Jeg vant en fredag og det ble «Crossroads». Jeg husker en scene der en gutt med caps spurte presten sin: «Fader, hva er forskjellen på deg og rabbi Silver?» Presten ga gutten et medfølende blikk og sa: «Se det på denne måten, sønn. Vi er begge i samme sportsliga; det er bare det at vi spiller på ulike lag».

Siden den kvelden har jeg undret: Mente presten at han og rabbineren begge strebet etter det samme mål, men på forskjellige måter? Eller mente han at de konkurrerte med hverandre? Spørsmålet forblir hos meg og ligger i hjertet av mitt studium av den kristne Messias sin rolle.

En berømt forfatter skrev: «…Man behøver bare lese det som er skrevet om Jesu liv siden sekstiårene for å se hva de har gjort med de sterke, bydende utsagnene Jesus ga, hvordan de har spedd ut Hans sterke verdensfordømmende krav til individer, slik at Han ikke skal komme i konflikt med våre etiske ideal…»

Hvor rett det ser ut til at denne forfatteren har! Vi har siden sekstiårene sett Jesus omgjort til en dongerikledd nåtidens type, ganske lik på oss på mange måter, men likevel med et budskap og en oppgave som skiller ham ut. Siden sekstiårene har vi sett en popularisering av Jesus med musikk og billedeffekter som fanger både fantasien og underholdnings dollar.

Forfatterens påstand om hva de har gjort med Jesus siden sekstiårene er ikke overraskende helt til det går opp for oss at forfatteren er Albert Schweitzer og at hans påstand ble publisert i 1906. Han refererer altså til 1860 årene, ikke de sekstiårene vi kjenner til.

I sitt berømte studium konkluderte Schweitzer med at det er nesten umulig å oppdage den historiske Jesus. I 1973, etter filmen om Jesus Christ Superstar, sammen med populære evangeliske bevegelser og andre bølger av «Hvem var den virkelige Jesus»? studier, trakk Geza Vermes samme konklusjon, etter et 25 års studium av Jesu liv og samtid. Han skrev: «Hvis ikke det skjer noen viktige, nye funn i framtiden, kan ikke mye bli sagt om Jesus i denne tid som er historisk autentisk.»

En av grunnene til at den historiske Jesus er så uklar, er at Evangeliene (selv de synoptiske evangeliene Matteus, Markus og Lukas) er uenig om mange detaljer. Vermes hevdet at Evangeliene «ikke gir mer enn et rammeverk av hvem Jesus egentlig var».

Samuel Sandmel la til: «Vi kan ikke være nøyaktige når det gjelder Jesus. Vi kan vite hva evangeliene sier, men vi kan ikke kjenne Jesus». Selv om den historiske Jesus stort sett er ukjent, kan og må vi forholde oss til bildet av den personlighet, lære og innflytelse som har blitt tegnet gjennom historien. Slik Schweitzer skrev: «Som en historisk personlighet forblir Jesus en fremmed for oss i vår tid, men hans ånd, som ligger gjemt bak hans ord, er kjent i sin enkelhet og har en direkte innflytelse.»
Schweitzer skrev selvfølgelig som en kristen. Men vi jøder blir også berørt av Jesu innflytelse på en sterkere måte enn den vage historiske figur, som mange hundre års hengiven forskning ikke har klart å avdekke.

Uten på noen måte å sverte den personen som vekker den kristne religiøse erfaring, erkjenner vi jøder ærlig at vi ikke ser Jesus slik kristne gjør. Forenklet er de grunnleggende kristne forestillingene jødene ikke aksepterer følgende:

1) At Jesus var Guds salvede, den Messias som jødene lengtet etter, både på den tid Jesus levde og i andre perioder i den jødiske historie.
2) At Jesu martyrdød på noen måte fungerer som soningsoffer for menneskehetens kollektive synd eller for synden til noe enkeltindivid.
3) At Gud ble eller mest sannsynlig ble inkarnert i et menneskets skikkelse, gjør ethvert menneske til en verdig gjenstand for tilbedelse.
4) At , slik Paulus sier i sine brev, Jesu liv og død avskaffet den jødiske lov og satte den ut av funksjon.

Det kan tillegges et mangfold av andre emner, men dette er de mest grunnleggende påstandene kristne hevder om Jesus, som jøder ikke kan akseptere. Jesus var ikke jødenes Messias, fordi han ikke oppfylte de godt kjente jødiske forventningene om hva Messias skulle gjøre. Slik Samuel Sandmel skrev: «De som ikke anerkjente Jesus som Messias, gjorde det på en måte fordi forventningene ikke ble virkeliggjort. Romerrikets makt ble ikke brutt, den davidiske linjen ble ikke gjenopprettet, de spredte (i diasporan) ble ikke mirakuløst samlet tilbake til Palestina; dagliglivet fortsatte som før».

Grunnlaget for jødenes avvisning av kravet om at Jesus var Messias kan bli gitt uten unnskyldning og uten bitterhet. Dette handler om tro og følelser. En slik tro baserer seg ikke på hva som er rett og galt. De bare er der.

I et interfaith- forhold burde målet vårt være å komme enda lenger enn bare til en generell toleranse. Målet burde være å akseptere hverandres følelser. Uten å forsøke og overbevise eller omvende, skulle vi åpne vårt hjerte og sinn for en forståelse og verdsettelse av det den andre holder kjært.

Dessverre har jøder og kristne, helt fra de 2000 årene det er siden Jesus levde, vært i tottene på hverandre om spørsmålet om «Jesu status». Kristne har forfulgt jødene for deres manglende tro og jødene har svart med harme og i hemmelighet skrevet ned argrumenter mot de kristne.

For førti år siden beskrev Rabbi Samuel Goldensohn røttene til den jødisk- kristne konflikten slik: «Som regel var Israels barn dypt ærlige. Ingen som leser Skriften kan rømme fra den overbevisning, at et folk som kunne møte livet med et slikt mot, som kunne blottlegge sine feil, sine mangler og sin overbevisning med en slik åpenhet…ingen kan fornekte at dette folket var overmåte ærlige.»

Når det gjelder de første kristne, påpeker Rabbi Goldensohn at de som konverterte til de nye doktrinene «kjempet for dem med like stor nidkjærhet». Han konkluderte med at det er viktig å forstå «at det finnes ikke noen sterkere iver enn den som føles av de som er ansvarlige for en doktrine, eller av dem som nylig har konvertert til den».

En begeistret tro, nidkjærhet, gjensidig oppriktighet, for å bruke Goldensohns begreper, fostret en antipati som har eksistert mellom jøder og kristne gjennom mange århundrer. Forhåpentligvis vil denne gjensidige antipatien fortsette å blekne. Forhåpentligvis vil vi, i denne tid og på dette sted, klare å verdsette og respektere den legitime religiøse forskjellen som eksisterer. Forhåpentligvis har vi kommet til det punkt, da kristne ikke behøver å misjonere for jøder på en aggressiv og upassende måte, og at jøder derfor ikke behøver å betrakte kristne med skepsis og forakt.

Når jeg nå har gitt grunnene for at jøder ikke tror på Jesus, betyr det ikke at kristne bør slutte å tro på ham. Når jeg sier det er galt av jøder å tro på Jesus, så sier jeg det fordi det er en av de få ting som kan sies utvetydig. Det er helt fremmed for den jødiske religion slik den har utviklet seg historisk. Å tro på Jesus er kanskje uunngåelig riktig for kristne, men det er helt utenfor grensene for den jødiske tro.

I parentes bemerket, er dette grunnen til at jeg tar så stor avstand fra såkalte «Jøder for Jesus». Jeg har ingenting imot at kristne forsøker å overbevise andre om verdiene i deres tro. Jeg motsetter meg derimot den holdningen, at en kan være både jøde og kristen på samme tid. Hvis en jøde ønsker å bli kristen, la ham gjøre det med god samvittighet. Men samtidig må han ikke lure seg selv til å tro at han fremdeles, i sitt innerste vesen, er en jøde. En «Jøde for Jesus» er ikke en jøde mer, like lite som en katolikk som fornekter Kristus er kristen.

Men hva med Jesus selv? Det skulle ha vært interessant å se hvilken plass han ville ha fått innen jødisk tankegang, hvis hans liv og karriere ikke hadde frambrakt den fiendtlighet den har. Hvis jøder aldri hadde blitt stemplet som «Jesu mordere» , hvis vi aldri hadde lidd slik vi har i Jesu navn, hvilken plass ville denne læreren fra Galilea da ha fått i vår religiøse tradisjon?

Dette kan man bare spekulere på, for jøder har blitt blindet for Jesu godhet på grunn av de lidelser hans etterfølgere har påført oss. Hvis kristne ønsker å forstå jødene, må de også forstå at emnet om Jesus er så fylt av følelser, at vi ikke er i stand til å diskutere det sakeligsaklig.

Vår situasjon er slik, at når vi hører Jesu gode gjerninger blir lovprist, venter vi instinktivt at snart kommer det et forsøk på å konvertere oss til troen på Kristus, eller fordømmelse av oss, fordi vi fornekter den tro. Kristne må forstå at på grunn av de siste 2000 års hendelser, reagerer jødene umiddelbart på navnet Jesus. På en måte føler vi, at som med Martin Luther, vil vennligheten avløses med fordømmelse hvis vi ikke klarer å «se lyset» slik kristne ser det.

I løpet av 1520- årene, fordømte Martin Luther ofte forfølgelsen av jøder blant kristne og anbefalte en tolerant og forståelsesfull holdning overfor oss. Men ettersom jødene fortsatte å motstå det kristne budskapet, vokste det fram en fiendtlighet hos Luther. I 1540 årene skrev han: «Om jødene og deres løgner» og «Advarsler mot jødene». I disse verkene kalte han oss «tyver» og «avskyelige skadedyr» som burde bli bannlyst fra samfunnet eller underkastes til tvangsarbeid.

Vi jøder må gjøre kristne oppmerksom på den følelsesmessige prosess som iverksettes hos oss når vi hører Jesus bli opphøyet. Denne refleksen har blitt lagt inn inn i oss etter flere hundre års pogromer, landsforvisning og verre ting. Min bønn er at den samme refleksen kan bli trukket ut av oss, ikke ved å glemme fortiden men ved å overvinne den, ikke gjennom arroganse eller fornektelse av vår historie, men gjennom at de etterfølgende århundrene kan bli preget av en gjensidig aksept og vennskap.

Fremdeles er kanskje ikke denne refleksen helt fjernet. De siste tiårene gir oss likevel grunn til å håpe på mindre mistenksomhet i et forhold basert på interfaith. Mye av denne tendensen skyldes et aktivt arbeid fra det kristne samfunn. Vårt håp er at den slags aktivitet fortsetter å vokse og at vi i det jødiske samfunn fortsetter å ta imot dette med varme og verdsettelse.

Det er ikke Jesu skyld at vi reagerer. Men noen av hans etterfølgere har skylden. Med dette i tankene vil jeg forsøke å tenke igjennom hvordan vi, hvis vi klarte skille oss fra historien, ville ha betraktet Jesus selv.

De konfliktene han hadde med de religiøse myndighetene på hans tid, ville absolutt ikke ha forårsaket en ufravikelig dom. Å bli akseptert på sin egen tid er absolutt ikke en ingrediens vi vanligvis finner blant levedyktige jødiske helter. Moses, den største av våre ledere, ble ofte avvist og kritisert av et stort antall mennesker. Store profeter, som Jesaja, Jeremia og Amos, ble foraktet og avvist av samfunnet på sin tid. Selv Elia, ham vi åpner døren for hver Påske, ble så motløs av den behandlingen folk møtte ham med, at han klaget til Gud, «Jeg har vært nidkjær for Gud…men Israels barn har forlatt Din pakt, kastet ned ditt alter, slått Dine profeter med sverdet; og jeg, bare jeg, er igjen».

Nei, det faktum at disse enkeltmenneskene ofte kom i konflikt med det folket de konfronterte, har ikke ødelagt deres endelig rykte. Heller ikke ville dette faktum ha kastet Jesus ut av rekken av jødiske helter.

Personlig ser jeg Jesus som en lojal jøde, til tross for hans påståtte uenigheter med det jødiske samfunn på sin tid. De kontroverser han reiste ser ut til å ha vært for «himmelens skyld», dvs. positivt orienterte kontroverser. Enten Jesu meninger var riktig eller gale, så klarte de å fordype folks forståelse av kjernen i den religiøse praksis.

I tillegg, ser jeg Jesus som en begavet leder og lærer med en usedvanlig interesse for bruken av lignelser. Jeg ser paralleller, som Geza Vermes har indikert, til historiene om hans mirakler og helbredelser i bibelske figurer som Moses, Elia, Elisja og i samtidige vise menn i Galilea, sirkeltegneren Honi og Hanina ben Dosa. Jeg ser derimot ikke noen nyskapende ideer eller forestillinger i Jesu undervisning, som gir ny positiv innsikt for forståelsen av den bibelske og fariseiske jødedommen, selv om jeg fullt ut aksepterer at kristne ser dette annerledes.

Jo, den forestillingen om Guds kjærlighet som Jesus presenterer, ga en ny dimensjon til det religiøse jødiske liv. Men for de av oss som forblir jøder, er Jesu idé om en Gud, hvis kjærlighet og tilgivelse er ubetinget, mindre attraktiv enn en Gud som hovedsakelig er interessert i en moralsk verden med respekt og rettferdighet, balansert med nåde og barmhjertighet. Kort sagt, vi føler oss mer tiltrukket av Gud i den Hebraiske Bibelen og rabbinsk litteratur enn den Gud Jesus tegner.

Også her aksepterer og respekterer vi at andre føler annerledes. Vi ber til gjengjeld om at Jesu etterfølgere respekterer den tradisjon som Jesus sprang ut av og jeg våger påstå, som han forble i gjennom hele sitt liv.

Vi ber om, at kristne stopper med og motarbeider forsøk på å fremstille den fariseiske jødedommen, som sannelig er vår jødedom, som en tørr og kald legalisme som Jesus ga en gjenopplivelse med et pust av kjærlighet. Det er rett og slett urettferdig og feilaktig å fradømme loven og fariseismen dens kjærlighet og barmhjertighet. Vi ber om at kristne leser skrifter fra sine egne opplyste skolerte, som R. Travers Herford, George Foot Moore og Morton Scott Enslin, for å tilegne seg en sann forståelse av den virkelige fariseiske arv.
For hvis kristne behandler vår tro med den respekt den fortjener, må vi respektere deres godhet som representanter for mesteren av deres tro. Det er kanskje ikke riktig overfor ham, men siden vi ikke kan forstå den historiske Jesus fullstendig, vil vår forståelse av Jesus på mange måter være knyttet til de handlinger hans etterfølgere gjør i hans navn.

Jesus er ikke, og vil heller aldri bli, det samme for jøder som han er for kristne. Hvis moderne protestanter kan akseptere dette faktum med sinnsro, så vil den ondartede antisemittismen som Martin Luther var smittet av i hans senere år, bare være av historisk interesse. Hvis moderne katolikker kan fortsette å vennlig akseptere oss slik vi er, kan vi trygt plassere korstogene, Inkvisisjonen og landforvisningene og ediktene rettet mot oss til en stadig fjernere fortid.

Nei, Jesus er ikke vår Messias. Vi så etter ting fra den jødiske Messias som Jesus aldri brakte. Tolkninger som vi aldri kan akseptere, har blitt tillagt om Jesus. Det er ikke bare et spørsmål om tid før vi «ser lyset».

For våre kristne venner derimot, er Jesus både et håp og en inspirasjon for «fred på jord og velbehag blant menneskene». Hvis Jesus gir slike ideal til sine etterfølgere, og hvis hans lære hjelper oss å skape en bedre verden for oss alle, så kan vi som jøder, i stedet for å vike tilbake når hans navn nevnes, heller anerkjenne Jesu positive innflytelse og være takknemlig for den. Vårt syn på Jesus vil fra nå av være mindre avhengig av hvem han var enn hvem hans etterfølgere gjør ham til.