Av
Lawrence Kelemen
Tidlig en Shabbats morgen, styrtet en palestinsk terrorist inn i Shiri
Shefis soverom, han siktet og pepret henne og hennes tre barn med
kuler fra sitt M-16 gevær. Shiri, hennes 4 år gamle sønn, Uriel og
hennes 2 år gamle sønn, Eliad ble skadet. Datteren, den 5 år gamle
Danielle, som ble skutt i hodet, ble drept.
26. mars, drepte en palestinsk snikskytter, som var blitt opplært til
å bruke sitt meget kraftige gevær, 10 måneder gamle Shalevet Pass.
Den lille piken satt på sin fars arm. Seks måneder tidligere, ble
to israelske reservesoldater, Vadim Novesche og Yosef Avrahami, bortført
av palestinsk politi. De ble slått til hodene deres var en ugjenkjennelig
masse og innvollene deres ble dratt ut av kroppen av den rasende,
utålmodige folkemengden utenfor den Palestinske Autoritets hovedkvarter
i Ramallah … deretter danset de gjennom gatene, med innvoller i hendene.
Groteske tilfeller som dette, holdes høyt blant de hundrevis som har
myrdet og myrder israelere og utenlandske besøkende i Israel gjennom
de siste årene, ikke på grunn av sin ondskap --- for verdien av
hvert eneste menneskeliv er evig - men på grunn av deres umenneskelighet.
De åpenbarer et skremmende lag i historien om denne intifadaen. Bak
lagene av islamsk enhet, pan-arabisme og palestinsk nasjonal streben
- roten til denne enorme kampanjen, utformet av arabiske ledere -
er ren, tøylesløs sadisme, en ondskapens fryd som forbløffer vestlig
tenkemåte.
Og selv om denne råskapslysten er litt mindre tydelig i de "vanlige"
skyteepisodene og selvmordsangrepene ("vanlige"?!!) som folk i Israel
daglig lider under, er det en voksende mistanke om at mye av denne
volden, kommer av en grotesk palestinsk råskap --- et krav om jødisk
lidelse. Etter blod.
De med samvittinghet spør ikke bare etter hvilke praktiske skritt
vi kan ta for å komme unna dette marerittet, men også hvordan det
er mulig, å i det hele tatt kunne komme på noe slikt. Hvilken fryktelig
makt har palestinske ledere kommet under innflytelse av? Hvordan klarer
de å vekke så mye menneskelig energi og dirigere det til ondskap?
Kanskje vi kan lære av dem, hvordan vi kan temme den samme energien
og bruke den til det gode?
SPOREN
FRA LÆREBØKENE
"Sverdet og boken steg ned og flettet
seg sammen" (Midrash Rabbah)
Palestinsk lederskap tar utdannelse svært alvorlig. Hvis du besøker
den Palestinske Nasjonale Autoritets websider vil du legge merke til av de tre første som står opplistet er: "Departement
for høyere utdanning", "Informasjonsdepartementet" og "Utdanningsdepartementet"
--- disse kommer før både arbeid, helse og vann.
Siden september 2000, klarte PA å sette sammen og innarbeide i både
grunnskolen og videregående skole, 58 nye lærebøker som erstattet
de anti-sionistiske, men relativt godartede egyptiske og jordanske
bøker, som de tidligere brukte. Vi er ikke overrasket over at de nye,
hjemmeproduserte bøkene har slettet ut staten Israel fra både historien
og kartene og i stedet viser et stor Palestina og strekker seg fra
Jordanelven til Middelhavet - med Jerusalem som hovedstad i den Palestinske
Staten.
Vi burde ikke bli overrasket over at disse skolebøkene omtaler den
pågående frigjøringen av Palestina, som en kamp mot jødisk okkupasjon,
beskriver bølgene av aliyah som "infiltrasjon", karakteriserer jøder
som fulle av bedrag, grådige og barbariske og forherliger jihad og
martyrdom (se eksempler på (www.edume.org)
I tillegg til de lokale utdanningsredskapene, importerer den Palestinske
Autoritet også en mengde utdannings materiale fra sine naboer: En
30 delers serie - produsert av Arabisk Radio og Televisjon, med 400
innslag ble sendt i løpet av den andre halvparten av Ramadan!
Denne serien «dramatiserer" Sions vises Protokoller.
Arabiske TV-seere kunne også glede seg over en populær politisk satire,
som viste Ariel Sharon drikke blodet til palestinske barn. Myten om
at jøder dynker arabisk barneblod inn i sitt usyrede påskebrød blir
grafisk beskrevet i «Zions Matzah», som ble gitt ut i 1983 av den
nåværende Syriske forsvarsministeren, Mustafa Tlas.
Den egyptiske avisen "Daily al-Ahram", som sendes ut i masseopplag,
kunne nylig melde om "mange tilfeller, der kroppene til forsvunnede
(palestinske) barn, var funnet, revet i stykker, uten en eneste dråpe
blod. Den mest fornuftige forklaringen er at blodet ble tatt, for
at det skulle knaes inn i deigen av ekstremistiske jøder." Naturligvis
kunne vi denne Purim også glede oss over en artikkel fra den Saudiske
regjeringsstyrte avisen Al-Riyadh, der det ble beskrevet i detalj,
den jødiske metoden som ble brukt for å tappe blodet fra muslimske
barn. Dette blodet ble brukt når man bakte Hamantashen (kaker) til
Purim.
Vi kan (eller vi kan ikke) tenke oss hvilken effekt slike akademiske
og media presentasjoner har på den palestinske sjel.
BUNDET TIL SADISME
Alle som frykter denne form for propaganda og hva dens virkning (eller
bivirkning) kommer til å bli, må konfronteres med muligheten om at
en kanskje enda mer grotesk motor driver terroristenes grusomhet.Vedrørende
vesten, har livet i arabiske land alltid vært hardt. Kroppslig avstraffelse
av barn er grundig støpt inn i kulturen. Ingen hovedstrøm islamsk
autoritet har inntil nå talt imot om noen gir barna en ørefik, drar
dem etter håret eller andre av de vanlige måtene å straffe barna på
som sjokkerer vestens tilskuere.
Det amerikanske pediatriske akademi estimerer at omkring 100 millioner
arabiske piker mellom 4 og 10 år har fått fjernet vitale deler av
sine kjønnsorganer, typisk nok, uten noen form for bedøvelse og mens
de ble holdt nede med makt på et bord eller en benk. Det samme akademiet
sa at prosedyren, som typisk nok ble utført med "instrumenter som
kniv, barberblad, knust glass eller sakser" blir utført 4-5 millioner
ganger i året.
Overlevelse i en slik kultur krever at man til dels blir følelsesløs.
Men denne psykologiske komponenten kan være relativt betydningsløs
i forhold til de neurobiologiske virkningene ved å bli slått og torturert
i barndommen. Det var Harvardforskere som først avdekket at stresshormoner
som utløses når barn utsettes for fysiske og seksuelle overgrep, i
virkeligheten hindrer utviklingen av den delen av hjernen som er ansvarlig
for empati og samvittighet.
Hjerneundersøkelser av dem som led seg igjennom erfaringer som ligner
barndommen til palestinske barn, viste en underutviklet Hippocampus
og Vermis. Blant adferd assosiert med denne type hjernskade
er: impulsivitet ("kort lunte"), bråhet, sadisme og selvmord.
Det er nesten for skremmende å tenke på at Israel i dag, står ansikt
til ansikt med en befolkning, der svært mange er fastbundet til den
slags vold vi har vært vitne til.
Enda mer skremmende er den langsiktige prognosen for det palestinske
samfunn. Martin Teicher, en ledende forsker på Harvard, rapporterer
i Scientific American (Mars 2002) at sadistiske foreldre neurobiologisk
besmitter sin barn med de samme trekkene.
Samfunnet høster det det sår på den måten det oppdrar sine barn… Uansett
om det kommer i form av fysisk, følelsesmessig eller seksuelle skader
eller gjennom å bli utsatt for krigstrusler, sult eller sykdomsepidemier,
kan stress sette igang en bølge av hormonelle forandringer som permanent
vil binde et barns hjerne til å overleve i en ondskapsfull verden.
Gjennom denne kjede av opplevelser, vil vold og overgrep bli overlevert
fra generasjon til generasjon, samtidig også fra et samfunn til det
neste.
TREKKE UT LYS FRA
MØRKE
I den nærmeste tiden, er det usannsynlig at Israel kommer til å kunne
gjøre mye for å stanse flommen av antisemittisk propaganda eller å
redusere volden som palestinerne gjør mot sine egne barn. Vi må akseptere
at Israel blir lokket inn i en krig mot en befolkning der mange er
programmert for ufattelig hardhet og hat.
Ironisk nok kan vi lære av våre naboers eksempel:
På samme måte som palestinerne tar utdanning svært alvorlig og gjennom
den frembringer sadisme, kan vi vie brorparten av våre ressurser til
jødisk utdanning for å frembringe følsomhet, uegennyttighet og rettferdighet.
Prosentandelen av jødisk velferdsmidler, rettet mot undervisning i
Torahen (de 5.Mosebøkene eller "Guds Undervisning") til jødisk ungdom
er minimal, ja uanstendig liten. Akkurat som palestinske politikere
og legmenn er besatt av å la sine barn fordype seg detaljert i Palestinsk
historie og kultur, kan våre politiske ledere og legmenn gjøre det
samme.
Israelske politikere og ledere av de viktigste jødiske organisasjonene
i Diasporaen (utenfor Israel) toner altfor ofte ned verdien av (eller
de rett og slett fornekter den) en grundig fordypning i jødedommen.
Akkurat som palestinske foreldre taler til sine barn om behovet for
å "ofre seg for vår nasjonale drøm", kan vi også tale til våre barn
om å "hengi seg til" å nå den virkelige "Tikkum Olam" (verdens gjenopprettelse).
Kanskje våre barn hører for mye om hvordan de skal få det de ønsker
seg og ikke nok om hvordan de kan oppgi det de ønsker seg, for at
de skal få noe eller noen som er større enn dem selv.
Og akkurat som hardheten i den palestinske barndommen, kan få barna
til å bli bundet til hat og vold, kan kanskje også aktpågivende, kjærlige
foreldre binde våre barn til godheten. (Les min bok. "Å tenne en sjel")
Kanskje det øyeblikket er kommet for å tenke igjennom på nytt, den
mengden av tid vi bruker (eller ikke bruker) på våre barn; den måten
vi oppdrar dem på; hvilke medier vi utsetter dem for. Kanskje vi kan
bli inspirert av intifadaen til å inngå en avtale om å oppdra barna
til å bli annerledes. Kanskje dem av oss som overlever den pågående
krisen kan komme ut av det annerledes, bedre, på grunn av de grusomheter
vi har sett.
Til
norsk ved Grete Wang - med takk til Aish .com
Hvis du leser engelsk, kan du lese flere artikler av Lawrence Kelemen
her:
http://www.aish.com |
Hebraiske Røtter
Holdninger
