Av Sara Yoheved Rigler

Til norsk ved Grete Wang

Årsaken til at jødene er hatet av verden og hva vi kan gi dem som svar.

Den voksende antisemittismen er et brennende tema. Stadig blir det vist fram på hele forsiden av verdenskjente magasiner og aviser. For ikke mange månedene siden, viste en meningsmåling at 59% av europeerne så på Israel, som den største trusselen for verdensfreden og en senere italiensk menings-måling viste at 17% mente at Israel burde opphøre å eksistere. 22% uttalte at jødiske italienere ikke er «virkelige italienere». Dette har avfyrt en alarm – og en lang rekke forsøk på å finne kilden til «verdens lengst levende hat».

Tross alt er antisemittisme mer selvmotsigende enn Eschers trapp (selvmotsigende). Kurset «Hvorfor jødene?» forklarer treffende:

Jøder er hatet fordi de skal være en lat og lavere rase – men også fordi de skal ha herredømmet over økonomien og fordi de skal ta over verden.

Jødene hates fordi de skal være kapitalistiske utbyttere – men også fordi de skal være sosialister og kommunister.

Jøder hates for sin «utvalgte folk» mentalitet – men også for deres krypende mindreverdighetskompleks.

Vi må i tillegg til dette vise til den siste eimen av antisemittisme: Jøder er blitt hatet i 2.000 år fordi de ikke hadde sin egen stat; nå hates de fordi de har en egen stat.

Natan Sharansky, som skriver i en storslagen artikkel i «menings-magasinet», Commentary, sporer forvandlingen fra oldtidens Roms antisemittisme til den moderne antisionisme. Hans teori om antisemittismens rot, er at den er et resultat av jødisk forkastelse av den rådende religion/moral/skikker i samfunnet som omgir dem. Han siterer den romerske historikeren, Tacitus:

Blant jødene er alt vi holder hellig, verdslig; på den annen side er det vi ser på som umoral, tillatt for dem… Resten av verden møter de med hatet, som er avsatt for fiender … De vil ikke gi mat til, eller gifte seg med ikke-jøder…. De har innført omskjærelse for å vise at de er annerledes enn andre…. Det er en forbrytelse blant dem, å drepe ethvert nyfødt spedbarn.

Og hva med jøder, som helhjertet gikk inn for det rådende kulturelle særpreget der de bodde? Tross alt var flesteparten av de tyske jødene i tiden forut for Holocaust, det mest assimilerte jødiske samfunnet i historien (frem til dagens amerikanske jødiske samfunn). Før vedtaket av Nürnberglovene, som forbød jøder å leve sammen med ariske, var inngifteprosenten 42%. Overgangen til kristendommen var også svært utbredt, men kulturelle lys, som Heinrich Heine, Felix Mendelssohn og Gustav Mahler, som noen av de mest markante eksemplene. Dette hindret ikke nasistene fra å brenne Heines bøker og gasse hans etterkommere.

Sharansky forklarer fenomenet med å rette skytsen mot jøder som ikke gjør motstand, slik: «Den moderne jøde ble sett på som født inn i en jødisk nasjon eller rase, hvis kollektive verdier var dypt innesluttet i hele hans oppbyggning. Assimilasjon, med eller uten å konvertere til den herskende tro, kan klare å dekke til dette ødelagte grunnfjellet; men den kan ikke fjerne det».

Poenget er mye dypere enn Sharansky kanskje forstår. Hva er det som «ligger så dypt innesluttet i hele hans oppbygging», at en jøde kan snuses opp av antisemitter, selv om han av utseende, klær og handlinger ikke skiller seg ut fra ikke-jøder? Hva er kjernen i dette «grunnfjellet», som ikke kan strykes ut, fornektes eller utslettes? Ikke en gang ved hjelp av konvertering? Jødedommen vil svare: Den jødiske sjel.

SJELENS KJEMI

Den jødiske sjel, som i virkeligheten er en celle i det jødiske folkets kollektive sjel, er evig og uforanderlig. Med det samme noen tilegner seg en jødisk sjel, enten ved arven fra ens mor eller ved å konvertere, kan man aldri frasi seg sin jødiske sjel på samme måte som man aldri kan frasi seg sin DNA (gener). Sjeler er ikke genetiske. Den jødiske sjel, som hver nasjons sjel, har sine egne spesielle egenskaper, som er medfølelse (empati), uselviskhet og skam (kilden til jødisk skyld!). Talmud går så lang som å si at hvis du ser en jøde, blottet for medfølelse, kan du med rette tvile på om han har en jødisk sjel.

En av den jødiske sjelens egenskaper, er at den ikke kan binde seg til noen annen type sjel. Dette er årsaken til at inngifte til syvende og sist er en fornektelse av sin egen kjerne. Ekteskap er en sammensmeltning av sjeler, ikke bare kropper og hjerter. En jødisk sjel kan ikke forenes med en ikke-jødisk sjel, like lite som et heliumatom kan bindes til noe annet atom. Ikke fordi helium har sterkere slektfølelse eller er rasistisk eller snobbete ---- eller er noe verre enn et hydrogenatom, men fordi kjemisk treghet ganske enkelt er en av dens kjerne-egenskaper.

PAKTEN

Assimilering betyr å forspille ens egne unike jødiske identitet og ta til seg oppførselen og verdier fra ikke-jøder, om de er katolske eller kommunistiske, protestantiske eller sekulære humanister. I henhold til Torahen, er Guds hensikt med det jødiske folk, at de skal være adskilt, diskret, «.. et folk som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke.» (4 Mos 23:9).

Jøder er kalt til å være lys: «Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene..» (Jes 42:6). Et lys står adskilt fra det det skal opplyse. Det guddommelige pålegget det jødiske folket har fått er å være «…. et kongerike av prester for meg og et hellig folk» (2 Mos 19:6). Dette er et oppdrag som vi ikke kan trekke oss fra, fordi det er lagt ned i Pakten mellom Gud og nasjonene Israel.

Pakten som Gud presenterte i Sine løfter til Patriarkene, som ble mottatt av hele den jødiske nasjonen ved Sinai (der alle jødiske sjeler var til stede), og som ble fornyet ved to andre anledninger i jødisk historie, gir følgende betingelser:

For Guds del, lovet Han:

At det jødiske folk aldri ville opphøre å eksistere. (1 Mos 17:7)

At Han aldri helt ville forlate det jødiske folk (3 Mos 26:44)

At det jødiske folk ville arve Israels Land (1 Mos 12:7; 1 Mos 15:18)

For Israels del, lovet vi:

At vi skulle være trofaste mot Gud og holde Hans Torah (2 Mos 24:7).

Ulik de fleste kontrakter, er denne betingelsesløs. Selv om Israel svikter sine forpliktelser, vil Gud, i for Patriarkenes og Matriarkenes skyld, aldri oppheve Sin Pakt med oss.

I sin bok, «Den Nye antisemittismen» skriver feministforfatteren, Phyllis Chesler:

Mitt hjerte brister på grunn av den kyniske og målbevisste stillheten fra de progressive og akademikerne, når det gjelder emner som antisemittisme og terrorisme. Jeg skriver «stillhet» for å være vennlig. Det jeg egentlig snakker om er forræderiet mot jødene – av vestlige intellektuelle, der en del også er jøder selv. Kanskje de, som jeg, ikke ønsker å gi opp den «større verden», for å kunne oppnå sin religiøse, rase og kultur identitet som jøder. Når alt kommer til alt, hvem vil frivillig bære den gule stjernen?

Chesler tar ikke hensyn til jødenes Paktsoppdrag. Noen få sider lenger ut i boken, beskriver hun det jødiske folk som «en evig oversetter mellom verdener: Guds budbærere». Men hennes aversjon mot «den gule stjernen», kombinert med hennes dragning mot «den større verden», definerer tvillingkreftene, som alltid trekker noen jøder til seg (i større eller mindre antall) og inn i assimilasjonens sorte hull.

Siden assimilasjon står i et motsetningsforhold til Guds plan for det jødiske folk, hva kan Gud gjøre for å holde Sitt løfte om at jødene aldri skal dø ut? En hjørnestein i jødisk monoteisme er fastholdelsen av at alt--- alt ---- kommer fra Gud, den ene og eneste kilden. Samtidig har Han gitt menneskeheten fri vilje i den moralske verden. Mennesker er kanskje ikke i stand til å velge hva som skal skje med dem, men de har alltid valget mellom rett og galt, godt og ondt. Så, hva om alle jøder i en hvilken som helst generasjon, velger å assimilere til utslettelse?

Det er der antisemittismen kommer inn. Vi kan si at Antisemittisme er den guddommelige, tilsvarende foreldre til et barn med diabetes, der barnet leter etter kakeboksen. En jøde i det 15. århundrets Spania eller det 20. århundrets Tyskland eller i det 21. århundrets Amerika, kan ha lyst til å blande seg med det omkringliggende samfunnet, men antisemittismen er en forseglet dør, sterk og svart som jern, som holder ham ute og ---- adskiller. Antisemittisme holder det jødiske folket unna å gradvis forsvinne inn i glemmeboken.

De stadig gjentatte forsøk på å spore kilden til antisemittismen mot jødene, forblir annerledes og fjern --- da de forutsetter at assimilasjon kurerer antisemittisme – sannheten er en helt annen. Assimilasjon er ikke motgiften mot antisemittisme; antisemittisme er den guddommelige motgiften mot assimilasjon.

DEN SPANSKE INKVISISJON

Den spanske utdrivelsen er et slikt tilfelle. Utdrivelsen av jødene fra Spania i 1492, etter 500 år med oppblomstring av spanske jøder, både profesjonelt, politisk og økonomisk, var den største katastrofen i europeiske jøders historie, forut for Holocaust. Slik beskriver rabbi Berel Wein Utdrivelsen: «Katastrofen som rammet de rikeste, best utdannede og den mest stabile del av verdens jøder, styrtet det jødiske folk overalt, ned i en tilstand av depresjon».

Den vanlige forståelse av Utdrivelsen, er at den katolske antipatien mot jødene i Spania, vokste frem til april 1492, da kong Ferdinand og dronning Isabella proklamerte Utdrivelsesforordningen: Jøder hadde valget, å konvertere, reise ut eller bli brent på bålet. Slik startet Inkvisisjonen.

Den sanne historien om spanske jøder er helt annerledes. I 1391, et helt århundre før Utdrivelsen, brøt det ut antijødisk vold. Reaksjonen fra et stort antall jøder, inkludert noen av lederne av den spanske jødedom, var å konvertere til katolisismen («Tross alt, hvem vil bære den gule stjernen frivillig?») I løpet av de neste femti årene, hadde mer enn halvparten av Spanias jøder konvertert, mange av dem fortsatte i all hemmelighet å praktisere jødiske ritualer. Som historikeren Maurice Kriegel skriver om perioden før Utdrivelsen:

Kombinasjonen av trussel med løfte om integrasjon (inn i det spanske samfunnet) , var sannelig vanskelig å motstå. Medlemmer av den jødiske interlektuelle eliten, hellet mot en viss filosofisk likegyldighet mot religionens ytre manifestasjoner og kunne derfor rettferdiggjøre dåpen. Derfor gikk de nykristne, i midten av 15. århundre forbi dem i antall, som fortsatt bekjente seg til jødedommen, på tross av forfølgelser og fristelser.

Både Inkvisisjonen og Utdrivelsen hadde til hensikt, ikke bare å løse det jødiske problem, men problemet med assimilering, de konverterte, som var mistenkt for å i hemmelighet holde fast ved sin tidligere religion. I henhold til Paul Johnsons «Jødenes Historie», var alle de 700 (noen kilder mener det var så mange som 2000), som ble brent under Inkvisisjonen mellom 1481 og 1489, konvertere jøder. Som Johnson skriver: «En marrano var derfor mye mer upopulær enn en praktiserende jøde, fordi han var en inntrenger i handel og håndverk, en økonomisk trussel og siden han antagelig var en jøde i hemmelighet, var han en hykler og en skjult «moldvarp» også».

Målet for Utdrivelsen var å eliminere den innflytelsen praktiserende jøder hadde på de konverterte. Igjen vil jeg sitere Kriegel: «Så lenge det var et stort og aktivt jødisk samfunn på spansk jord, sa de (de spanske dommerne) at alle Inkvisisjonens forsøk på å forhindre og straffe at kristne ble «judaisert» (praktiserte jødiske skikker), ikke var til noen nytte». De konverterte var katalysatoren, som ledet til Utdrivelsen, historisk og åndelig.

Utdrivelsen utslettet jødene i Spania, men reddet Spansk (Sefardisk) jødedom. Av de 200.000 åpenlyse jøder i Spania i 1492, valgte 150.000 å reise. De satte opp nye samfunn i Nord Afrika, Tyrkia, Nederland og Palestina. Disse samfunnene ble blomstrende, kreative og handlekraftige sentere for jødisk liv. F.eks. besto hele det mystiske samfunnet i Safed på det 16. århundre, av etterkommere fra de spanske landflyktige. Hva ville ha skjedd med de 150.000 jødene, hvis de hadde fått tillatelse til å bli i Spania, et land der bølger av konvertering, allerede hadde gjort krav på de fleste jødene, inkludert rabbinere og samfunnsledere?

Dette betyr ikke at all forfølgelse jødene har måttet gjennomgå i løpet av vårt 2000 årige eksil, er resultatet av assimilering. Lidelse kan til tider ha sin årsak i mange slags åndelige feiltrinn, utenfor menneskelig fatteevne. Talmud fastslår utrykkelig at ødeleggelsen av det andre Tempelet og det etterfølgende eksil, noe som ansees for å være den viktigste tragedien i jødisk historie, hadde sin årsak i uberettiget hat blant jøder. (Et advarselsbudskap også for vår tid.)

Tanken på at Gud urformer antisemittisme for å sikre at det jødiske folk skal overleve, betyr ikke at antisemitter er fritatt fra tiltale, for den ondskap de har satt i verk. Antisemittene har, som alle andre, fritt valg til å velge mellom godt og ondt og de bærer selv ansvaret for sine valg. Men, som Midrash uttrykker det: «Gud har mange bjørner og løver». Hvis det ikke er arabiske terrorister, finnes det alltids noen europeiske ledere, akademikere, forskjellige antisionister……

GLØDE I MØRKET

Nylig gikk jeg hjem, sammen med min sønn i Jerusalems Jødiske Kvarter, lenge etter at nattemørket hadde drevet de fleste turistene tilbake til sine hotell. Like etter at vi hadde passert falafelkiosken, gikk vi en omvei ved et skilt som lovet: 3D KUNST. Ved siden av fortauet, så vi et bord, der man viste frem et bybilde av Jerusalem, bildet sto på en trekasse. I kassen var det et spesielt slags fluorescerende lys, som gjorde at den hvite malingen i bildet, lyste i mørket og skapte en tredimensjonal virkning.

«Hvordan gjør du det?» spurte min sønn den unge kunstneren. «Jeg har spesiell «glød i mørke» maling», svarte han. Kunstneren fortalte oss at han for to måneder siden, hadde gjort alyah fra Sør Afrika. Jeg forsto at han trengte et salg, men vi hadde ingen penger og de unge fastboende, som satt rundt bordene ved falafelkiosken, var tydeligvis ikke kunstkunder. Jeg åpnet munnen for å råde ham: Hvis du vil selge bilder, burde du absolutt sitte her på dagtid, når alle turistene går her. De må jo være dine naturlige kunder.

Men før jeg fikk uttalt ordene, forsto jeg at disse bildene ikke kunne vises til sin fordel, om dagen. I lyset ville den spesielle effekten være borte. Den spesielle skjønnheten i disse bildene, kan man bare se i mørket.

Antisemittisme er et omsluttende mørke. Når jøder ser «Drep jødene» plakater i amerikanske fredsopptog eller leser en respektert akademikers bokanmeldelser i en kjent avis. Der hans mening er at den jødiske staten ikke har noen rett til å eksistere, kjenner vi angsten som en klump i magen. Som Chesler så livaktig uttrykker den redselen vi alle kjenner: «Det er en blodets årstid, som er over oss. Jeg visste det fra det øyeblikket de to israelske reservesoldatene ble lynsjet i Rammalah høsten 2000…. Jeg gråt fordi jeg forsto at jødisk historie enda en gang, hadde gjentatt seg. Hvor dum jeg hadde vært, som trodde at vi endelig hadde sluppet unna..».

Den jødiske sjelen, er imidlertid belagt med en spesiell «glød i mørke» maling. Mørket er ikke det vi er belagt med, men det er vår utfordring, vår mulighet til å skinne. Hensikten med livet er å danse i mørket.*) Bare i mørket vil sjelens storhet manifestere seg. Og hva med lyset? Det er der for å vise oss hvor trinnene er, slik at vi kan lære å navigere i dem. Men sjelens virkelige test er når lysene blir borte.

Jøder må ikke bli skremt av giften, hatet, baktalelsen fra våre fiender. Å være populær er ikke en jødisk verdi. Å være trofast mot Guds Pakt er det.


*) Hørt fra Rabbi Leib Kelemen, basert på en essay av Rabbi Yerucham Levovitz, velsignet være hans minne.