EN LITEN PIKES BØNN

«En kveld hadde jeg arbeidet hardt for å hjelpe en mor som lå på fødestuen; men på tross av alt vi gjorde for henne, døde hun og forlot sin for tidlig fødte baby og en gråtende to år gammel datter. Vi visste at det ville bli vanskelig å redde babyen fra å dø, fordi vi ikke hadde noen kuvøse. (Vi hadde heller ingen elektrisitet som kunne holde kuvøsen i gang). Vi manglet også spesielt utstyr til å mate den lille med.
Selv om vi bodde på ekvator, var ofte nettene kjølige med en farlig trekk. En jordmor student gikk for å finne kassen vi hadde til slike babyer og bomull, som vi kunne pakke den inn i. En annen gikk for å fyre opp ovnen og fylle en varmtvanns flaske. Hun kom raskt tilbake og var svært ulykkelig for hun kunne fortelle meg at mens hun fylte opp flasken, sprakk den. Gummi råtner svært raskt i tropisk klima. «Og det er den siste varmtvanns flasken vi har!» utbrøt hun.
På samme måte som hjemme, er det ikke lurt å gråte over spilt melk i Sentral Afrika heller. De synes ikke det var noe særlig å gråte over vannflasker. De vokser ikke på trær og det finnes ingen forretninger nede langs skogsstiene. «Ja, vel.» Sa jeg, «Legg babyen så nær ovnen du tror er trygt, så legger du deg ved siden av, mellom babyen og døren, for å holde den borte fra trekken. «Din jobb er å holde babyen varm.
Dagen etter, ved 12 tiden om formiddagen, gjorde jeg slik jeg pleier, jeg gikk for å ha en bønnestund sammen med de barnehjemsbarna som hadde lyst å være sammen med meg. Jeg pleide å gi barna forskjellige forslag om ting de kunne be om og fortalte dem om den bitte lille babyen. Jeg forklarte dem om problemet vi hadde med å holde babyen varm nok og nevnte varmtvanns flasken. Babyen kunne så lett dø hvis den ble avkjølt. Jeg fortalte dem også om den lille to år gamle søsteren som gråt slik fordi hun hadde mistet mammaen sin.
I løpet av bønnetimen, ba Ruth, en ti år gammel pike, med den vanlige likefremme kortfattethet, slik våre afrikanske barn gjør: «Gud, vær så snill«, ba hun, «send oss en vannflaske. Det nytter ikke å vente til i morgen, Gud, for da kommer babyen til å dø, derfor må Du sende den i ettermiddag.» Mens jeg gispet innvendig, over dristigheten i bønnen hennes, la hun til som en naturlig konsekvens. «Og mens Du er i gang, kan Du være så snill å sende en dukke til den lille piken, slik at hun forstår at Du virkelig er glad i henne?»
Slik det ofte er med barnas bønner, ble jeg satt på plass. Kunne jeg ærlig si «Amen?» Jeg trodde jo bare ikke at Gud kunne gjøre dette. Å jo, jeg visste at Han kan gjøre alt. Bibelen sier jo det. Men det får da være grenser, ikke sant? Den eneste måten Gud kunne svare denne spesielle bønnen på, måtte være å sende meg en pakke hjemmefra. Uansett, hvis noen skulle sende meg en pakke, hvem ville pakke ned en varmt vannsflaske?
Jeg bodde på ekvator! Halvveis gjennom ettermiddagen, mens jeg underviste i sykepleieskolen, fikk jeg beskjed om at det sto en bil utenfor døren min der jeg bodde. Når jeg nådde hjem, var bilen kjørt, men der, på verandaen, sto en stor 12 kilos kartong. Jeg kunne kjenne tårene kom i øynene mine. Jeg klarte ikke å åpne pakken på egen hånd, derfor sendte jeg bud på barnehjemsbarna.
Sammen fikk vi av hyssingen ved forsiktig å knytte opp hver knute. Vi brettet papiret sammen og passet på at vi ikke rev det i stykker mer enn nødvendig. Spenningen steg. Noen og tretti eller førti par øyne stirret på den store papp kartongen. Fra toppen av, tok jeg ut klare fargede, røde strikkejakker. Øynene tindret da jeg delte dem ut. Deretter var det strikket bandasjer til de pasientene som led av spedalskhet, og barna så ut til å kjede seg litt. Så kom det fram en eske med rosiner og sultana rosiner - det skulle bli en haug boller til helgen. Så, da jeg tok hånden ned i kartongen igjen, kunne jeg kjenne den …. kunne det være sant? Jeg grep den og dro den ut --- ja, en flunkende ny gummi, varmtvanns flaske! Jeg gråt. Jeg hadde ikke bedt Gud om å sende den; Jeg hadde ikke virkelig trodd at Han kunne!
Ruth sto i første rad av barna. Hun løp fram og ropte ut, «Hvis Gud har sendt flasken, må Han ha sendt dukken også!»
Hun gjennomsøkte esken helt til bunns og dro opp den lille dukken som var kledt i de skjønneste klær!
Øynene hennes skinte! Hun hadde aldri tvilt. Hun så opp på meg og spurte: «Kan jeg få være med deg mamma og gi denne dukken til den lille piken, slik at hun vet at Jesus virkelig er glad i henne?»
Den pakken hadde vært på reise i fem hele måneder. Pakket av min tidligere søndagsskole klasse. Lederen hadde hørt og adlydt Guds tilskyndelse om å sende en varmtvanns flaske, til og med til ekvator!! Og en av pikene hadde lagt en dukke ned i esken, som skulle til et afrikansk barn - fem måneder tidligere - som et bønnesvar på en troende ti år gammel pikes bønn, for at den skulle komme «i ettermiddag».
«Før de roper, skal jeg svare!» Jes 65:24.
Lev som om Kristus døde i går, sto opp i dag morges og kommer tilbake i morgen.
Gud er virkelig EN ÆREFRYKTINNGYTENDE GUD.

Shalom til deg!
Herren velsigne deg og bevare deg.