Israels Hellige Gud sier om de siste dager: «- da skal du si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg tar Josefs stav, som er i Efra'ims hånd, og Israels stammer, hans medbrødre, og jeg legger dem til Judas stav og gjør dem til én stav, så de blir til ett i min hånd.
De stavene du skriver på, skal du holde i din hånd for deres øyne.
Si så til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de drog bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem til deres eget land.
Jeg vil gjøre dem til ett folk i landet, på Israels fjell, og én konge skal være konge for dem alle. De skal ikke mer være to folk og ikke mer dele seg i to riker.
De skal ikke mer gjøre seg urene med sine motbydelige avguder og med sine styggedommer eller med noen av sine misgjerninger. Jeg vil utfri dem fra alle deres bosteder, der de syndet, og rense dem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.
Min tjener David skal være konge over dem, og én hyrde skal det være for dem alle. Mine lover skal de følge, og mine bud skal de holde og leve etter dem.
De skal bo i det landet jeg gav min tjener Jakob, det som deres fedre bodde i. De skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til evig tid. Og David, min tjener, skal være deres fyrste for evig.» Esek 37:19-25
For lenge siden delte Israels Gud, Israels Hus og i de siste dager, når Han gjenforener Israels Hus helt og fullt, vil de ha et spesielt segl som vil gi dem styrke til å «stå». (2 Krøn 11:4; Matt 12:25)
De kommer til å ha «en konge» (Messias Yeshua). De vil ikke lenger besmittes seg selv med noen av sine gamle synder. De vil ikke lenger rykkes opp av Landet, men bo der i «all evighet».
Efra'im Israel er «melo hagoyim», «hedningenes fylde» som ble lovet til Josefs sønn, Efra'im (1 Mos 38:19; Rom 11:25). Og vi lever i de dager da Faderen gjør Efra'im og Juda til èn stav i Guds hånd. For «sløret» blir løftet fra øynene til «begge Israels hus «slik at de begynner å se bedre: «Herren, hærskarenes Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel.
Han skal bli til en helligdom og til en snublestein og en anstøtsklippe for begge Israels hus, til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere.» (Jes 8:13-14)
Se også Joh 2:19-22 og Rom 11:25-26.
Vi lever i den time da Efra'im begynner å «klage» over «sin ungdoms skam», Som det er profetert i Jer 31:18-20: «Jeg har hørt Efra'im klage: Du har tuktet meg. Ja, jeg ble tuktet som en utemmet kalv. Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud.
For etter at jeg har vendt meg bort fra deg, angrer jeg. Og etter at jeg har fått forstand, slår jeg meg på hoften. Jeg ble skamfull og ydmyket, for jeg bærer min ungdoms skam.
Er da Efra'im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren.»
På den måten er øynene til «den fortapte sønn» begynt å se lyset slik vi kan lese om i Luk 15:11-32. Efra'im begynner å se hvor feil han tok, da han tok sine hedenske valg og han lengter nå etter å komme tilbake til sin Fars hus. Og når Faren ser han komme, kan vi forstå hvordan Han gleder seg….
«Og han sa: En mann hadde to sønner.
Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.
Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.
Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.
Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.
Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.
Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.
Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.
Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.
Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!
For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.
Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.
Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.
Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.
Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.
Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.
Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!
Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!
Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.