Boikotte ISRAEL?
(Et åpent brev til en høytstående professor)
Av Douglas Davis
til norsk v/ Grete Wang

Følg med nå, Professor!

Hvis du støtter den akademiske boikotten av Israel, – og hvis du har tenkt å fortsette og være intellektuelt ærlig – forbered deg på en radikal endring av livsstilen.

Først må du kople fra datamaskinen. Bra!

Og deretter kan du slå av den interaktive digitale TV’en. OK!

Og så er det bare å kaste mobiltelefonen. Utmerket!

Du forstår det, professor, disse maskinene er ikke bare den globaliserte kapitalistiske verdens motor, men de er også avhengig av teknologi som blir produsert av israelske akademikere i den sionistiske enheten.

Slutt å leke med den trådløse musen, professor – og konsentrer deg. Jeg er redd du ikke kan bruke oppslagsverkene på biblioteket heller, for de har blitt datastyrt ved hjelp av Ex Libris, en sionistbedrift, som utgår fra det fryktelige Hebraiske Universitetet i Jerusalem! Og hvis du skulle få problemer med tynntarmen  (red.s anm. forhåpentligvis slipper du det), må du ikke la noen stikke den sionistiske oppfinnelsen, som ”video-kapselen” er, inn i tarm-systemet, slik at den naturlig kan bevege seg gjennom kroppen din og vise bildene på en monitor, slik at du kan få hjelp.

Du skjønner, all denne boikottingen er den logiske forlengelsen av de akademiske sanksjonene mot Israel, som er  kommet fra noen medlemmer av”The British Association of University Teachers (AUT)”. Bare gå inn på websiden til den egyptiskfødte Mona Baker fra ”The University of Manchester Institute of Science and Technology.” Hun setter normen ved å sparke to israelske forskere fra styret for hennes oversettelsesjournaler, som om det skulle være en sak av høy akademisk betydning!

Du kommer til å forstå av Bakers ambisjoner ikke stanser med den akademiske boikotten. Websiden hennes inneholder også et avsnitt med tittelen ”Boikott israelske produkter og tjenester”, som viser titalls globale merker som, beklageligvis ikke er israelske i det hele tatt. De fornærmede har antakelig blitt stemplet som uønsket ved å handle med en sionistisk stat, ved at de har jødiske eiere eller ved at det sitter jøder i styret. De strekker seg fra Coca-Cola og Nescafe, til Johnson & Johnson og Estee Lauder, fra Hugo Boss og Ralph Lauren til Marks & Spencer, fra Kleenex til Lancome og ... de er alle merket for å bli boikottet!
På Bakers liste er det noen som er totalt fraværende .. og her tror jeg at jeg kan hjelpe ---- det er en rekke globale selskap som muligens er enda verre, fordi de ikke bare opererer i Israel, men de gjør mesteparten av sin forskning og utvikling der. IBM og Intel har begge tre FOU sentere i Israel; Microsoft etablerte sitt første ikke-amerikanske anlegg der og Cisco Systems (globale internett og nettverkssystemer) har bygget sitt eneste ikke-amerikanske FOU-senter i Israel. Så har vi Motorola, som har sitt største forskningssenter i Israel og New corp, som eier selskapet NDS – utvikler de nå så mye brukte, små interaktive teknologiske finessene for digital TV. Det finnes mange, mange flere.
AUT boikott-brigaden har ført til bekymring. De er klar over at disse selskapene tiltrekkes, ikke bare av ekspansjonistregimets iboende brutalitet, men også av de listige akademikerne fra universitetene (de fleste FOU-senterne ligger på eller i nærheten av israelske universi-tetsområder). Zionist-enheten har forholdsmessig flere med universitetseksamen, enn noen andre land, men deres vitenskapsmenn, ingeniører og agronomer utgir flere profesjonelle aviser pr. inbygger enn noen av deres likemenn noe annet sted på jorden. Resultatet er at Israel har den største konsentrasjonen av høyteknologiske selskaper utenfor Silicon Valley. Men den aller største synden er at Israel, som fikk sin uavhengighet i etterkrigstidens avkolonisering, hårdnakket nekter å bli en mislykket stat.
Så farlig har situasjonen blitt, kjære professor, at når AUT møtte Eastbourne for noen uker siden, var det spørsmålet som la beslag på deg, den aggressive imperialistiske apartheidstaten: en stat som har oppfostret palestinske universiteter og høyskoler på Vestbredden, en stat som tilbyr like rettigheter – og adgang til sine universiteter – for alle sine innbyggere, uansett, rase, religion, etnisk tilknytning eller kjønn; og som har utdannet titusenvis av palestinere ved israelske universiteter (flere hundre i året velger fremdeles en israelsk utdannelse). Det er talende at Omar Barghouti, palestineren som oppmuntrer deg og dine britiske kamerater til å boikotte Israel, tar doktorgraden ved intet annet enn Tel Aviv Universitetet.
Nei, professor, ikke alle Israels universiteter og ikke alle israelske akademikere kommer til å bli boikottet hvis AUT sitt forslag går igjennom. En slik erklæring ble forkastet 3 mot 1 ved foreningens konferanse for to år siden og boikotterne er for smarte til å gjenta tidligere feiltrinn. En av dem som har forfattet det nye forslaget, sier at det har blitt ”taktisk” justert, slik at det blir godkjent. Vi har fått det litt mer raffinert, sier han. Og de er raffinert. De har til og med hatt en ”tørrtrening” sist desember, da de møttes for å øve inn sine presentasjoner og finne fram til svar som slår ned mulig kritikk.
Deres glatte, nye forslag – som ikke omfatter en eneste bokbrenning – planlagte sanksjoner mot bare tre universiteter i Israel:

The Hebrew University of Jerusalem

Tel Aviv University

Haifa University

Og det er mer: Boikotterne tilbyr generøst israelske akademikere, muligheten til å kjøpe seg immunitet hvis de er klare til å anklage sitt land, spesielt ”samvittighetsfulle israelske akademikere og intelektuelle motsatte seg sin stats kolonialistiske og såkalte, rasistiske politikk”

Hvem kan på alvor sette spørsmålstegn ved sine egne  akademiske frihetsforkjempere?

Men det finnes naturligvis små, gjenstridige hindringer på veien til dine svermere, professor. Storbritannias akademiske institusjoner for eksempel, har ikke gitt sin tilslutning til å boikotte Israels akademiske samfunn. Da Oxfords Andrew Wilkie fortalte en israelsk doktorgradsøker at han ”ikke under noen omstendighet ville ta inn noen som hadde tjent i den israelske hær”, ble innkalt til universitetes disiplinære organ og han ble suspendert uten lønn i to måneder.

Cambridge Universitets profes-sor Sir Aaron Klug, Nobelpris-taker og tidligere president for ”the Royal Society”, forsto meg rett, da jeg spurte ham om den mulige innvirkningen – ikke minst på Storbritannia , men også Israel – av en slik boikott: ”Hvor viktig er AUT? Det er spørsmålet du bør stille.” Han er ingen tilhenger, hverken  av Israels statsminister Ariel Sharon eller hans politikk, men han mener at den foreslåtte boikotten er ”dårlig gjennom-tenkt og tjener ikke til noe i det hele tatt”. AUT, sier han, er ute for å angripe Israel, men dette er ingen måte å bære seg ad på. Sir Aaron er ”ikke en som ser etter antisemittisme rundt hvert gatehjørne”, han sier ”men jeg tror faktisk at det er et element av det her. Det gir folk som er antisemitter muligheten til å uttrykke seg.”

Men slapp av, professor. AUT har høytidelig konkludert, at det er en klar forskjell mellom antisemittisme og antisionisme. De  har ikke noe imot jøder. De bare avskyr den jødiske staten.

Opprinnelig sto denne artikkelen i ”The Spectator”