Av Jeffrey Dunetz

Jeg er sint på meg selv og på andre jøder i diasporaen, for at vi ikke er sinte nok.

Vanligvis er jeg glad i å reise hjem fra arbeidet med tog. Det er min anledning til å komme meg ned fra alt kavet på jobben og forberede meg på gleden det er å treffe familien min. Men i dag er det annerledes. Denne kvelden klarer jeg ikke å slappe av. Jeg sitter på den vanlige plassen, lytter til radioen og etter hvert ord som kommer ut av hodetelefonene, blir jeg bare sintere.

Jeg klarer ikke å slappe av i dag. I dag var det en ny bussbombe i Jerusalem; 20 uskyldige mennesker ble myrdet, fem av dem var barn. Nesten 120 ble skadd, 40 av dem var barn.

Vanligvis klarer jeg å komme på noen gode, satiriske måter som kan forklare hva jeg mener om volden som er begått mot min israelske familie i tider som denne. Jeg kan skrive noe treffende, som kan vekke folk til oppmerksomhet. Med i dag, kan jeg ikke. I dag er jeg bare kokende harm på så mange forskjellige mennesker.

En av dem min harme er rettet mot, er en mann på radioen. Han bare beskrev bombingen som var rettet mot så mange uskyldige barn som «en del av voldsspiralen». Jeg er oppskaket fordi han satte likhetstegn mellom Israels drap på en terrorist og bombingen av en buss som var full av sivile, som var på vei hjem fra sin kveldsbønn, som om det ikke fantes noen moralsk forskjell.

Ansiktet mitt blir rødt, mens jeg leser avisen foran meg. I den, forteller en artikkel om sikkerhetsgjerdet som Israel bygger og mangelen på det de kaller for betydelig frigivelse av fanger. Artikkelen beskriver disse spørsmålene som deler av veikartet for fred, som statsminister Sharon sliter med.

Unnskyld meg, men forrige gang jeg så, var verken gjerdet eller fangene, del av veikartet… Jeg koker også ved det faktum at artikkelen ikke sier et ord om den palestinske ministeren som nekter å avvæpne terroristene. …. Noe som FINNES i veikartet. Noe som ville ha gjort at 120 uskyldige sjeler hadde vært hjemme hos familiene sine i kveld.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha vært i Washington, for å få 15 minutter til å lufte mitt sinne ut over den amerikanske kongressen. De behandler kuttene i lånegarantier for Israel, på grunn av sikkerhetsgjerdet, som bygges rundt Vestbredden. Jeg skulle ønske jeg kunne minnet dem om at det finnes et sikkerhetsgjerde mellom USA og Mexico. Det gjerde finnes ikke der for at det skal redde liv; det er der for å holde arbeidsløse mexikanere fra å snike seg inne og finne en jobb i USA. Det er et godt gjerde. Israel bygger et gjerde for å holde terrorister fra å komme inn å sprenge barn i luften. Det er altså et skadelig gjerde … forstå det den som kan.

President George Bush, som angivelig er så bestemt mot terrorisme .. hvorfor tvinger ikke han herr Abbas til å avvæpne terroristene? Jeg har sett ham offentlig kritisere gjerdet også. Hvorfor er han på TV og klager over at Hamas bruker den midlertidige våpen-hvilen til å gjenoppruste og styrke sine terror-celler? Hvorfor kan han ikke forstå at grunnen til at palestinerne ikke ønsker gjerdet er fordi det vil begrense deres mulighet til å sprenge barn i luften? Hvis sikkerhetsgjerdet allerede var bygget, behøvde kanskje ikke 20 familier være i sorg idag. Persidenten er en mye smartere mann enn meg; og det gjør mer enda sintere at jeg kan se det, men ikke han.

Mer enn noe annet, er jeg sint på meg selv og på andre jøder i diasporaen, for at vi ikke er sinte nok!! Vi burde høre på hva de radikale islamistene sier, hvordan de roper etter jihad mot jøder over alt. Lytt til det faktum at de ser på HELE Israel som okkupert territorium. Hvis ikke DET gjør deg sint nok, tenk på det faktum at regjeringer rundt omkring i verden, sammen med mange av våre akademikere, tror at jødisk blod er tarvelig. Bare se på EU’s avslag på å stanse hjelpen til Hamas. Hvis ikke det får blodet ditt til å koke nok, se da på bildene av de forvridde delene av bussen, de tildekkede kroppene, de døde barna, dammene av uskyldig blod..

Kjære dere, det er på tide å bli virkelig sint og det er på tide at vi bruker dette sinnet. Hver gang du leser en forutinntatt rapport i en avis, ring avisens redaksjon og forklar dem hvordan deres redaktør har skjelet.

Det er på tide å ringe politikerne og statsministeren og fortelle dem at de taler selvmotsigende. Forklar dem at jødisk blod ikke er simpelt.

Det er på tide å la ditt sinne steke, å bruke det til å hjelpe pro-Israel organisasjoner eller veldedige institusjoner; kanaliser det sinnet ved å gå i felttog for Israel, kjøpe og spørre etter Israelske produkter og reise til Israel.

Det er på tide for hver av oss å bli mer sint enn noen gang tidligere å hellige oss til å finne fredlige måter å støtte vår brøder og søstre som er ved frontlinjen i denne krigen mot alle jøder over alt.

Når vi legger oss til å sove om kvelden, må hver og en av oss spørre seg selv, «Hva har jeg gjort for Israel i dag? Hva har jeg gjort for å være sikker på at ingen skal bli revet i stykker av en bombe i dag? Hvilke skritt har jeg personlig tatt, for å forsikre meg om at det ikke skal bli noen bilder av en ødelagt barnevogn ved siden av en forvridd buss i avisen i morgen?»

Hver eneste Israel venn, jødevenn, har ansvar for å ta vare på sin bror og søster. Nå er tiden kommet for å bli sint og å kanalisere sinnet inn i positiv handling. Vi kan faktisk bety forskjellen!