William Bennett, Jack Kemp, and Jeane Kirkpatrick

Hele verdens øyne er rettet mot Midt-Østen. Vi konfronteres daglig med grusomme bilder av blodbad og ødeleggelser. Klarer vi å sette oss inn i slike voldsscener? Ja, men bare hvis vi nærmer oss dem, grunnfestet i fakta om virkeligheten som altfor ofte blir glemt, hvis vi i det hele tatt har lært dem. Nedenfor finner du tjue fakta, som vi tror er nyttige for deg som ønsker å forstå dagens situasjon, hvordan vi landet her og hvordan vi til slutt kanskje kommer fram til en løsning.


Konfliktens røtter

1.   Da FN foreslo opprettelsen av to stater i regionen - en jødisk og en arabisk - anerkjente jødene forslaget og erklærte sin uavhengighet i 1948. Den jødiske staten utgjorde bare 1/6 av 1% prosent av det som var kjent som «den arabiske verden». Araberstatene forkastet imidlertid FN's plan og siden den gangen har de gjentatte ganger ført krig mot Israel, både gjennomførte kriger, terrorkriger og utmattelseskriger. I 1948 invaderte fem arabiske hærer Israel, i et forsøk på å tilintetgjøre landet. Jamal Husseini i det arabiske Høyere Utvalg, talte for mange, da de lovte å gjennombløte «vårt elskedes lands jord, til den siste blodsdråpe».

2.   Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) ble grunnlagt i 1964 - tre år før Israel fikk kontrollen over Vestbredden (Judea og Samaria) og Gaza. PLO erklærte at hensikten med organisasjonen var å fjerne Staten Israel ved hjelp av væpnet kamp. Til denne dag, erklærer nettsiden til Yassir Arafats Palestinske Autoritet (PA), at hele Israel er «okkupert» territorium. Det er umulig å gjøre opp dette med PLO og PA, så lenge påstandene overfor Vestens tilskuere, er at roten til konflikten er Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza.

3.   Vestbredden og Gaza (kontrollert av Jordan og Egypt fra 1948 til 1967) kom under israelsk kontroll i løpet av Seksdagers Krigen i 1967. Denne krigen startet da Egypt stengte Tiran-stredet og arabiske hærer samlet seg langs Israels grenser for å invardere og oppløse staten. Det er viktig å legge merke til at i løpet av deres 19 år lange regjeringstid, gjorde hverken Jordan eller Egypt noen innsats for å opprette en palestinsk stat i på disse landområdene. Like for de arabiske nasjonene startet sin aggresjonskrig mot Staten Israel i 1967, erklærte den syriske forsvarsministeren (senere president) Hafez al Assad, «Våre styrker er nå fullstendig rede … til å sette i gang selve frigjøringshandlingen, å sprenge det sionistiske nærværet i det arabiske hjemland …. Tiden er kommet for å gå inn i en tilintetgjørelseskrig.» På randen av 1967 krigen, erklærte den egyptiske presidenten, Gamal Nassar: «Vårt grunnleggende mål vil være ødeleggelsen av Israel.»

4.   På grunn av sin motvilje mot jøder, har mange av de palestinske lederne, lenge støttet våre fiender. Stormuftien av Jerusalem allierte seg med Adolf Hitler under den andre verdenskrig. Yassir Arafat, PLO formannen og lederen for PA, hadde gjentatte ganger hatt amerikanere som skyteskiver og drept dem. I 1973 ga Arafat ordre om at Cleo Noel, den amerikanske ambassadøren i Sudan, skulle drepes. Arafat var svært nært knyttet til Sovjet Unionen og andre av USA's fiender gjennom hele den kalde krigen. I 1991, under Gulfkrigen, stilte han seg på Saddam Husseins side og lovpriste ham som «forsvareren av den arabiske nasjonen, av muslimer og av frie mennesker overalt.»

5.   Israel har faktisk gitt tilbake mesteparten av landet de vant i 1967-krigen og like etter den krigen, tilbød de å gi tilbake alt i bytte for fred og normale forbindelser; tilbudet ble avvist. Som et resultat av 1978 forhandlingene på Camp David - der egypterne anerkjente Israels rett til å eksistere og normale forbindelser ble etablert mellom de to landene - ga Israel tilbake Sinaiørkenen, et territorium som er tre ganger så stort som Israel og 91% av territoriet Israel tok kontroll over i 1967-krigen.

6.   I 2000 tilbød Israel å overføre alt, untatt den minste delen av de gjenværende territoriene til Yassir Arafat - som en del av forhandlingene om en omfattende og varig fred. Men Israel ble avvist, da Arafat gikk ut fra Camp David og startet vår tids voldskarusell.

7.   Yassir Arafat var uklar, når det gjelder hvilke mål han hadde - i hvert fall ikke på arabisk. Samme dag som han undertegnet Oslo-avtalen i 1993 - der han lovte å oppgi terrorisme og anerkjenne Israel - talte han til det palestinske folk på jordansk TV og erklærte at han hadde tatt det første skrittet i sin «1974 plan» (Faseplanen). I henhold til den, er en hvilken som helst territorial gevinst godkjent som et middel for å komme til det endelige målet, Israels tilintetgjørelse.

8.   Faisal al-Husseini, en ledende palestinsk talsmann, ga den samme uttalelsen i 2001, der han erklærte at Vestbredden og Gaza bare representerte «22% av Palestina» og at Oslo-prosessen var en «Trojansk hest». Han forklarte, «Når vi ber alle de palestinske kreftene og fraksjonene om å se på Oslo-avtalen og andre avtaler som «midlertidige» prosedyrer, eller fasemål, betyr dette at vi lokker Israel inn i en felle og lurer dem.» Målet, fortsatte han, var «frigjøringen av Palestina, fra elven til havet,» det betyr fra Jordanelven til Middelhavet - hele Israel.

9.   Inntil i dag, har Fatah fløyen av PLO (den «moderate» fløyen, som ble grunnlagt og er kontrollert av Arafat selv) som sitt offisielle merke, hele staten Israel dekket av to geværer og en håndgranat - et annet faktum som avdekker løgnen om at Arafat ikke ønsker noe annet Vestbredden og Gaza.

10.   Selv om kritikk av Israel ikke nødvendigvis er det samme som «antisemittisme», må man huske på at Midt-Østen presset faktisk er fylt av antisemittisme. For over femten år siden, kunne den eminente vitenskapsmannen, Bernard Lewis, opplyse om at «Demoniseringen av jøder (i arabisk litteratur) gå lengre enn den noensinne har gjort i vestlig litteratur, med unntak av Tyskland under nazi-herredømmet». Siden den gang og gjennom alle årene med «fredsprosess», har tingenes tilstand blitt mye verre. Fremstillingen av jøder i arabiske og muslimske media, er lik dem fra nazi Tyskland og middelalderens blodige bakvaskelser - inkludert i dette har påstanden om at jøder bruker kristent og muslimsk blod, når de forberedere sin høytidsmat, blitt tydelig og rutinemessig. Et eksempel er en tale, kringkastet på PA sin fjernsynsstasjon, der Sheik Ahmad Halabaya erklærte, «De (jødene) må slaktes og drepes, slik Allah den Allmektige sa: 'Bekjemp dem, Allah vil torurere dem ved deres hender.' Vis ingen nåde for jødene, uansett hvor de er, i hvilket land de er. Bekjemp dem hvor enn dere er. Hvor dere enn møter dem, drep dem!»

11.   Over ¾ av palestinerne bifaller selvmordsbombing - en grusom statistikk, men i lys av de ovennevnte fakta, er den ikke overraskende.


Staten Israel

12.   Det er 21 arabiske land i Midt-Østen og bare én jødisk stat: Israel, som også er det eneste demokratiet i regionen.

13.   Israel er det eneste landet i regionen som tillater borgere av alle trosretninger å tilbe sin Gud fritt og åpent. 20% av israelske borgere er ikke jødiske.

14.   Mens jøder ikke har tillatelse til å bo i mange arabiske land, har arabere fått tilbud om å få fullt statsborgerskap og rett til å stemme i Israel. Arabere er også fri til å bli medlemmer av det israelske parlamentet (Knesset). Faktum er at flere arabere er blitt valgt demokratisk inn i Knesset og har tjent der i årevis. Arabere som bor i Israel, har flere rettigheter og er mye friere enn de fleste arabere som bor i arabiske land.

15.   Israel er mindre enn Hedmark fylke og er omgitt av nasjoner som er fiendtlig innstilt vedrørende hennes eksistens. Noen fredsforslag - inkludert det nylige Saudiske forslaget - forlanger tilbaketrekking fra hele Vestbredden, som vil etterlate Israel 15 km bred der det er mest sårbart.

16.   Den svært så ofte siterte FN resolusjon 242 (som kom i kjølvannet av 1967-krigen) krever i virkeligheten ikke en fullstendig tilbaketrekking fra Vestbredden. Som den lovkyndige Eugene Rostow sier det: «Resolusjon 242, som jeg som statens undersekretær for politiske saker mellom 1966 og 1968, var med å lage, henvender seg til partene for å inngå fred og tillate Israel å administrere territoriene de tok i 1967 inntil «en rettferdig og varig fred i Midt-Østen» er oppnådd. Når en slik fred er inngått, skal Israel trekke sine væpnede styrker tilbake fra «territorier» de tok under seksdagers krigen - ikke fra «territoriene», heller ikke fra «alle» territoriene, men fra noen av territoriene.»

17.   Israel har, naturligvis, innrømmet at palestinerne har lovlige krav på de områdene det har vært uenighet om og er villig til å være med i forhandlinger om saken. Som tidligere gjennomgått, tilbød Israels tidligere statsminister Ehud Barak nesten hele territoriet til Arafat ved Camp David i 2000.

18.   På tross av kravene om at israelske bosettinger på Vestbredden er en hindring for fred, bodde det jøder der i hundrevis av år før de ble massakrert eller drevet ut av arabiske hærer som invarderte områdene i 1948 - 49. Og motsatt av vanlig misoppfatninger, fortrengte nesten aldri israelske bosettinger - som utgjør mindre enn 2% av territoriene -palestinere.

19.   Vestbredd-området inkluderer noen av de aller viktigse stedene i jødisk historie, blant dem Hebron, Betlehem og Jeriko. Øst-Jerusalem, ofte sistert som en «arabisk by» eller «okkupert område», er stedet for jødedommens helligste monument. Akkurat dette området var fullstendig stengt for jødene under arabisk styre (1948-67). Siden Israel tok kontroll, har det vært åpent for folk av alle trosretninger.

20.   Til slutt, la oss overveie kravet om at visse territorier i den muslimske verden må være stengt for jøder. Dette kravet er som en del av Hitlers erklæring om at tyske landområder måtte være «jøderene» (tomme for jøder). Arabere kan leve fritt over hele Israel og være fullverdige borgere av landet. Hvorfor skulle jøder forbys å leve eller å eie land i områder som Vestbredden, bare fordi majoriteten av folket der er arabere?



I korthet, en rettferdig og balansert fremstilling av Midt-Østen, vil vise at èn nasjon, som rager høyt over de andre når det gjelder sine forpliktelser overfor menneskerettigheter og demokrati, i tillegg til sin forpliktelse til fred og innbyrdes sikkerhet. Den nasjonen er Israel.

Til norsk ved Grete Wang - med takk til Aish .com