, Jerry spilte sitt livs beste kamp og ledet det dårlige laget sitt til en suveren seier.
Etter kampen kom treneren for å gratulerer Jerry, som satt alene i et hjørne i garderoben. "Hva skjedde der ute, gutt?" spurte treneren. "Du kan jo ikke spille så godt. Du har i alle fall aldri gjort det før!"
Jerry så på treneren og sa stille: "Trener, min far var blind. Dette er den første kampen han har kunnet se meg spille".
Gjennom historien har jøder vært forblindet for den mening og inspirasjon selv ikke- troende kan finne i de kristnes skrifter. Gjennom historien har kristne vært forblindet for rikdommen i den jødiske arv, som kristendommen sprang utfra. Tiden har kommet for å fjerne denne blindhet og se - kanskje for første gang - på den skjønnhet vi kan finne i en annens tro.
I motsetning til Jerrys far, behøver vi ikke å dø for å se. Vi behøver bare å åpne våre øyne. Det er et stort steg inn i lyset, og glansen kan være ubehagelig til å begynne med. Hvis vi derimot føler, at vi ved å anerkjenne en annens tro nedgraderer vår egen religiøse tradisjon, så la oss følge Jesu eksempel på korset. La oss leve ut vår tro med styrke og overbevisning. La oss strebe etter å tilgi dem som gjør oss ondt, og la oss overlate dommen over andre til Gud. Mens vi - hver på vår måte - overgir vår ånd i den Allmektiges hender.