ASSIMILASJON
"Oppsugingen", om den er aktiv eller passiv, kalles for "assimilasjon". Det er et alvorlig ord blant dem som bryr seg om jødisk overlevelse.
Siden de ble spredt blant nasjonene i år 70 e.Kr., har tapet av jødisk identitet ved assimilering inn i fremmede kulturer, alltid vært en sak av høyeste viktighet blant de overlevende av det jødiske folk – og det er det fremdeles. I våre dager, i henhold til Am Echad (Organisasjonen for èn jødisk nasjon), har det blant ikke-ortodokse jødiske familier skjedd en reduksjon i løpet av de siste tre generasjonene, som er alarmerende. Av 100 jødiske familier, er det bare 25 som i det hele tatt vet at de er jøder!! Assimilering er i dag fremdeles den største enkeltstående, pågående trusselen mot jødisk overlevelse siden nazismen.

HELLENISMEN
På den tiden da begivenhetene som ledet til Hanukkah, skjedde, fant det sted et forsøk på å forby jødiskhet ved lov og på den måten utrydde det jødiske særpreg ved å håndheve denne loven med militær makt. Den gresk-seleukide herskeren, Antiokus Epifanes, hadde satt som sitt personlige mål at: «Hele verden skulle helleniseres». Det greske ordet for Grekenland er Hellas – og hellenisering var innsatsen som ble gjort for å gjøre hele verden gresk kulturelt.
Siden hellenistisk sivilisasjon utgår fra et trossystem på guder som oppfører seg på nesten fullstendig menneskelig vis – menneskelige feil inkludert – betød det å anta det greske verdenssyn, ikke bare å ta i bruk det arkitektoniske eller språklige eller kunstneriske mønsteret til grekerne. Nei, det betød også å bli oppslukt av dens flerguderi og intense humanisme – like mye som dens overføring av gudene til å bli tomme menneskelige og svake.
Allikevel lever og dør jødene med «Shema».
Det er bare En Gud – ikke mange.
Han er vår Gud – Israels Gud.
Det finnes ikke noen mulighet for forlik her: disse to trossystemene var en kurskollisjon fra det øyeblikket Antiokus hadde bestemt seg for å fjerne Israels tro og kultur.

OPPGJØR
Antiokus forsøkte å rendyrke sin innsats for hellenisering, ved proaktivt å ødelegge hvert eneste spor av jødisk religion og nasjonal kultur, som han klarte å finne. Han ødela Tempelet i Jerusalem og ofret en gris på alteret i det Aller Helligste. Han rev ned jødiske symbol og reiste statuer av seg selv og greske guder inne i Helligdommen og rundt omkring i hele Israel.
Han gjorde omskjærelse av jødiske guttebabyer ulovlig, det samme gjaldt undervisning i Torah (Moseloven) og praktisering av jødiske etniske skikker. (Husk disse tre punktene for de blir svært viktige senere i denne artikkelen.)
Innenfor Jerusalem og over hele Landet, hadde hans kampanje for å utslette alt som var jødisk, stor fremgang og kunne ha lykkes – hvis ikke det hadde reist seg en opposisjon fra et svært uventet hold: en mann fra en ukjent familie i en liten by, på et like ukjent sted.
I den jødiske fjell-landsbyen, Modi'in, innkalte en antiokisk prelat et bymøte på torget midt inne i byen. En levitt – en av de offisielle religiøse funksjonærene i jødisk tro – hadde på en eller annen måte blitt påvirket av antiokerne, til å ofre en gris på et religiøst alter, og på den måten vanhelliget byen og åpent gjort en lydighetshandling overfor hellenis-mens makter. En gammel mann, ved navn Mattityahu, sto blant folke-mengden, sammen med noen av sine sønner. Like før den frafalne levitten skulle til å gjøre denne forræderske handlingen, tok Mattityahu fram et sverd som han bar under kappen sin, gikk med lange skritt opp til levitten og foran alle i byen, drepte han ham på stedet. Deretter hevet han sitt blodstenkte sverd og ropte ut nøyaktig de samme ordene, som Moses hadde ropt til Israel da hendelsene med gullkalven fant sted – «Hver den som er på Herrens side, la ham komme hit til meg!» (2 Mos 32:26)
Den setningen ble kampropet til det som er kjent for historikerne, som «Det hasmoneiske opprør». Hasmoneer er en ødelagt vestlig versjon av det hebraiske uttrykket «HaShem-im» (Navnets folk). Det ble hetende det, fordi «Navnet» er det de respektfulle, troende jødene bruker når de henviser til det åpenbarte Guds Navn, YHWH eller JHVH, avledet fra verbet «å være», som Gud selv refererte til – da Han talte om seg selv til Moses ved Sinai.
Opprøret ble også kalt for «Det Makkabeiske opprør» av følgende grunn. Mattityahu, som Moses, ledet sitt folk på en reise, som det ikke var hans skjebne å skulle fullføre. Han døde da opprøret var i utvikling og en av hans sønner sto opp som leder i hans sted. Hans navn var Jehuda, eller Juda. På hebraisk, er «makah» et ord for et «støt» (i betydningen angrep- «støt i basunen»). Juda Hammeren – Jehuda Makkabi – fikk kallenavnet sitt på grunn av taktikken han brukte i sin geriljakrigførings taktikk. Herr «slå til-og-løp». Lynraske angrep, fulgt av forsvinning inn i Judea eller Samarias høyder. «Hvem var denne maskerte mann?»

UMULIG – DET VIRKET    
En liten gruppe opprørere overvant jordens sterkeste hær og opprettet et uavhengig jødisk rike. Tempelet ble renset igjen – den ene dagsrasjon med hellig olje, skal ha holdt den evige lampe brennende i åtte dager, helt til ny hellig olje ble laget. På den måte ble «Lysfesten» preget inn i den jødiske bevissthet for alltid, med den åttearmede lysestaken (+ ett tjenerlys), som i dag tjener som symbolet for den moderne staten Israel.
Bokstavene på et annet symbol, dreidelen (en snurrebass), erklærer for oss hvert år at «Et stort mirakel skjedde der». Mirakler ja, Hanukkah minner oss på at mirakler fremdeles skjer.
Hanukkah minner oss om at den viktigste grunnen til at Gud utvalgte Abraham holder stand: At «tzedek» (rettferdighet, eller riktig, loddrett forhold til Gud) og «mishpat» (rett, eller riktig vannrett forhold mellom mennesker) er det Gud lengter etter å se mennesker aktivt innser, blant hele menneskeheten. (1 Mos 18:19): «Jeg har utvalgt ham for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal følge Herrens vei og gjøre rettferd og rett, slik at Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham.»

MESSIAS
Omkring to hundre år etter Modi'in opprøret, gjorde sønnen til en tre-arbeider fra en annen trist by, midt i en liten provins, inne i et enormt rike, en forandring i yrket sitt. Han gikk fra å være lærling i håndverksfag til å bli en omflakkende predikant; ikke noe ukjent, ikke en gang noen ualminnelig begivenhet i datidens Israel. Men, den mannen var Yeshua ben Yosayf – Jesus sønn av Josef – eller som vi kjenner enda bedre som – Jesus fra Nasaret. Han underviste med en effektivitet, som ikke noen har sett maken til siden Moses og han forkynte at Han hadde kommet for å oppfylle Skriftens løfter om en Lidende Frelser, som skulle bryte ned barrierer mellom Gud og hele menneskeheten. Messias, Josefs Sønn som skulle bli slått i hjel. Han som de Talmudiske rabbinerne ventet på, skulle en gang gjøre sin entré slik Skriftene hadde profetert. (Talmud Bavli: Sukkah 52a).
Han døde på en romersk henrettelses «kors», akkurat som Han sa til sine tilhengere at Han skulle.
Ikke mer enn noen få dager senere, fikk hans skrekkslagne tilhengere, høylydt erfare budskapet om Hans frelsende død og oppstandelse for alle som ville høre og det virket ikke som de brød seg om hva som ble gjort med dem til gjengjeld. Det ble slått  og de lovpriste Herren for at de var verdige til det. Noen ble forfulgt og de svarte med å spre budskapet til alle steder de ble spredt til. Noen ble drept og bevegelsen bare økte enda mer…. Og begynte å spre seg utenfor Israel og nådde alle hjørner av den kjente verden.

INTOKSISK VIRUS
Da Rabbi Shaul fra Tarsus -  også kjent som Paulus – kom tilbake til Jerusalem fra en reise, der han utbredte Israels tro og nyhetene om den frelsende Messias blant ikke-jøder utenfor Israel, fikk han vite fra sine med-«shalikhim» (apostler eller emmisærer) at det gikk rykter om at han underviste jøder utenfor Israel om at troen på denne «Messias», Jesus fra Nasaret, betød at jøder som trodde på det måtte:
Slutte å omskjære sine sønner
Gi opp Moses (Torah)
Gi opp skikkene (til det jødiske folk)
Virker dette kjent?
Antiokus' hellenisering var ikke død; det virket som om den bare sov.
Akkurat som alle andre virus, prøvde den innenfra å åle seg inn i Jesus fra Nasarets sunne legemet, som nettopp var begynt å bygges opp, for å få sine syke koder inn i cellene som skulle få legemet til å vokse fra et lite til et stort. Det ble gjort forsøk på å gjøre troen på Yeshua, den jødiske Messias, til en makt som skulle utslette den jødiske nasjon, i motstand mot Guds direkte læresetninger (Jer 31:35-37) og Yeshua selv. (Matt 5:17-19)
Heldigvis underviser Apostlenes gjerninger oss tydelig at apostlene – som kalte disse falske ryktene om Paulus' lære for «ingenting» – bestemte og offentliggjorde at jødiske troende skulle ikke avstå fra disse tre tingene som Antiokus så inderlig ønsket å fjerne fra jordens overflate, hvis de ønsket å «vandre rett». Jødiske troende skulle fortsette å være jøder. (Les Ap gj 21:18-24). Det ble ikke krevet av «ikke-jøder» at de skulle bli jøder for å komme inn i et forhold til Gud (Ap gj 21:25). Svært enkelt – takk til Gud.
Ingenting av dette hadde noe med hvordan mennesker mottar frelse (redning fra syndens makt og straff) å gjøre: Jøde, ikke-jøde, mann, kvinne, herre, arbeider – alle mottar frelsen på samme måte. (Salme 2, Ef 2:8; Gal 3:28). Disse sakene hadde å gjøre med hvordan troende fra forskjellige lag, uansett om de var jøde, ikke-jøde, mann, kvinne, herre eller arbeider, må «vandre på rettferdighets stier» etter at de har gått inn i frelses-forholdet med den Ene Levende Gud. Dette er grunnen til at det Nye Testamentets brev gir forskjellige instruksjoner til alle de gruppene i folket som er beskrevet over.
Guds dagsorden er ikke å gjøre alle mennesker på planeten ensartet. Hans plan går ikke på å legge alle mennesker i en «foodprosessor» og slå på «start» knappen. Gud satser på de forskjellige kulturelle identitetene i alle folkegrupper Han har skapt. (Ef 3;15).

IKKE BARE EN JØDISK JUL
Hanukkah er ikke bare en jødisk motbevisning mot den allesteds nærværende Julen i den vestlige kultur. Den er noe mye mer. Den er en feiring av Guds hensikt, innpakket i den jødiske nasjonens overlevelse. Det er et vitnesbyrd om det den kristne teologen R. Kendall Soulen underviser om i sin viktige bok: «Israels Gud og kristen teologi» – det faktum at Skaperen ikke kan forståes, atskilt fra Hans pågående forhold til Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere. Han er ikke bare en ubestemmelig Gud, som i en kort stund, hadde et overfladisk og meningsløst forhold til et folk uten at det inneholder noen varig betydning.

De kristnes Gud er Israels Gud.
De kristnes Kristus er Israels Messias
De kristnes frelse er Israels frelse.

Den Ene Gud har gjort den Ene Messias kjent blant Hans gamle paktsfolk og for hele jorden.

Derfor God Jul!
Gledelig Hanukkah!
Og …. Am Yisrael Chai.

(«Israels nasjon står fast».)